Sosiolog Martín Hernán di Marco ved Universitet i Oslo har intervjuet 13 menn i Buenos Aires som sitter fengslet for kvinnedrap.
– Det har det blitt forsket ganske mye på kjønnsbasert vold og vold i nære relasjoner de siste tretti årene, men langt mindre på mennene som utøver volden, sier de Marco.
Kvinnedrap, eller feminicidio, som det heter på spansk, er forsettlig drap på en kvinne fordi hun er kvinne.
Denne formen for hatkriminalitet er et globalt problem, men har fått særlig fokus i Latin-Amerika, der flere land har tatt juridiske grep for å stoppe volden.
Di Marco ønsket å forstå hvorfor mennene skred til vold og drap.
Han var også nysgjerrig på hvordan gjerningsmennene reflekterte rundt det de hadde gjort.
Må snakke om mennene
Di Marco kaller det voldens paradoks:
– Vi snakker mye om vold, men sjeldent direkte med mennene som utfører den, sier han.
Ifølge forskeren skaper dette kunnskapshull i samtalen om vold.
– Uten innsikt i mennenes livshistorier, deres kjærlighetsopplevelser, eller tankene deres om spesifikke temaer, mangler vi essensielle verktøy for å gripe inn.
Di Marco understreker betydningen av å utforske mennenes perspektiver dyptgående.
– Jeg er særlig interessert i å forstå hvordan de tenker – altså resonnementet bak handlingene. De tenkemåtene som ikke er individuelle, men formet av samfunnet.
Intervjuet 13 innsatte
Di Marco besøkte tre argentinske fengsler for å høre mennenes livshistorier.
– Jeg gikk inn i intervjuene med et åpent sinn, forteller di Marco.
– Dette er viktig for å unngå forenklede, stereotype oppfatninger om gjerningsmennene. Selv om det finnes forskning som kobler drap til mental helse, kan et ensidig fokus på dette overskygge andre viktige livsaspekter som er nødvendige for å forstå og forhindre vold.
I det andre intervjuet ba han de innsatte snakke om forholdet til tidligere partnere.
Det ble 33 intervjuer totalt, med 13 menn.
Gjennomsnittsalderen var 32 år.
Av de intervjuede hadde 39 prosent fullført grunnskolen, 46 prosent videregående skole, og 15 prosent hadde universitetsgrader da forbrytelsen ble begått.
Rettferdiggjorde drapene
Mennene hadde ulike måter å forklare drapene på.
Mange prøvde å rettferdiggjøre, eller til og med legitimere handlingene.
Flere omtalte drapet som en ulykke:
– De distanserte seg fra selve forbrytelsen ved å hevde at volden var et plutselig, uforutsett raseriutbrudd, noe som skiller dem fra forsettlig drap.
Andre nektet for at volden var «kjønnsbasert» og at drapet derfor ikke kvalifiserte for den juridiske kategorien feminicidio, som ofte innebar strengere straffer.
En tredje gruppe la skylden på offeret eller samfunnet.
Ingen av de jeg intervjuet tok fullstendig ansvar for drapet.
– De kan for eksempel hevde at de ble urettmessig anklaget eller at de er ofre for en politisk agenda drevet av radikale feminister.
Eller de skyldte på seg selv, men uten å ta det fulle ansvaret:
– De kunne peke på psykiske lidelser, eller at de hadde hatt en problematisk oppvekst.
– Var det ingen som tok det fulle ansvaret?
– Nei. Ingen av de jeg intervjuet tok fullstendig ansvar for drapet. Alle prøvde å forklare det bort, skylde på offeret, og så videre.
– Dette henger også sammen med at det nesten ikke finnes behandlingsprogrammer for disse mennene, tilføyer di Marco.
Følelser ute av kontroll
Tre temaer gikk igjen i intervjuene.
Det første er at mennene beskrev volden som en reaksjon på avvisning.
– Mennene jeg har intervjuet beskriver bruk av vold som et verktøy. De bruker den for å bevare kontroll, særlig når de føler at posisjonen deres er truet. Dette kommer ofte til uttrykk i form av voldelig reaksjon på avvisning. Særlig når de er bekymret for at partneren kan forlate dem, forklarer di Marco.
De tyr til vold i desperasjon.
Det andre temaet som gikk igjen, kaller di Marco «vold som benektet handling»:
– Gjerningsmennene har ofte lært voldelig atferd gjennom sosialisering og kulturelle normer, og de benekter vanligvis at de har til hensikt å skade. Ofte innser ikke disse mennene at de faktisk forårsaker skade. Flere kunne legge frem sin fortelling slik at de selv fremstod som offer.
Til slutt observerte di Marco at flere av mennene hadde brukt vold for å få partneren til å «føle det de selv følte»:
– Gjerningsmennene synes å mangle andre måter å uttrykke følelser som smerte, tvil og usikkerhet på. De tyr til vold i desperasjon. Drapet blir en måte å manifestere undertrykte følelser. I intervjuene kommer det frem at noen ser på drapet som den eneste utvei.
