Anne-Cath Vestlys bøker utfordret samtidens holdninger til kjønn og mangfold

Når Anne-Cath Vestlys karakter Aurora på fem år, ankommer helsestasjonen sammen med sin far og lille lillebror som skal på babykontroll, blir de gjenstand for mange granskende blikk fra de andre mødrene på venteværelset. Hvorfor er det ikke mor som er der? 

Året er 1966, og de fleste norske kvinner har hjemmet som arbeidsplass. Men ikke moren til Aurora. Hun er jurist, og flinkere til å arbeide med hodet enn med hendene, forteller pappa. Da gjør de heller sånn at pappa «prøver å ta doktorgrad» mens han steller i hjemmet. 

Vanlig er det ikke, og det får de også stadig høre fra andre husmødre i oppgangen til blokka de bor i. 

Og akkurat det, at Vestlys karakterer stadig diskuterer og kritiserer hverandre og sitt syn på kjønnsroller, synes Lisa Annika Brandt er ganske interessant. Hun er universitetslektor ved Universitetet i Agder og har bidratt med ett kapittel i en antologi om Anne-Cath Vestly. 

– Den pedagogikken man bør dyrke, bør hjelpe barn til å bryte ut av kjønnsstereotypier, men samtidig ikke legge skjul på verden som den er. 

Det vil si, en verden der mange blir diskriminert på grunnlag av kjønn, etnisitet eller funksjonsevne. Samtlige finner man eksempler på i Vestlys bøker, forteller Brandt.

Skriver fram mennesker

Anne-Cath Vestly utfordret samtidens normer gjennom sine sosialrealistiske univers, forteller Hilde Dybvik, som er førstelektor i barnelitteratur ved OsloMet. 

– Vestly bruker karakterene som talerør, men uten at det blir påtatt, eller at den politiske agendaen blir veldig tydelig. Det skyldes at hun skriver fram mennesker, og det er historiene deres som blir det viktigste. Hun viser fram ulike familier, skriver hun til Kilden.

Et eksempel på det er faren til Aurora:

– Faren er beskrevet på en så naturlig måte at man som leser ikke stusser, selv om det var uvanlig med hjemmeværende fedre på den tiden. 

Gjør kjønnsnøytrale karakterer oss blinde for diskriminering?

I Vestlys univers får jenter kritikk fra «gammeldagse» voksne for å leke med biler. Men disse holdningene møter også motstand fra Vestlys hovedpersoner og de andre voksne karakterene. At det er en uperfekt verden fortellingene finner sted i, gjør at det blir potensiale for både dannelse og dialog i en skolesammenheng og i klasserommet, ifølge Brandt. 

– I mye moderne barnelitteratur er det mange kjønnsnøytrale karakterer, sier Brandt.

Det er en annen tilnærming til å fremme likestilling i litteraturen. Vestly gjør ikke det, hun fremhever og tematiserer kjønn og mangfold i sine bøker, forteller Brandt, som er kritisk til en «farge- eller kjønnsblind» tilnærming i litteraturen.  

For eksempel ved å bruke dyr som verken har tydelige kjønnsuttrykk eller hudfarge, som NRKs Fantorangen, som ifølge rikskringkasteren selv er «kjønnsnøytral». 

– Resultatet er at vi blir blinde for at det faktisk skjer forskjellsbehandling i samfunnet, og det stopper ethvert grunnlag for diskusjon.

En «blind» tilnærming vil si å tenke seg at verken kjønn, kultur, hudfarge betyr noe, vi er alle sammen like, forklarer Brandt: – Det kan kalles for en påtatt «hvit uskyld», og er ikke helt uvanlig i Skandinavia.  Man tenker seg at rasisme er noe som tilhører fortiden, men det gjør det jo ikke. Det viser studie etter studie.

– Når karakterene er kjønnsnøytrale, for eksempel i barnebildebøker, får vi presentert en perfekt verden. Men det gir ikke et reelt bilde av hvordan verden ser ut. Vi kan godt ha disse nøytrale bøkene, men vi har også behov for litteratur som gir et gjenkjennelsesrom for dem som føler seg utenfor.

En kultur-eller kjønnssensitiv tilnærming anlegger et mer nysgjerrig perspektiv for hvordan ulike faktorer påvirker et menneskes liv, argumenterer Brandt. 

Ikke like fruktbar i dag

Cathrine Bjerknes er førsteamanuensis i barnelitteratur ved OsloMet. Hun mener det ikke er noen motsetning mellom å utfordre kjønnsstereotypier direkte, slik Vestly gjør, og det å bruke dyr som hovedpersoner eller tone ned biologisk kjønn. 

– Jeg tror såkalt nøytrale karakterer åpner for gjenkjennelse på lik linje med bøker som har tydeligere kjønnsrollemønstre. Det er da heldigvis slik at barn uttrykker kjønn på mange ulike måter.

Bjerknes har forsket på barnelitteratur og mangfoldstematikk. Hun mener at det å nedtone stereotypiske kjønnsroller eller biologiske kjønnsforskjeller er mer normkritisk. 

– Jeg tror ikke det nødvendigvis er et poeng å løfte fram kjønnsrollene for å sprenge dem, forteller Bjerknes.

