Da historiker Erika Graham-Goering sjekket hvor mange kvinner som satt med makten på verdensbasis for fem år siden, fikk hun seg en overraskelse. Andelen var nemlig den samme som den var i Frankrike på 1300-tallet: Én av fem.
Graham-Goerings spesialfelt er makt, hvem som hadde det og hvordan den ble satt ut i spill i senmiddelalderen. Spesielt konsentrerer hun seg om Frankrike på 1300-tallet, altså perioden som utgjør første halvdel av Hundreårskrigen (1337–1453).
– For historikere er det gjerne slik at enten forsker du på kvinner i Middelalderen eller så forsker du på overklassen og makteliten. Jeg mener det er en og samme sak, og ikke kan skilles fra hverandre fordi kvinnene hadde såpass stor innflytelse, sier Graham-Goering.
Lokalt selvstyre og forskjellige språk
I første del av 1300-tallet tilhørte kongemakten «huset Valois» som satt i Paris og regjerte fra 1328 til 1589. Kartet over Frankrike så annerledes ut enn i dag, for eksempel lå den østlige delen under det tysk-romerske riket.
– Paris har lyktes så godt med å overta den franske nasjonale historien, at viktigheten av lokal og regional makt blir oversett, sier historikeren, og understreker at det som karakteriserte tiden, var mangfold.
– Noen områder var direkte underlagt kongen, mens andre hadde mye selvstyre. Det ble ikke bare snakket ulike dialekter, men forskjellige språk rundt om i landet.
Kongen fikk mer makt under Hundreårskrigen
Det franske kongeriket var hierarkisk og føydalt, noe som var vanlig i Vest-Europa i Middelalderen. Det meste av politisk, økonomisk, og også militær makt, lå i hendene til aristokratiet, der posisjoner gikk i arv. Bøndene eide gjerne ikke jord selv, men var leilendinger som jobbet for den lokale lorden.
– Frankrike var et av de mest folkerike landene i Europa med 15 millioner innbyggere.
– Et viktig poeng, også når det gjaldt skattlegging, er at selv om det ikke var noe demokrati så gikk det mye i samarbeid og forhandlinger.
Landet lå i krig med England under Hundreårskrigen (cirka 1337–1453).
– I denne perioden styrket kongemakten i Paris seg, samtidig som ideen om Frankrike som nasjon begynte å sette seg. Det finnes ikke noe bedre enn en ytre fiende for en konge som ønsker makt, sier Graham-Goering.
Kongen ble betraktet som hellig, og med overnaturlige evner.
Måtte kunne forhandle
Graham-Goering er opptatt av hvordan samfunnet ble organisert. Et viktig funn er at maktutøvelsen var mye mindre autoritær og mer produktiv enn det inntrykket som er blitt skapt i ettertida. Det dreide seg om å finne praktiske løsninger på situasjoner som oppsto der og da.
– Det er riktig at de herskende elitene kjempet om makt og kontroll. Men kompromisser og fredelige forhandlinger for å komme til enighet, var minst like viktig.
For at de lokale elitene skulle opprettholde makten måtte de være fleksible og tilpasse seg flere motstridende krav: Både fra kongemakten, fra andre fyrstedømmer, og til en viss grad folket. «Co-lordship», som betyr at to eller flere lorder delte makt i det samme området, var en vanlig styreform over hele landet.
– Historikere har lenge antatt at slik fragmentering av makt var ufordelaktig. I stedet har jeg kommet fram til at det førte til færre konflikter og bedre samarbeid. For bøndene var det en fordel at de hadde flere å spille på, og for lordene selv ga det mer politisk og økonomisk fleksibilitet.
Rekorden er en landsby hvor hele 20 lorder delte på makten. Den som hadde minst, eide kun 1/400 av landområdet.
Den lokale lorden viktigst for folk flest
Makt og det å eie land gikk hånd i hånd.
En mektig lord hadde mye land, og også makt over folkene som bodde der. Mens på noen mindre steder kunne det eneste som skilte lorden fra den vanlige bonden være å ha råd til to etasjers hus.
– Kvinnene var litt mer sårbare med tanke på at de kunne bli utsatt for kupp, men likevel var altså én av fem av de som satt med makten kvinner.
– Hvordan ser makten ut for den vanlige kvinne og mann som bor i en landsby?
– Den lokale lorden hadde mye å si. Men det var heller ikke uten begrensning, de kunne ikke bare lage nye lover og regler, og for eksempel bestemme at noen skulle henrettes.
Loven og reglene var basert på sedvane, og det handlet mye om å finne praktiske løsninger på dagligdagse hendelser. «Din gris gikk inn på naboens eiendom og spiste opp gulerøttene, hva gjør vi med det?»
Kongen begynte å kreve skatt
De lokale lordene kunne kreve inn skatter, men det var bare for unntakstilfeller, som krig og andre kriser. Ideen var at de skulle klare seg med det de tjente fra landet de eide. Dette endret seg på 1400-tallet da det kom på plass et system for regulær skatteinnkreving, der det ble betalt inn skatt til kongen.
– Et viktig poeng, også når det gjaldt skattlegging, er at selv om det ikke var noe demokrati så gikk det mye i samarbeid og forhandlinger. Dersom kongen skulle få de lokale lordene og hertugene til å kreve inn skatt, så var han avhengig av deres velvilje.
Det var kun 4000 som jobbet i administrasjonen til kongen, mens befolkningen totalt var på 15 millioner. Derfor trengte kongen de lokale lordenes lojalitet, og ga dem gjerne stor frihet over sine områder.
Kvinner og menn hadde like oppgaver
Forskningen til Graham-Goering er i stor grad basert på originale arkivmaterialer, som brev, diplomer, regnskap og juridiske tekster. En av kildene er Christina de Pisan (1364-1430), kjent som Europas første betalte kvinnelige forfatter.
– De Pisan skriver om ledende kvinner i aristokratiet, og at det ble forventet at de kunne gjøre stort sett det samme som menn. De måtte kjenne til alt fra lover og regler, til hvordan lede en hær.
I Bretagne var det for eksempel Jeanne de Penthievre som satt med makten. Hun var 15 år da hun ble hertuginne av Bretagne etter å ha arvet posisjonen fra sin onkel. Hun og mannen kjempet ellers en krig som varte i 24 år for at hun skulle kunne beholde posisjonen.
– Kvinnene var litt mer sårbare med tanke på at de kunne bli utsatt for kupp, men likevel var altså én av fem av de som satt med makten kvinner. Da Jeanne giftet seg, var hun fortsatt den legitime eieren av landområdene.
Adelsmennene og kvinnene gjorde mange av de samme ledelsesoppgavene, selv om få kvinner dro ut i krig. Et viktig unntak her er Jeanne de Arc (1412–1431), i dag en helgen i den katolske kirke. I en periode under Hundreårskrigen ledet hun den franske hæren i krigen mot England.
– Det er et tankekors at kvinner mistet makt etter den franske revolusjonen, og innføringen av demokratiet. De kunne verken bli stemt på eller stemme selv. Mens når posisjoner gikk i arv, hadde de faktisk en rimelig god sjanse til å bli sittende på toppen med makta, avslutter Graham-Goering.
