Menn i visesang: Fra kjerringrov til bleieskiftarbeider

Forskningsbibliotekar Liv Kreken er ansvarlig for vise- og sangtradisjon ved Nasjonalbiblioteket, og har funnet frem flere eksempler på hvordan menn har blitt fremstilt i viser.

‒ I utgangspunktet er det ikke én type mannsrolle i de tradisjonelle visene, men mange forskjellige, sier Kreken.

‒ Mannsrollen har en tendens til å følge det som er bildet av menn i samtiden. Når det er patriarkalske tider, er det patriarkalske mannefigurer i visene. Når myke menn kom på søttitallet, reflekterte visene dette. Og i krigstid er det gjerne soldaten som blir sunget om.

En gammel tradisjon

De eldste eksemplene på viser er middelalderballadene, forteller Kreken. Dette var en levende kultur i lang tid, og mange av dem kan ha vært laget lenge etter middelalderens slutt. De fulgte en mal, som speilet mannsidealet i samtiden. I motsetning til visekulturen på 1900-tallet, vet vi ikke hvem som skrev de gamle balladene.

‒ Vi vet hvem som sang dem på 1800-tallet, men de kan ha utviklet seg mye frem til da etter å ha blitt spilt på fester og lignende, forklarer Kreken.

‒ «Falkvor Lommanson» antas å være den eldste middelalderballaden vi har. Her har vi en mannemann som stjeler kona til en annen mannemann, et såkalt bruderov, og et typisk tema fra disse visene. Gjerne kongsdøtre, for eksempel, som gjør at mannen får en høyere status i samfunnet. Andre ganger er det en modig helt, som en tøff lillebror, som redder jenter fra Bergekongen, altså trollet. Ofte med et ganske direkte språk.

Visene om Bergekongen som kidnapper unge jenter, ble gjerne sunget av kvinner. Enkelte forskere mener det kan ses som en form for terapi for kvinner som var fanget i ekteskap, forteller Kreken.

Middelalderballadene ble sunget av alt fra husmannskvinner og prestedøtre, til eldre og yngre menn på 1800-tallet, uten at vi vet mye om hvordan de ble fremført tidligere. Mange av de mest populære kom fra «Kjempeviseboka», publisert av Peder Syv i 1695.

‒ Det er også en påvirkning utenfra, fra engelske og skotske ballader, sier Kreken.

‒ Samtidig finner man dem over hele Skandinavia. Balladetradisjonen kom kanskje til Bergen på 1300-tallet, før den spredte seg videre ut i Norge. Dette vet vi ikke sikkert, men vi ser likheter med hva som skjer i resten av Europa.

Humor rundt kjønnsroller

En av de mest særegne norske balladene er «Draumkvedet». Her er hovedpersonen Olav Åsteson, som sovnet på julekvelden og sov i tretten dager. Mens han sov drømte han religiøse visjoner som han fortalte på kirkebakken trettende dag jul. Han var en eventyrer, men er mer en observatør i sin egen historie. Dette står i kontrast til flere av de andre middelalderballadene, hvor det var mer blod og vold som drev tekstene.

‒ Ofte er helten som reiser ut på eventyr en gjenganger i hovedrollen, sier Kreken.

‒ De ble fremført av sangere som gikk rundt og arbeidet, enten til festligheter eller til jul. Dette var underholdere som møtte opp der det skjedde noe sosialt. Det er en muntlig tradisjon, som ikke var ren festmusikk.

‒ Mannen som skulle stelle hjemme ble også tullet med.

Visene ble i større grad allemannseie på 1800-tallet, da skillingstrykkene ble billigere å produsere. Her ser man også en utvikling i mannsrollen, hvor helten like gjerne kan byttes ut med en «udugelig mann», en drukkenbolt eller en mann med kvinnelige egenskaper. Dette kunne for eksempel være en parodi på politikere som ikke fikk ting gjort, forteller Kreken.

‒ En ynkelig mann, som ikke tilpasset seg mannsidealet de hadde på den tiden, sier hun.

‒ Han ble rett og slett latterliggjort. Når folk samlet inn ballader, var det ikke disse «skjemtevisene» som ble prioritert, men de var veldig populære, og overlevde i muntlig tradisjon. «Ektemannens kval» er et eksempel, hvor man lagde humor ut av en kvinne med mannlige egenskaper. Mannen som skulle stelle hjemme ble også tullet med.

‒ Dette var ikke høykultur. De kunne ofte bli referert til som «rennesteinsviser», og bli sett på som litt nedrige.

Kjønnsnøytrale tekster

Skillingsvisene skilte seg noe fra folkevisene i innhold. Anne Sigrid Refsum har en doktorgrad i skillingsviser fra NTNU, og forteller at de både var mer kommersielle og mer konservative.

‒ De satset på et bredt marked, forteller Refsum.

‒ Kommersiell populærkultur er generelt konservativ. Mange skillingsviser henvender seg til sjømenn og soldater, og forherliger de positive kvalitetene i arbeidet deres. De var lette å utgi, og det var mange amatører som skrev dem.

Mannsrollen fremstilles ofte enkelt i skillingsvisene, men har også noe sårbarhet, mener Refsum.

‒ De handler ofte om ulykkelig kjærlighet, og er skrevet på en måte hvor man kan skifte ut pronomen avhengig av om en mann eller kvinner synger, sier hun.

