Å møte i abortnemnd virker meningsløst for mange

Abortnemndene oppstod i 1964, og har vært debattert siden. Abortutvalget foreslår å skrote nemndene fram til uke 18. 

Marte Haaland
– Det at abortnemndene sitter med beslutningsmakten, skaper ikke et rom for veiledning og drøfting, mener Marte Haaland. Hun har forsket på kvinners erfaringer med nemnder. Paul André Sommerfeldt

Det er «viktig å vite om kvinnens bedømmelse av sin livssituasjon er godt gjennomtenkt, eller om den er impulspreget».

Kari Sønderland, som ledet abortutvalget, trakk fram dette sitatet fra forarbeidet til abortloven fra 1978, som omhandler abortnemndene. Dagens abortlov er utdatert, hevdet utvalget da de la fram sin sluttrapport 14. desember 2023.

Utvalget foreslår å skrote nemndene helt og innføre fri abort fram til uke 18. Med noen unntak, og å innføre nye nemnder. Fortsatt har vi lite forskning på nemndene. 

«Til nemnd vil du ikke»

«Navnet [nemnd] er så ekkelt, og hva man har hørt om det er ikke noe bra. Jeg satt bare med en følelse av at dette er noe man absolutt ikke [vil] … til nemnd vil du ikke.»

Det sier en av kvinnene i studien «Kvinners erfaringer med abortnemnder» der Marte Haaland er hovedforfatter. På vegne av utvalget har hun sett nærmere på hvordan nemndene fungerer i praksis i dag gjennom intervjuer med 13 kvinner.

– Medlemmene kan være hyggelige, men likevel oppleves nemndsmøtet som utfordrende, belastende, unødvendig og ikke en anledning til å rådføre seg om situasjonen sin, sier hun.

En av de intervjuede kvinnene går så langt som å si at det er «de siste hun ville ha bedt om råd». De fleste av kvinnene vi har snakket med gruet seg til møtet i nemnda, forteller Haaland. Ord som «avhør» og «eksamen» går igjen blant kvinnene.

I den offentlige debatten om abortloven og abortnemndene hevdes det at de skal fungere som et rådgivende organ der kvinner kan drøfte de spørsmålene de måtte ha omkring aborten og hva de skal gjennom.

– Det at nemndene sitter med beslutningsmakten, skaper ikke et rom for veiledning og drøfting, mener Haaland.

Det skal være minst en nemnd ved ett sykehus i hver helseregion. Og to leger i hver nemnd.

Abortutvalget
  • Abortutvalget er oppnevnt av regjeringen, og anbefaler at grensen for selvbestemt abort flyttes til slutten av 18. svangerskapsuke.
  • Utvalget foreslår å avvikle dagens abortnemnder og etablere nye nemnder. De anbefaler fem-ti nye nemnder, og de skal behandle abortsøknader etter uke 18, og søknader om fosterreduksjon uansett uke.
  • De ønsker å utrede om abort kan organiseres utenfor sykehus til kvinner som skal ta hjemmeabort før uke 10.
  • De anbefaler økt oppfølging av kvinner som har tatt abort
  • Les utredningen: Abort i Norge — Ny lov og bedre tjenester, NOU 2023: 29

Nemndenes historie

Kari Tove Elvbakken
Dagens abortlov er et resultat av skarpe motsetninger, og ikke noe skjørt kompromiss, mener Kari Tove Elvbakken. Hun har forsket på abortens historie, og ser flere paralleller mellom dagens situasjon og for femti år siden. Foto: Eivind Senneset

Fra 1902 var abort forbudt og regulert i straffeloven. Men selv om det var forbudt, var det lov dersom det stod om kvinnens liv og helse.

–Da kunne legene utføre abortinngrep, og innberette det til staten, forteller Kari Tove Elvbakken. Hun er statsviter og har forsket på abortlovens historie.

Over tid ble det flere og flere lovlige aborter. Med abortloven som ble vedtatt i 1960, ble også abortnemndene innført. I den første tida etter legalisering og at nemndene ble innført, ble det faktisk vanskeligere å få lovlig abort.

– Fra mellomkrigstida var det en mer liberal abortpraksis i Norge enn i Sverige og Danmark, selv om de fikk abortlover på 1930-tallet. Det var mulig å få en lovlig abort, og en trygg ulovlig abort, selv om det ikke var enkelt.

Fra abortloven av 1960 trådte i kraft, ble det formelle nemndbeslutninger. Da ble det først innstramming, forteller Elvbakken.

