Det moderne samfunnet blir stadig mer sammensatt og variert. Samlivsformer er også mer varierte, og den tradisjonelle kjernefamilien har blitt utfordret av andre familieformer. Eksempelvis har aleneboerskap blitt mer utbredt og akseptert, som er det fenomenet jeg utforsker i min masteroppgave.
For å komme frem til resultatet brukte jeg kvantitative data for å undersøke hvordan kjønn, sosioøkonomisk status og samlivshistorie påvirker aleneboerskap i voksen alder. Jeg benyttet meg av survey-data fra Gender and Generation Survey (GGS).
I Masterbloggen inviterer vi personer som har skrevet masteroppgave om kjønn eller med kjønnsperspektiver til å skrive et innlegg om masteroppgaven sin. Skribenten er ansvarlig for meningsytringer og faglig innhold. Ta kontakt med redaksjonen dersom du ønsker å skrive: post@kilden.forskningsradet.no.
Sosiale forventninger til kjønn
Jeg ønsket å se på voksne aleneboende fordi det er i voksen alder samlivssituasjonen stabiliserer seg, og hvor forventningene til at man er i et samliv er størst. Utvalget mitt bestod av personer mellom 40–50 år. I tillegg består utvalget av heterofile fordi det er dynamikken mellom menn og kvinner som er det teoretiske utgangspunktet for oppgaven.
Jeg er nysgjerrig på hva kjønn betyr for livsløpene våre.
Motivasjonen min for å undersøke forholdet mellom kjønn og aleneboerskap handlet om at jeg er nysgjerrig på hva kjønn betyr for livsløpene våre. Det norske samfunnet blir sett på som likestilt, men det er fortsatt ulike sosiale forventninger til å være mann og kvinne. Dette påvirker også hvilken partner vi velger.
Aleneboerskap mer vanlig
Det moderne samfunnet er blitt mer likestilt, og vi er dermed friere fra de forventningene som tidligere var knyttet til kjønn. Med andre ord, samfunnet er blitt mer individualistisk.
Dette har også fått konsekvenser for hvordan og hvem vi lever sammen med. Det er nemlig ikke økonomisk nødvendig eller sosialt forventet at man skal inngå et samliv. Aleneboerskap er blitt mer vanlig. I tillegg har den såkalte individualiseringen ført til at flere også velger å avslutte samliv. Blant annet fordi samlivsbrudd ikke medfører like store økonomiske belastninger for kvinner som før.
Lettere å avslutte forhold
Historisk har mennenes rolle som økonomiske forsørgere og kvinnenes omsorgsrolle vært det som avgjorde deres posisjon på partnermarkedet. Ettersom kjønnene i dag er mer økonomisk likestilte, hva skjer med denne dynamikken?
Det er fremdeles kjønnede strukturer i samfunnet som påvirker hva som er et godt partnervalg.
Ifølge individualiseringsteorien vurderer vi aktuelle partnere etter personlige egenskaper og interesser fremfor sosioøkonomisk status. «Å finne den rette» vil med andre ord handle om en rekke ulike egenskaper, noe som gjør at man må gjennom en rekke romantiske relasjoner. Videre vil det bli lettere og avslutte slike relasjoner oftere fordi det ikke var «den rette» likevel.
Kjønn betyr fortsatt mye
Til tross for at det har skjedd en økonomisk utjevning mellom kjønnene finnes det fortsatt en del normative forventninger til kjønn. Min antakelse er at teorien om individer i dag som mer frigjorte fra kjønnede strukturer er overdrevet.
Det er fremdeles kjønnede strukturer i samfunnet som påvirker hva som er et godt partnervalg, og dermed også dårlige partnervalg. Det kan jo også tenkes at menns økonomiske forsørgerevne og kvinnenes omsorgsevne representerer en rekke andre egenskaper som anses som attraktive. Eksempelvis kan menns økonomiske status representere forpliktelse og et rikt nettverk, mens kvinners omsorgsevne betyr at hun er snill og omtenksom.