‒ Mange viser har bare et «jeg» som sørger over et tapt «du». Tekstene er veldig generelle, om noen som trodde på evig kjærlighet og ble forlatt. Om å bearbeide sorg. Hvem som helst skulle kunne synge dem. Det kan handle om menn som reiser og ikke kommer tilbake, eller kvinner som ikke venter, men gifter seg med en annen.

Manglet nyanser

Refsum forklarer at visene ble skrevet ut fra hva forfatterne trodde folk kunne kjenne seg igjen i. Dermed ble kjønnsrollene ofte satt mer på spissen enn de var i det virkelige liv.

‒ Kjønnsrollene var mer nyansert enn hva man ser i populærkulturen fra den tiden, mener Refsum.

‒ Vi tolker gjerne tekstene ut fra artistens eget liv.

‒ Mange eventyr har eksempelvis aktive kvinnelige hovedpersoner. I skillingsvisene spilte de på ekteskapstroper, som den sinna kona. Både en komisk kjeftete kjerring og en sexy forførerske var kjente figurer i populærkulturen. Men for noen kvinner var nok slike former for uformell makt en mulighet for å ha litt innflytelse på eget liv.

Skillingsvisene var anonyme, og det gjorde at de på en måte tilhørte alle som sang dem. I nyere tid er det derimot et større personfokus i visene, forteller Refsum.

‒ Nå er artistens formidling i sentrum, sier hun.

‒ Vi tolker gjerne tekstene ut fra artistens eget liv. Lytterne har et forhold til den som formidler teksten som ofte henger sammen med hvem vi tror de er.

‒ Grammofonen killed the skillingstrykk-star

På 1900-tallet utviklet tradisjonen seg videre. Rundt 1920 kom grammofonen, og du kunne kjøpe en plate og høre en vise så mye du ønsket.

‒ Grammofonen killed the skillingstrykk-star, ler Kreken.

Da medier som aviser ble en større del av folks bevissthet utover i forrige århundre, mistet skillingstrykkene status. Selv om det var mye viser i trykkene, inneholdt de også nyheter og annen informasjon. De var et litt tabloid nyhetsmedie, forklarer Kreken.

Eksempelvis sirkulerte det en vise etter at Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen ble den siste personen i Norge som ble henrettet i fredstid. Der angret han angivelig sine synder, selv om han ikke skrev visa selv.

‒ Å ikke begå synd, eller eventuelt angre dem, er en viktig moral i visekulturen, forteller Kreken.

‒ Andre ganger er det ikke noen spesiell etikk i skillingsvisene. Migrantvisene har for eksempel ingen klar moral rundt rett og galt. De handler om folk som savner familie og kjærester, eller som reiste til Amerika uten at ting ble slik de trodde. Her kan borgerskapet ha prøvd å stoppe dem fra å reise, men det er de mer håpefulle visene som var populære blant folk. Det moraliserende slo ikke an.

Mannsrolle i utvikling

Utover mot 1960-tallet har man visesangere som både trekker frem tradisjonen, men også bringer den videre. Lillebjørn Nilsen hentet låter som «Kråkevisa» frem, mens Alf Prøysen var sterkt inspirert av gammel visetradisjon. De spiller på det som kom før, mener Kreken. Samtidig fornyet de mannsrollen.

Prøysen skrev blant annet fra kvinneperspektiv, sier Kreken.

‒ Han sparket konstant oppover, forklarer hun.

‒ Lytterne syntes han var tydelig mot overmakta. I «Kjærringkjeft» så må kona gå ut og hogge ved fordi mannen bare vil sitte inne og tenke. Samtidig kan han gjøre narr av forhold, som i «Koleravisa», hvor en skinndød mann våkner i sin egen begravelse til sin kones misnøye. Prøysen hadde fantastiske bilder. Han skrev mennesker.

‒ Visene følger samfunnsutviklingen.

Menn som blir sviktet av kjæresten sin har vært et tema i viser siden «Håvard Hedde». Men mot 70-tallets visetradisjon blir sårbarheten mer fremtredende. I Lillebjørn Nilsens «Stilleste gutt på sovesal 1», skildres sosial usikkerhet i detalj. Nilsen klarer så godt å beskrive det litt beskjedne og inneslutta menn tenker, sier Kreken.

‒ Mange sanger handler om å ha det «gøy på landet», mens denne handler om å lengte hjem, sier hun.

‒ Det er så brutalt! Den lille gutten som ikke tør å si ifra. Sårbarheten kommer frem. Tilsvarende har man farsrollen som kommer frem, hvor menn plutselig tar ansvar. Øystein Sundes «Bleieskiftarbeider» latterliggjør egentlig ikke hvordan menn plutselig gjør klassiske kvinneoppgaver, men finner humoren i en mann som sliter i hjemmet. Visene følger samfunnsutviklingen.

Geografi spiller inn

Viser er ikke statiske, understreker Kreken. En vise er en tekst med melodi og kontekst. Man hadde mange viser om fraflytting på 70-tallet, men med en moderne artist som Stein Torleif Bjella får du perspektivet fra en ensom mann som sitter igjen på bygda.

‒ Kreativitet er knyttet til følelser. Man kan godt ha menn med såkalt feminine trekk i både visekulturen og dagens popmusikk, avslutter Kreken.

‒ En stereotypi er at de sang om politikk i nord og følelser i sør. Men en undersøkelse jeg har gjort viser heller at det er en forskjell i politikken. På Østlandet sang man om Chile og kvinnekamp, i nord sang man om fraflytting, oljeboring og fiske. I kjærlighetsvisene ble mennene gjerne skildret med litt mer humor, men også en mer klassisk mannsrolle. Geografi spiller en rolle i mannsforståelsen.