– Ved å tone ned biologiske kjønnsforskjeller i barnelitteraturen, kan man normalisere det å være akkurat den man er uavhengig av trange kjønnsroller.

Bjerknes spør seg om ikke det å dvele ved disse konfrontasjonene i en moderne sammenheng tvert imot kan bidra til å forsterke stereotypier. 

– Jeg tror ikke det blir en fruktbar måte å utfordre kjønnsstereotypier på i dag, selv om det åpenbart var det på Vestlys egen tid. Kanskje man måtte ta den kampen den gangen for å utfordre kjønnsstereotypiene, men jeg kan ikke se hvordan disse beskrivelsene kan bidra til å utvide kjønnsnormer i dagens samfunn. 

Skaper rom for diskusjon

Brandt analyserer utvalgte dialoger og scener i Vestlys forfatterskap i sin studie. Ikke sjelden undrer hovedpersonene – barna – seg over det voksne gjør. Et eksempel er at en av de voksne må forklare barna hvorfor «tante Lotta» er så sint på Tore og Leander. Det er fordi de ikke vil gifte seg med «piker», men heller gjør mye fint sammen de to. Her ligger en homofil relasjon mellom linjene. 

Eller karakteren Bjørnar, som har ryggmarksbrokk og sitter i rullestol. Han ønsker for eksempel ikke å sitte i en skinnpose bak morens ski, for «han vil ikke være baby», og gir tydelig uttrykk for dette.

Dette er eksempler Brandt trekker fram i sin analyse. De viser at Vestly er opptatt av mangfoldstematikker, og det å være utenfor majoriteten, forteller hun. 

– Jeg er ikke litteraturviter, men pedagog. Jeg ser på barnebøker som en form for dannelsesramme, noe å speile seg i, forteller Brandt.

– Tror du at rasialiserte barn, eller barn med funksjonsnedsettelse kan speile seg i Vestlys karakterer, eller er det skrevet for et majoritetspublikum?

– Jeg tror hun i alle fall skaper et rom for diskusjon. Men hun har nok ikke så stort speilingspotensiale som andre forfatterskap. Alle hovedkarakterene er hvite, og mange av dem er gutter, sier Brandt. En kan for eksempel lure på hvorfor det er Kaos, og ikke vennen Bjørnar, som ble Vestlys hovedkarakter.

Progressiv for sin tid

Vestly var progressiv og skrev nyansert om mangfold for sin tid. Men sett med dagens øyne fortoner lesningen seg noe annerledes, mener Cathrine Bjerknes ved OsloMet.

– Man kan ikke si at mangfoldsbeskrivelsene verken er nyanserte eller kan forebygge en blindhet og tankeløshet i møte med minoriteters livsverden, all den tid vi ikke får innsikt i deres livsverden. I stedet blir vi vist hva majoritetsrepresentanter tenker om disse karakterene, skriver hun til Kilden.

Et utenfraperspektiv blir ofte både unyansert og overfladisk, hevder forskeren.

– Jeg tenker at disse bøkene kan være fruktbare og interessante for å si noe om samfunnsstrukturer og forestillinger knyttet til mangfold og rasisme før og nå. Men de blir ikke nødvendigvis kilde til empatisk opplevelse av andres livssituasjoner.

Bruk de unge i undervisning om mangfold

Selv om Vestlys bøker kan være mulige innganger til undervisning om mangfold, er de ikke perfekte, understreker Brandt.

– Noen av hennes presentasjoner av det afrikanske samfunnet er problematiske. Men da kan man diskutere hvorfor det er slik.

I antologien peker for eksempel Brandt på beskrivelsen av den afrikanske kvinnen Rosa, og et barn med utenlandsk bakgrunn som verken får handlingsrom eller navn i boka «Guro på Tirilltoppen».

Det har nylig gått en debatt om undervisning og rasisme i lys av Fritt Ords pris til lærere ved Oslo katedralskole. De hadde skrevet en kronikk om at det var krevende å undervise om rasisme. 

–Jeg tenker det er viktig at man ikke får berøringsangst for rasisme i undervisningen, for vi må ha et språk for rasisme. Jeg forstår hvorfor mange vegrer seg, men vi kan ikke la det være. Men av og til er de unge bedre på dette språket enn oss, kanskje kan man gi dem en form for medvirkning, foreslår hun.

Brandt mener bøkene må leses i lys av sin tid, men ikke ukritisk.

– Bare fordi jeg leser Vestly på en måte, betyr det ikke at andre ikke leser det på en annen måte. Det er ikke sort-hvitt, og det er ikke et problemfritt forfatterskap, noe som diskuteres i flere av antologiens øvrige artikler.

Vestlys bøker er ikke like progressive i dag som de en gang var. Men de viser at Vestly hadde et blikk for dem som følte seg utenfor, forteller Brandt.

– Hun har et blikk for de som skiller seg ut i mengden, og problemene det medfører. Som forfatter møter hun annerledeshet med nysgjerrighet. 

Karakteren mormor, også et slags alter ego for Vestly selv, er et godt eksempel på en slik nysgjerrighet, sier Brandt.