Mannens etternavn har fortsatt forrang

De siste årene har kulturviter Line Førre Grønstad brukt tid på å studere og intervjue menn om deres forhold til sine etternavn. 11. desember forsvarer hun sin doktoravhandling om temaet. Hun er opptatt av hvordan det store flertallet av norske par fremdeles velger mannens etternavn ved et eventuelt navnebytte når de gifter seg.

‒ Det gikk opp for meg at dette var et tema mange tok for gitt, at kvinner bare skal ta mannens etternavn. Jeg syntes det var rart at de ikke reflekterte mer, forteller hun.

Få menn bytter navn

Gjennom jobben som konservator ved Norsk etnologisk gransking på Norsk Folkemuseum fikk hun muligheten til å gjennomføre en spørreundersøkelse for å komme til bunns i saken. Det viste seg raskt at menn og kvinner hadde svært forskjellige forhold til navnevalg.

‒ I min naivitet laget jeg generelle spørsmål, og forventet at jeg kom til å få en stor bredde av svar. Men nei. Menn forklarer i all hovedsak ikke hvorfor de har det etternavnet de har, mens kvinner derimot som regel begrunner hvorfor de beholdt eller byttet etternavn.

At mannens etternavn får en forrang over kvinnens kaller hun patronymi. Det er fremdeles svært få menn som bytter etternavn i Norge. I en kvantitativ undersøkelse gjennomført som en del av doktorgradsarbeidet beholdt drøyt 90 prosent av norske menn fødenavnet, mens i underkant av 50 prosent av kvinner hadde beholdt sitt.

‒ Det er noe skjevt her. Kvinner må ta et aktivt valg hvis de vil beholde etternavnet de er født med, mens det er forventet at mannen får beholde sitt. Derfor ønsket jeg å se nærmere på menn og deres underliggende holdninger til navnevalg, sier hun.

Les også: Menn tar sitt etternavn for gitt. Kvinner velger å beholde eller bytte.

Relativt nytt i Norge

Etternavn er et relativt nytt fenomen i Norge sett fra et historisk perspektiv. Mens land som Kina og Japan etablerte etternavn for nærmere 3000 år siden, kom etternavnene for fullt til det norske borgerskapet først på 1700-tallet. Derfra spredde konseptet seg til andre samfunnsklasser, sammen med idealer som kjernefamilie og hjemskaping.

‒ Før navneloven kom i 1923 hadde man et helt annet forhold til etternavn, forklarer Grønstad.

‒ Ofte tok man navnet på gården der man bodde, og byttet navn hvis man flyttet. I hovedsak var det menn som hadde odelsrett og holdt på navnet, men det fantes jo også kvinner som var enker eller ikke hadde brødre, og dermed holdt på sitt gårdsnavn. Men valget av etternavn handlet altså om andre ting enn kjønn.

På femtitallet kom det forslag om å la menn ta konas navn. Det ble møtt med heftig debatt.

Navneloven kom i utgangspunktet for å rydde opp i den uoversiktelige navnetradisjonen. Det hadde rett og slett blitt for vanskelig for staten å holde styr på hvem som var hvem. Derfor ble loven et viktig verktøy for å ha kontroll på befolkningen. Men loven gjorde også at man ikke lenger hadde mulighet til å ta kvinnens etternavn.

‒ Det ble begrunnet med at man skulle være mer organiserte. Sakte men sikkert tok loven over for tidligere tradisjoner, og ble den nye normen, sier Grønstad.

Idéen om kontroll ble mindre viktig etterhvert som man fikk folkeregister som dekket hele befolkningen, og senere også personnummer. Men disse fremskrittene påvirket allikevel ikke navneloven. Patronymi gikk fra å være et ordensprinsipp til å bli en tradisjon, forteller Grønstad.

‒ At fars navn ble prioritert hadde vært en idé hele veien, men nå ble den til en skikk som måtte holdes ved like, sier hun.

Navneloven endres

På femtitallet kom det forslag om å la menn ta konas navn.

‒ Det ble møtt med heftig debatt. Resultatet ble at det kun gikk som unntak hvis man søkte om det. De færreste var nok klar over at muligheten engang fantes, forteller Grønstad.

Utover på sekstitallet fortsatte debatten, med stadig flere stemmer som ønsket en mer fleksibel navnelov. Disse ble gjerne beskyldt for å ville bryte norsk navnetradisjon. Allikevel vant de til slutt gjennom. Arbeidet med Likestillingsloven på slutten 70-tallet sørget for mange lovendringer i Norge, også av navneloven. Grønstad påpeker at disse endringene ikke påvirket menns valg i stor grad:

‒ Det var ikke noe radikalt nytt, disse ideene hadde blitt diskutert flere ganger tidligere, påpeker hun.

‒ Resultatet var at flere kvinner beholdt egne navn, og at barn fikk morens etternavn der ikke annet var bestemt, men menn holdt fremdeles på fødenavnet.

Selv etter den nyeste navneloven fra 2003, som åpnet lovverket opp for flere grupper i samfunnet, manglet de større endringene i menns valg.

Navnet tas for gitt

I doktorgraden bruker Grønstad mye tid på å undersøke menns forhold til sitt etternavn. Selv om mange av dem hun har snakket med ikke har reflektert over valg av etternavn, er det fremdeles et tema som engasjerer.

‒ Noen av dem ble overrasket over spørsmålet, og svarte nærmest med en viss indignasjon, sier hun.

Menn som bytter etternavn har gjerne et tett forhold til kjernefamilien, og ønsket om å dele et felles navn.

‒ Det virket fremmed for dem at dette var noe de skulle ta stilling til. At mannens etternavn hadde forrang var helt naturlig. Men navnet er fremdeles viktig for dem.

