Helene Uri har skrevet flere bøker om hvordan menn og kvinner bruker språket forskjellig. Sist i rekken er Jeg naken drakk, som kom ut tidligere i år. Tittelen spiller på de tre ordene som stikker seg spesielt ut blant menn.
Det vil ikke si at det er de mest brukte ordene blant menn, men at det er de ordene der det er størst sprik mellom kjønnene – og i dette tilfellet altså i mennenes favør.
‒ Forfatterne er ikke så himla forskjellige i ordbruken sin.
Uri har nemlig fått hjelp av Lars G. Johnsen ved Nasjonalbiblioteket til å gjøre statistiske søk i 18 000 romaner for å kartlegge forskjeller mellom mannlige og kvinnelige forfattere.
Møtet med Johnsen er noe av bakgrunnen til at boka ble skrevet, forteller Uri.
‒ Da jeg litt tilfeldig ble kjent med Lars, ble jeg også kjent med metodene, sier hun.
‒ Å gjøre slike søk er relativt nytt, og ennå ikke allment kjent i humaniora. I tillegg har jeg en stor interesse for språk, kjønn og litteratur. Jeg har bitt meg merke i at man på fester, foredrag og festivaler ofte får høre at kvinner og menn skriver helt forskjellig. Det er en påstand jeg ville undersøke.
Langtidsarbeid
Arbeidet med boka har tatt flere år. Uri forteller at det har vært mye jobb, og at stipendet fra norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening var en stor hjelp. Samtidig har Jeg naken drakk flere humoristiske passasjer innimellom forskningen, hvor det fremstår som at Uri sender Johnsen ‒ eller Dr. Johnsen, som han gjerne omtales som i boka ‒ tilfeldige innfall til alle døgnets tider. Hun understreker at dette ikke er totalt fiktivt.
‒ Litt diktning er det jo i rammefortellingen, men resultatene er etterrettelige, sier Uri.
‒ Jeg hadde flere innfall, hvor jeg tenkte på noe og dermed kontaktet Lars. Så pønsket vi ut noe sammen. Jeg kunne ikke skrevet boka uten ham, han har en stor del av æren.
Utvalget på 18 000 bøker ble laget ved et program som gikk etter fornavn for å bestemme kjønn. Dermed er ikke andre kjønnskategorier enn kvinne og mann med. I tillegg plukket Uri ut et mindre utvalg, som hun kaller «det lille korpuset», på 100 bøker. Dette utvalget består av 50 kvinner og 50 menn.
‒ Jeg ønsket kjente forfattere som folk har hørt om, forklarer Uri.
‒ Det lille korpuset har vært nyttig for å sjekke resultater og finne konkrete eksempler. Man vet aldri helt hva man får bruk for i et prosjekt som dette.
‒ Kvinnen er heimen, mannen er staten
Når det kommer til funn, understreker Uri at det er mest likheter i språket til kvinner og menn:
‒ Forfatterne er ikke så himla forskjellige i ordbruken sin.
Allikevel var forskjellene hun fant større enn hun hadde sett for seg. Kvinners karakterer defineres gjerne av håret og lårene, mens mennenes preges av øyenbryn og kjever. Kjønnsorganer er også flittigere skrevet om av mannlige forfattere, der kvinner skriver mer om det å elske.
‒ Forskjellene er først tydelige i større utvalg, men sier oss mye. Noen av resultatene av våre undersøkelser av ordbruk plasserer kvinner og menn i tradisjonelle kjønnsroller, forteller Uri.
‒ Når vi eksempelvis ser på hvilke adjektiv menn bruker oftere enn kvinner, er vi rett inn i klisjeene. Forfatterne er overraskende tradisjonsbundne. Det er gøy med tydelige resultater, som følger et åpenbart mønster. Men selvfølgelig finnes det mange unntak, når vi ser på enkeltforfattere.
Blant funnene, kommer det frem at menn banner mer og tidvis bruker et mer seksualisert språk, mens kvinner skriver betydelig mer om amming og menstruasjon. Andre faktorer, som sosial og økonomisk bakgrunn, spiller også inn på språk, både hos kvinner og menn. Men dette har ikke vært en del av Uris forskning.
Også relasjoner og slektsforhold er mer fremtredende hos kvinner, mens menn nesten kun skriver om mannlige slektninger som fedre og sønner, når de først skriver om slekt. Ellers later menn til å skrive mer om politikk og systemer.
‒ Som jeg siterer Lars på i boka: «Kvinnen er heimen, mannen er staten», oppsummerer Uri.
Menn bruker flere superlativer
Noen stereotypier blir også avkreftet i «Jeg naken drakk». Dette gjelder blant annet skrivestil. Uri forteller at man gjerne antar at kvinner skriver lengre setninger, fulle av adjektiv, mens menn skriver mer som Ernest Hemmingway, med korte setninger uten særlig beskrivelse.
‒ Menn skriver om menn, mens kvinner skriver om begge kjønn.
I virkeligheten stemmer dette dårlig, basert på de 18 000 bøkene som er undersøkt.
‒ Menn bruker like mange adjektiv som kvinner, og har litt lengre setninger, forklarer Uri.
‒ Kvinner bruker noe mer farge-adjektiv, mens menn bruker flere superlativer. I boka gjør vi et lite eksperiment, og finner ut at Norges Hemmingway er Herbjørg Wassmo. Hun skriver mest tradisjonelt «macho», målt i setningslengde.
I andre tilfeller er forskjellene tydeligere. Uri trekker frem et politisk poeng. Litterære univers er maskuline: det handler dobbelt så ofte om menn enn om kvinner i norske romaner, men det er flest kvinner som leser og som går på litterære arrangementer.
‒ Vi har antatt det, men nå er det tallfestet: Menn skriver om menn, mens kvinner skriver om begge kjønn, sier hun.
‒ Som jeg skrev om i «Hvem sa hva?» gjelder denne skjevheten også for nekrologer og biografier. Og det samme gjelder leserne. Menn leser helst om menn, mens kvinner leser om både menn og kvinner. Det er trist, men ikke overraskende.
Uri har tatt grep for å sørge for at «Jeg naken drakk» skal leses av et allment publikum. Hun dykker ned i enkelte forfatterskap og bruker mye humor og anekdoter underveis.
‒ Jeg mener det blir mer gøy og leseverdig slik, sier Uri.
‒ Det gjør også at jeg kan tillate meg å trekke noen mer dristige konklusjoner, ved siden av de tørre faktaene som blir presentert. Boka kunne vært litt kjedelig uten noen krumspring, selv om funnene i seg selv er interessante.
Bøkene i utvalget er hovedsakelig utgitt de siste førti årene, men noen er gjenutgivelser av eldre litteratur. Dermed er det vanskelig å si i hvilken grad forskjellene mellom kvinnelige og mannlige forfattere består i nåtiden. Det måtte blitt bind 2, hvor man studerer ny skjønnlitteratur utgitt etter årtusenskiftet, sier Uri. Og det er en oppgave hun gjerne overlater til noen andre.
Hun ser på boka som den siste i en trilogi, etter «Hvem sa hva?» og «Han, hun og hen». Målet er folkeopplysning.
‒ Kunnskap er en forutsetning for å tenke og oppføre seg annerledes, avslutter Uri.
‒ Jeg vil at folk skal snakke om denne tematikken! Da hjelper det å tallfeste antagelser, og slå i hjel noen myter.