– Sterk kost
– Dette er sterkt kost, men viktig, sier Anne Ryen.
Hun er professor emeritus i sosiologi ved Universitetet i Agder og har forsket på vold mot kvinner.
– I et tidligere foredrag spurte jeg om vi vet hva vold er, og om hva mord er. De fleste av oss vil si at «det vet vi» — men gjør vi det? Hvis en kvinne blir drept på gata av et knivstikk, så blir dette rapportert som mord. Hvis en partner draper sin kvinne med kniv i hjemmet, så kan dette flere steder bli rapportert på ulike måter, og mens morderen havner i fengsel så kan partneren andre steder gå sin vei.
Med andre ord er Ryen opptatt av hvordan folk forstår ulike former for vold.
Ifølge henne illustrerer forskningen til di Marco og kollegaene følgende:
– De argentinske mennene ikke bare snakker om dette, men ved måten de gjør det på så omskaper de også slike drap til noe bestemt. Det er derfor vi ikke kan ta for gitt at «et drap» alltid er en relevant lokal kategori når en kvinne er drept av sin partner, andre mannlige slektninger eller svigerfamilie.
Rammer norske kvinner
Ryen forteller at kvinnevold også skjer i Norge.
De siste tjue årene så er over 160 kvinner drept av sin partner, mot rundt tjue menn, sier hun.
I perioden 2011-2021 ble fire av ti kvinner drept av sin ektemann, samboer, kjæreste eller eks.
Som oftest var det rus – alkohol eller annet – involvert.
Benbrudd og influensa blir altså tatt mere alvorlig enn frykten for å bli drept.
Ryen forteller at norske myndigheter i flere tilfeller overså rop om hjelp:
– De drepte har tidligere varslet politiet, fastlegen eller vært på krisesenter, men i 40 prosent av disse varslene har ikke etatene tatt dem på alvor, som det heter.
– Benbrudd og influensa blir altså tatt mere alvorlig enn frykten for å bli drept, sier Ryen.
Hun tolker dette som at vi ofte har et naivt forhold til begrepet «familie»:
– Familien gir rom for over- og underordningsrelasjoner som dramatisk aktiviseres i bestemte situasjoner. I årtier har jo kvinnevold vært privatisert, kjønnet og normalisert også i Norge. Når varsler ikke lyttes til, så kan rester av dette være en av flere forklaringer.
Kulturelle rammer
Angående studien utført ved argentinske fengsler, påpeker Martín Hernán Di Marco at den har visse begrensninger.
– Funnene i studien bærer naturligvis preg av den kulturelle og institusjonelle konteksten, sier forskeren.
Han fremhever hvordan fengselsmiljøet kan påvirke gjerningsmennenes fortellinger:
– I fengsel blir disse mennene eksponert for nye ideer og diskurser som kan endre deres perspektiver.
Selv om mental helse kan spille en rolle, blir denne forklaringen for enkel.
Videre understreker di Marco intervjuerens kjønns betydning for innsamlingen av data.
– Som mannlig intervjuer opplevde jeg å bli møtt med svært direkte svar, muligens på grunn av en antatt felles forståelse av kjønnsroller. En kvinnelig forsker hadde sannsynligvis blitt møtt på en litt annen måte, sier han.
– Forklaringen om mental helse blir for enkel
Di Marco tror likevel at studien har overføringsverdi.
I senere studier har han forsket videre på innsatte i til sammen 11 latinamerikanske land, alle fengslet for kvinnedrap.
Det er de samme temaene som går igjen, sier han.
– Uavhengig av kulturell og geografisk kontekst, ser det ut til at mennenes deler samme fortellinger og forklaringer som mennene i den argentinske studien.
Ifølge di Marco utfordrer forskningen hans standardfortellingen om at menn som dreper partneren «må ha psykiske problemer»:
– Selv om mental helse kan spille en rolle, blir denne forklaringen for enkel. Mange av disse mennene oppfatter kvinner som objekter for kontroll. De tenker at de kvinner underordnet menn. Eller ser på dem som en trussel. Slike holdninger er ikke bare et produkt av individuell patologi, men viser til en bredere samfunnsmessig utfordring, konkluderer han.
Martín Hernan Di Marco er postdoktor i CRIMLA-prosjektet (Crime in Latin America) ved Universitetet i Oslo, som undersøker kriminalitet i syv forskjellige land i Latin-Amerika.
Di Marco er sosiolog og fokuserer særlig på historiene til menn som har drept sine kvinnelige partnere.
Studien «There Was No Other Option": Femicide Perpetrators' Sensemaking on Gender and Violence in Buenos Aires, Argentina» ble publisert i 2023 sammen med Ellie Fahs og Dabney P. Evans i tidsskriftet Violence and Gender.