– Hvorfor det?

– Det vet vi ikke helt, men det var store politiske kontroverser om abort, og mange krevde at nemndene skulle være strenge. Når det abort ble regulert og nemndene oppnevnt, ble kanskje noen mer opptatt av å følge lovens bokstav. Tidligere brukte legene mer skjønn, og det var store forskjeller på hvor liberale de var.

Noen nemnder var strengere enn andre, forteller Elvbakken.

– Det var store geografiske og sosiale forskjeller. Typisk nok var det vanskeligst på Sørlandet, og enklest i Oslo, å få innvilget abort.

Og for bemidlede kvinner har det alltid vært enklere, sier Elvbakken.

Da nemndene ble innført, måtte kvinner få en lege til å søke for seg, og mannen hennes måtte også bli spurt. Kvinnen kunne heller ikke anke et eventuelt avslag –det måtte legen gjøre.

Loven klargjorde kriterier for hva som skulle ligge til grunn for en lovlig abort, forteller Elvbakken. Abort kunne innvilges om det stod om kvinnens liv og helse; om svangerskapet var et resultat av en ulovlig handling – som voldtekt eller incest. En annen lovlig grunn til abort var om foreldrene hadde psykisk utviklingshemming eller arvelige sykdommer.

–  1960-loven ble raskt kritisert. Arbeiderkvinner og sosialister ville at sosiale forhold skulle kunne gi lovlig abort og mange opplevde nemnda som ille å komme til, forteller Elvbakken.

Da den mer liberale abortloven ble vedtatt i 1975, og fri abort fram til uke 12 vedtatt i 1978, var andelen som fikk innvilget abort stor.

 – Loven legaliserte på sett og vis det som var praksis, mener professoren.

– Nesten alle fikk innvilget abort i 1975. Men fortsatt var nemndene forhatte, og det å måtte gjennom den ble opplevd som nedverdigende, og som en umyndiggjøring.

Slik var det fram til 1. januar i 1979.

– Dersom de skulle få avslag, vil de jo måtte leve med at de helst ville ha valgt noe annet

De fleste gruet seg

Så godt som ingen av kvinnene Marte Haaland har intervjuet i sin forskning, hadde positive forventninger til nemndene. Haaland har intervjuet 13 kvinner spredt over hele landet, som har søkt abort av ulike grunner. De fleste av dem har ønsket seg barn, men så er det blitt oppdaget en alvorlig tilstand ved fosteret omkring uke 18. Da er det abortlovens paragraf 2C som det handler.

– Det var store forskjeller i hvor mye forkunnskap de hadde, og flere av disse kvinne hvor alvorlig sykdom lå til grunn, var sjokkerte over at det måtte gjennom nemnd først.

Her begynner informasjonen til kvinnene å sprike, forteller Haaland. Mange vet for eksempel ikke at de faktisk ikke trenger å møte i nemnda. Og de har rett til informasjon om hva aborten innebærer.

– Møtene i nemnda er organisert ulikt. Hvor kvinnene får informasjon og veiledning varierer fra sted til sted.

Haaland har sett eksempler på at kvinner får vite hvordan abortfødselen vil finne sted under nemndsmøtet, og råd om hvordan de kan forholde seg til fosteret etterpå, og om mulighetene for gravferd.

Det er imidlertid problematisk at informasjonen kommer der, siden man ikke har plikt til å møte i nemnda, sier hun.

Valget om abort er snudd på hodet

Nemndene skal legge vekt på hvordan kvinnene selv bedømmer situasjonen. Mens de fleste aborter før uke 18 blir innvilget, skal imidlertid grunnene være «tungtveiende» for å avbryte graviditeten etter uke 18. Da er det gjerne «paragraf 2C» i abortloven det handler om: alvorlig sykdom hos barnet.

Mange kvinner som skal få abortsøknaden sin behandlet i nemnd, er stresset for at ikke skal få innvilgelse. Da får flere høre fra legen at det ikke er noe å bekymre seg for, og at nemndsmøtet er en formalitet.

– For noen er det en lettelse. Men for mange er det en provoserende og unødvendig belastning hvis det nærmest er gitt på forhånd at legene likevel skal innvilge.

– Man har vært gjennom en fosterdiagnostikk og fått masse informasjon på kort tid. Så må man ta et valg og signere en abortbegjæring på toppen av det hele.

Skjønt, «valg» er kanskje ikke det rette ordet. – Det oppleves ikke slik, forteller hun.