Kvinner stiller større krav
Dynamikken på partnermarkedet er fremdeles preget av kjønn, men den har nok også endret seg. Kvinner har tatt høyere utdanning, en større andel kvinner er også høyere utdannet enn mange menn. De står altså i en posisjon der de kan vurdere andre aspekter enn de hadde mulighet til tidligere, og de ønsker seg partnere som har et utdanningsnivå som tilsvarer deres eget.
Jeg fant at de aller fleste 40–50 åringer lever i sitt første samliv.
En antakelse er at kvinner har høyere krav til hva som er en god partner. Andelen aktuelle partnere er lavere, og det blir dermed vanskelig til å finne en partner som tilsvarer deres eget utdanningsnivå. Dersom de ikke finner en god nok partner velger de heller å leve som aleneboende.
Stabilitet i norske samliv
Jeg fant at de aller fleste 40–50 åringer lever i sitt første samliv. Det vil si at andelen voksne aleneboende er en liten gruppe. Det norske samfunnet kjennetegnes som likestilt, og dette kan ha mye å si for stabile samliv.
Sammenliknet med andre land legger det norske samfunnet mer til rette for at man kan kombinere samliv og karriere. Det betyr at beskrivelsen av det moderne samfunnet som individualisert, er noe overdrevet.
Vanskelig å finne den rette
Riktignok viser analysene mine at det også er noen tendenser som tyder på individualisering. Dersom man har vært i flere enn to samliv er sjansene for å være aleneboende i voksen alder betydelig større.
Det er altså noen som oftere bytter ut samlivspartnerne sine, og de vil da ofte være aleneboende flere perioder i livet sitt. Dette kan tolkes som at de synes det er vanskelig å finne «den rette», fordi hvordan man vurderer aktuelle partnere er mer sammensatt enn tidligere.
Kjønnede veier til aleneboerskap
Aleneboende består ikke hovedsaklig av ett kjønn eller én sosioøkonomisk gruppe. Men det viser seg at veiene til aleneboerskap er ulike for menn og kvinner.
Både menn og kvinner har gjerne vært i et samliv før de ble aleneboende, det vil si at det er svært få som ikke har samlivserfaring innen de blir 40 år. Menn mangler oftere samlivserfaring, mens kvinner har vært i ett samliv før de blir aleneboende.
Aleneboerskap er noe mer akseptert enn tidligere, men det er fremdeles noen utfordringer ved å leve alene.
Som jeg nevnte tidligere legger det norske samfunnet til rette for at samlivet skal være attraktivt for både menn og kvinner. Det er likevel noen kvinner som lever som aleneboende etter at de har vært i et samliv.
En forklaring på dette er at samliv fremdeles er preget av en tradisjonell kjønnsrolledynamikk, som vil være mindre gunstig for kvinner. For eksempel kan dette handle om fordeling av husarbeid, hvor kvinner gjør mesteparten. Og siden mulighetene for å leve alene er bedre og andelen aktuelle menn vil være lav, kan aleneboerskap være mer aktuelt for kvinner.
Menn oftere uten samlivserfaring
Jeg fant at aleneboende menn oftere er uten samlivserfaring. Men også at menn uten samlivserfaring ikke har lavere utdanning enn andre aleneboende.
Min studie sammenlikner ulike aleneboende med hverandre, og blant de aleneboende er ikke disse mennene marginaliserte i økonomisk forstand. Tidligere forskning har imidlertid vist at menn uten samliverfaring har lavere utdanning enn andre menn i samme alder.
Masteroppgave: Veier til aleneboerskap i voksen alder En kvantitativ studie om kjønnsmessig- og sosioøkonomisk seleksjon blant voksne aleneboere.
Studiested: UiO
År: 2021
Utfordringer med aleneboerskap
Funnene viser at likestilling er gunstig for stabile samliv. Samtidig vil den friheten som hører til likestillingen føre til mer varierte former å leve på. Siden de aller fleste voksne lever i stabile samliv antar vi likevel at dette er mest sosial akseptert.
Aleneboerskap er noe mer akseptert enn tidligere, men det er fremdeles noen utfordringer ved å leve alene. Dette kan både være økonomiske og emosjonelle belastninger.
Hvorvidt det anses som belastende å leve alene avhenger av om det er frivillig eller ufrivillig. Jeg håper fremtidens forskning kan gi flere perspektiver på dette.