Valget av etternavn for norske par løses på forskjellige måter, med bindestreker, ektefellens navn som mellomnavn, eller helt nye navn. Men å ta mannens er fremdeles vanligst. Selv om noen flere par idag velger kvinnens navn enn før, holder de fleste menn på fødenavnet.

‒ Kvinners valg nærmer seg heller menns valg. Vi har hatt en tydelig økning av kvinner som beholder eget etternavn, mens det er mindre endring blant menn, forklarer Grønstad.

Les også: Penger viktigst for menn, kjærlighet for kvinner

Geografi og alder spiller inn

Også andre forhold spiller inn, som forskjeller mellom by og bygd, og utdanningsnivå. Alder spiller også en rolle.

‒ Par som gifter seg som unge velger ofte det som oppfattes som vanlig, altså å ta mannens etternavn, mens eldre kvinner kan holde på fødenavnet fordi de forbinder det med identiteten sin.

Grønstad bestemte seg for å gjøre en separat undersøkelse med 60 menn som hadde endret navn, for å se hva de tenkte. Heller ikke de var veldig opptatt av likestillingsperspektivet. Det virket som at det var kjernefamilien som var den største drivkraften for navnebyttene.

‒ Menn som bytter etternavn har gjerne et tett forhold til kjernefamilien, og ønsket om å dele et felles navn, forteller hun.

‒ Noen av de yngre mennene har også idéer om samfunn og likestilling som spiller inn på valget deres, men for de fleste virker det som at likestilling er noe selvsagt. Derfor er det heller ikke en del av begrunnelsen deres.

Navnevalg som uttrykk for mannlighet

Grønstad mener at menns forhold til etternavnet kan være et uttrykk for mannlighet. For enkelte kan det være viktig å holde på tradisjonen om at det er mannens navn som føres videre, og dermed kan tanken på å ta konas navn føles «umannlig».

‒ Det var kanskje derfor noen ble indignert over spørsmålene mine, fordi de oppfattet det som et spørsmål ved deres mannlighet, sier hun.

Idealene om likestilling og tradisjon trenger ikke stå i opposisjon til hverandre.

‒ Her er det en generasjonsforskjell, hvor eldre menn oftere forbinder mannlighet med patronymi, og å føre farsslekten videre.

Samtidig peker hun på at det finnes flere måter å tenke på når det kommer til verdier og tradisjoner. For noen er tradisjon over tid viktig, og de holder på kontinuitet i valg av etternavn, altså at mannens navn føres videre. Men tradisjon kan også knyttes til idéen om kjernefamilien, og at det viktigste er at man har samme etternavn, ikke om det er fars eller mors.

‒ Idealene om likestilling og tradisjon trenger ikke stå i opposisjon til hverandre, hevder Grønstad.

«Redder» konas navn

I tillegg er det flere måter å oppfatte mannlighet på. Hun legger vekt på at mannlighet ikke er statisk, spesielt i vårt moderne samfunn.

‒ Man kan like gjerne være mannlig ved å «redde» konas navn, sier hun.

‒ En kritisk holdning hvor man ikke påvirkes for mye av følelser oppfattes også som mannlig, så at man tar et rasjonelt valg istedenfor å følge strømmen er heller ikke nødvendigvis et brudd med mannlighet. Man tenker at det at «alle gjør det» ikke er en god nok grunn til å velge et navn over et annet.

Fikk du inntrykk av at mennene ønsket å fremstå som mannlige?

‒ Indirekte gjør de det. Å fremstå mannlig er gjerne positivt for en mann. De forteller jo fordelaktig om seg selv, og ønsker å vise at de har tatt riktig valg. Noen bruker selvironi og omtaler seg selv som tøffel for å avvæpne idealet, men alle fremhevet navnebyttet som noe positivt.

Identitet i navnet

Det er ofte en sterk kobling mellom navn og identitet for de som beholder etternavnet sitt. Spesielt menn har gjerne et ideal om å hete det samme gjennom livet. Mange av mennene Grønstad har vært i kontakt med mener at etternavnet henger sammen med individualiteten deres.

De fleste tenker på navn som en del av individet.

‒ For noen er det prinsipielt, at de har fått navnet og dermed heter det for alltid. Da gjelder også det samme for kvinner, altså at ingen av dem skal bytte navn, sier hun.

‒ De fleste tenker på navn som en del av individet, spesielt de yngre. Allikevel ser vi altså at de fleste menn beholder navnet sitt gjennom livet, mens halvparten av kvinner bytter. Mannens navnevalg er nærmest selvsagt, mens vi forventer en forklaring fra kvinner som vil beholde navnet sitt.

Individ versus kjernefamilie

Identitet kan settes opp mot kjernefamilien på en skala, ifølge Grønstad. Noen velger å se på seg selv som enkeltstående individ mens andre heller vil identifisere seg som en del av en familie.

‒ Samtidig forsaker man ikke nødvendigvis individualitet ved å endre navn og gå inn i en kjernefamilie, påpeker hun.

‒ Mange av de som bytter sier at det ikke er så farlig å endre navn som man kanskje tror. Her har man ulike tradisjoner, og man ser en viss brytning mellom gamle og nye idealer.

Hun er allikevel usikker på om ting kommer til å endre seg med det første, og vil ha større oppmerksomhet om temaet. At mannlige etternavn rangeres høyere enn kvinnelige kan fortelle oss noe om maktforhold og familiesyn, mener hun.

‒ Ting er i endring. Det er litt større rom for at mannen kan bytte etternavn, og mye mer rom for at kvinnen kan beholde sitt. Men patronymi råder enda.

Les også: Ekteskap på vent