– Vi fant at det å møte i nemnd, gjør noe med hele valgprosessen. For der er det lagt opp til at man bestemmer seg, og så skal man stå i det valget.

For noen opplevdes det helt meningsløst å skulle ta et valg før man vet om man faktisk har et valg, fortsetter hun. Det er jo slik at vi mennesker har en tendens til å akseptere situasjonen vi befinner oss i, sier hun.

«Når man møter nemnda, så har man bestemt seg. Du får ikke tilgang til nemnda uten å ha bedt om å få utføre en senabort», sier en av de intervjuede kvinnene i studien.

– Dersom de skulle få avslag, vil de jo måtte leve med at de helst ville ha valgt noe annet, forklarer Haaland.

Ofte må man bestemme seg fort for om man ønsker abort på dette tidspunktet. Dersom undersøkelsen ikke fant sted før i uke 19 eller 20, har man ikke lange tiden på å bestemme seg. Etter uke 22 er ikke abort tillatt i det hele tatt.  

Da blir en eventuell ventetid på grunn av helgedager og helligdager en ekstra belastning. I det hele tatt er tid vanskelig for disse kvinnene, sier Haaland.

Kvinners erfaringer med abortnemnder

Studien bygger på intervjuer med 13 kvinner som søkte om abort etter uke 12, som er da søknaden må gjennom nemnd for å bli godkjent. Kvinnene hadde fått sine abortbegjæringer behandlet i nemnd ved åtte ulike sykehus i hele landet. 

Forfatterne av studien er Marte Haaland, Marianne Kjelsvik, Kaya Cetin, Eva Gjengedal, Karen Marie Moland, Anne Kjersti Daltveit og Frøydis Bruvik. Den ble utført som et oppdrag på vegne av det regjeringsoppnevnte abortuvalget. 

Trengs mer oppfølging

Nettopp fordi ordet «nemnd» er så ladet, ønsket utvalget å finne et nytt begrep for nye nemnder. Der satte Språkrådet ned foten fordi funksjonen er for lik. Beslutningen skal fortsatt ligge i nemnda etter uke 18, og ved såkalt «tvillingabort» eller fosterreduksjon.

Hvis man først skal ha nemnder, bør de skille ut veiledning og informasjon, og gjøre nemndene til rene beslutningsorgan, sier Marte Haaland.

–I dag skal de sikre at de har fått nødvendig informasjon, og gir eventuelt informasjon i selve møtet. Men siden nemndene ikke fungerer som et organ for veiledning, er det en uheldig blanding, mener hun.

Avslagene før uke 18 er dessuten veldig få, fortsetter hun. Der kan man stille spørsmål ved om det er riktig bruk av ressurser.

– Det aller viktigste, og som er veldig positivt med det utvalget foreslår, er at de er så tydelige på at det trengs mer oppfølging av kvinnene som tar abort. Alle vi snakket syntes hjelpeapparatet etterpå, var manglende.

Det går ofte veldig fort når man skal ta senabort.

– Når alt til slutt er gjort, så opplever mange at det er vakuum. Det er ikke noe helseapparat som står klart til å følge deg opp, og det er ganske alvorlig.

Lite forskning

Vi har flere skildringer av erfaringer fra nemndmøter og beskrivelser av kvinner som ikke får innvilget abort helt bak til 30-tallet. Både fra litteratur, og fra mødrehygienekontorer, forteller Elvbakken. Men forskning er det imidlertid mindre av. Hun mener det med fordel kan bli mer.

– Hadde vi hatt bedre tid, hadde vi tatt med en kvantitativ undersøkelse i tillegg til intervjuene, sier hun. – Vi skulle gjerne hatt med noen som ikke snakker norsk i tillegg, for det kan nok også ha noe å si for opplevelsen, tror hun.

I tillegg mangler mer forskning på kvinner som fikk avslag på sin søknad.

Intervjuene ble gjort og rapporten levert til abortutvalget i løpet av første halvdel av 2023.

Kanskje er det så lite forskning på dette nettopp fordi det er så følsomt.

– Dette er en tematikk det er vanskelig å snakke om i dagliglivet. Det er mulig forskere tenker at dette er retraumatiserende å snakke om i intervjuer.

Men vi opplevde, og strakk oss langt for at det skulle oppleves bra å fortelle om, forteller Haaland, som gjerne ser at det blir mer forskning på feltet.

Siste saker

Kalender

Nyhetsmagasinet

Vårt nyhetsmagasin er en uavhengig nettavis og medlem i Fagpressen.