Isak Nathaniel Løberg Jacobsen: – Jeg ønsker meg mer utforskende forskning!

– Du er et og et halvt år inne i ditt doktorgradsarbeid ved NTNU. Hva skriver du om?

– Den fine formuleringen er at jeg skriver om transmaskulines reproduktive valg og muligheter. I praksis handler det om hva som er viktig for transmaskuline personer når de nå kan ta reproduktive valg. Man må huske at det har vært ganske begrenset med valgmuligheter for transmaskuline over lengre tid. Det har skjedd mye de siste årene.

– Ja, for eksempel at kravet om å fjerne reproduktive organer ble avviklet i 2016?

– Ja, det er den største endringen. Men det har også skjedd endringer i bioteknologiloven i 2020. I det hele tatt skjer det veldig mye på dette området, både juridisk, men også politisk og kulturelt. Det har blitt utrolig mye mer snakk om transpersoner de ti siste årene i Norge. Min hypotese er at det påvirker hvordan folk tar sine valg.

– Hvordan er det å jobbe som forsker på et felt som endrer seg så fort?

– Det er veldig mye å følge med på. Og et politisert tema som mange har sterke meninger og følelser om, på godt og vondt. Det gjør at jeg spør meg selv hvordan det jeg skriver om blir tatt imot. Jeg skrev om transmenn og graviditet i masteren min, noe som ble plukket opp av det høyreekstreme nettstedet Document.no. Det at kjønn og kjønnsvariasjon er så politisert, påvirker informantene mine. Flere er redd for represalier – vold og aggresjoner, eller at de ikke blir ordentlig møtt i helsevesenet. Men det er jo også det som gjør dette temaet spennende.

– Du snakker med ganske mange informanter i prosjektet?

– Ja, jeg har 50 informanter. Det er mange til å være en kvalitativ studie. Jeg ble veldig overrasket over hvor mange som ville delta, gitt at dette handler om ganske personlige og sensitive spørsmål. I tillegg er det en sårbar og ganske liten gruppe.

– Og da er det transmaskuline som selv står overfor noen reproduktive valg?

– Ja, jeg snakker ikke med partnere i denne studien, selv om det ville være spennende.

– Du er jo ikke ferdig med studien enda, men er det noe du ser allerede nå som har overrasket deg?

– Hmm, kanskje hvor mange det er som ikke ønsker seg barn. Det i seg selv er ikke unikt for transpersoner, men begrunnelsene og refleksjonene rundt det handler blant annet om transfobi. Og så må man forholde seg til noen ganske rigide rammer for kjønn. 

– Selv en heterofil ciskvinne kan nok føle på det i møte med en graviditet.

– Ja, og så er det veldig mange andre ting som spiller inn. Økonomi og klasse, for eksempel.

– Kommer forskningen din til å forandre verden?

– Det gjør den kanskje ikke. Men jeg har en ambisjon om at den treffer noen. Jeg håper at når man utformer lovverk i framtiden kan man se til at det har blitt gjort en større studie med noen veldig konkrete funn om hva transpersoner har å si om dette. Og kanskje noen som leser får utfordret egne tanker om reproduksjon og kjønn. 

– Er det noen kjønnsforskere eller teoretikere som har inspirert deg særlig?

– Det er sikkert mange andre som ville sagt det samme som meg – jeg har jo lest mye Judith Butler og Michel Foucault. Kjedelig svar, men sant. Og så har jeg også lest en del Agnes Bolsø, det har vært utfordrende. På en god måte!

– Enn hvis du strandet på en øde øy? Hvilken kjønnsforsker hadde du foretrukket å ha med deg?

– Den første jeg kommer på da er Sara Ahmed. En feministisk tenker jeg kom over seint i masterløpet mitt, men som var inspirerende. Boka The Cultural politics of emotion er veldig spennende, hun skriver interessant om avsky. Jeg tror vi kunne hatt noen gode diskusjoner.

 – Hvor tenker du best?

– Det er nok når jeg er ute og går tur etter jobb. Man blir sliten av å sitte foran en skjerm hele dagen, men når jeg går hjem kan jeg ha en samtale med meg selv for å bearbeide tankene mine Eller jeg kan ringe en god venn. Ofte hjelper det å få sagt ting høyt, da får jeg løst opp i det.

– Doktorgradsarbeid er det jo mange som finner litt ensomt. Har du funnet noen gode metoder du vil dele?

– Jeg har funnet ut at jeg ofte skriver bra om kveldene. Man må finne sin rutine, det er ikke arbeid man nødvendigvis klarer å løse mellom 8 og 4.

– Leser du bøker som ikke er direkte relevant for doktorgraden din?

– Ja, jeg gjør jo det. Det blir fort mye fag, men jeg leser også en del filosofi. Og gjerne filosofiske noveller, som av Albert Camus. Det er fint å bli utfordret litt.

– Apropos utfordringer – leser du bøker og artikler skrevet av folk du ikke er enige med?

– Litt. Jeg leser en del av det mange vil kalle transfobiske bøker. Jeg leste nylig Abigail Shrier (forfatter av boka Irreversible damage, journ.anm) om hvorfor så mange unge jenter vil gjennomgå kjønnsbekreftende behandling, og som hun ikke vil anerkjenne som transmenn. Jeg kaller det «hate reading», hehe. Det er en slags glede i å bli irritert. Men så vil jeg jo også forstå mer av argumentasjonen.

– Mange sinte utropstegn i margen?

– Ja, jeg blir irritert. Det blir utropstegn og mye sånn ... hva er det du prøver å si her? Jeg prøver å gå inn med en innstilling om at dette vet jeg at jeg ikke kommer til å være helt enig i, men vi gir det et forsøk. Så har jeg ikke blitt overbevist så langt, men det har vært interessant uansett.

– Nå får jeg veldig lyst til å spørre om hva du synes er det beste motargumentet mot hva du selv mener?

– Oi, det er det vanskelig å svare på …

– Hun er flink til å appellere til en viss fornuft. Et sterkt retorisk argument er i alle fall dette at man skal unngå å gjøre skade, altså ved å tilby for mye kjønnsbekreftende behandling. Det er det jo lett å være enig med henne i. Altså at man heller må jobbe for en form for kjønnsutopi der man ikke har cis- eller transpersoner, men i stedet aksepterer alle som de er. I praksis mener jeg likevel at hun opprettholder en veldig heteronormativ måte å forstå kjønn på. Det åpner ikke for refleksjoner om hvordan vi gjør kjønn i dette samfunnet.

– Er det noen kjønnsforskere du synes burde bli mer lest?

– Norske kjønnsforskere synes jeg er veldig flinke generelt. Men nå vil jeg trekke fram Elisabeth Engebretsen ved Universitetet i Stavanger, arbeidet hennes på anti-gender-bevegelsen er veldig spennende. Eller kanskje Ketil Slagstad og Anniken Sørlie, men de skriver jo om lignende ting som meg selv. Og så har jeg en oppfordring til kjønnsforskere om å forske og skrive mer om transpersoner, ikke bare gjennomføre levekårsundersøkelser. Jeg ønsker meg mer utforskende forskning!

– Notert! Noen nyttårsforsetter til slutt?

– Bli ferdig med transkriberingen av intervjuene med informantene!