Da koronapandemien traff Norge, stengte landet på dagen. Skoler og barnehager lukka dørene, bedrifter permitterte ansatte, og folk flest fikk streng beskjed om å holde seg hjemme. En ny kartlegging fra Kilden kjønnsforskning.no på oppdrag fra Bufdir undersøker hvilke konsekvenser dette kan ha hatt for vold mot kvinner.
– Det at befolkningen er stresset på grunn av permitteringer og innskrenket bevegelsesfrihet, og at hjelpeapparatet er underlagt restriksjoner og kan bli vanskeligere å nå, kan helt klart føre til en økning av vold, sier Mari Trommald.
Hun er direktør i barne- ungdoms- og familievernsdirektoratet (Bufdir). De har ansvar for å formidle funnene i kartlegginga videre til Kulturdepartementet.
En annerledes krise
– Dette er en annerledes krise, som vil ha langsiktige konsekvenser for alt fra arbeid og økonomi til vold i nære relasjoner. Da er det viktig med mer informasjon om hvordan det vil ramme samfunnet, sier Trommald.
Hun mener at når det gjelder vold mot kvinner, og likestillingskonsekvenser generelt, er det ikke nødvendigvis smitteproblematikk man må se på, men de negative effektene av nedstenging.
Studien vår viser til en nedgang i antall henvendelser til krisesentre.
– Jeg tror mange har skjønt at hvis de ikke holder god avstand, så kan de smitte bestemor. Nå må vi også gjøre folk bevisst på at en ny lockdown rammer hele samfunnet en gang til. Derfor er det så viktig at vi følger smittevernsreglene.
Behov for bedre beredskap
Myndighetene ga beskjed om at innbyggerne måtte bidra til at helsevesenet ikke ble overbelastet og at alle unødvendige henvendelser burde unngås. I kartlegginga kommer det blant annet fram at dette kan ha ført til at voldsutsatte kvinner har unngått å ta kontakt med krisesentre og andre hjelpeinnstanser, som politi.
Kartlegginga konkluderer med at det er behov for:
- Bedre beredskap og koordinering på systemnivå når det gjelder vold i nære relasjoner
- At flere kommuner utvikler handlingsplaner mot vold i nære relasjoner
- At myndighetene sørger for å nå bedre ut til de som er utsatt for vold under pandemien
Bekymret for færre henvendelser
En av få rapporter som finnes om konsekvensene av koronatiltakene på vold mot kvinner i Norge, er krisesenterrapporten fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).
– Studien vår viser til en nedgang i antall henvendelser til krisesentre. Noen rapporterer også om en bekymring for at situasjonen kan ha skapt nye muligheter for å utøve kontroll og psykisk vold i familien, sier forsker Margunn Bjørnholt.
Hun forteller at de ikke veit hva nedgangen kan skyldes. Men at det kan være folk flest holdt pusten under den strengeste nedstengingen, og dermed ikke oppsøkte hjelp.
– I Norge er det også mange steder med lange avstander. Hvis offentlig transport ikke er tilgjengelig og det er 50 mil til nærmeste krisesenter, kan det bli vanskelig for en som lever med vold i hjemmet.
Et viktig funn i studien var at krisesentrene virket godt rustet til å håndtere koronakrisen. De hadde både kapasitet og opplegg for å møte de voldsutsatte.
Det er godt dokumentert i forskning at ulike former for krise fører til en økning av vold i nære relasjoner og parforhold.
– De var derfor bekymret for nedgangen i antall henvendelser, særlig blant voldsutsatte med minoritetsbakgrunn eller rusproblem, understreker Bjørnholt.
Kan føre til økt vold i nære relasjoner
Fra internasjonalt hold kom det tidlig i pandemien advarsler om muligheten for økt vold mot kvinner. EU Agency for Fundamental Rights meldte blant annet at politi, krisesentre og ikke-statlige organisasjoner rapporterte om økning i vold i nære relasjoner, spesielt retta mot kvinner.
– Det er godt dokumentert i forskning at ulike former for krise fører til en økning av vold i nære relasjoner og parforhold. Dette har vi blant annet sett etter finanskrisen i flere land, og etter naturkatastrofer og i krig og konflikt, sier Bjørnholt.
Bjørnholt forteller at det blant annet i Storbritannia har vært rapportert en økning av partnerdrap etter koronapandemien inntraff.
– Koronakrisen representerte en ny situasjon, men volden er ikke ny, og myndighetenes forpliktelse til å bekjempe volden er den samme som før. Hjelpeapparatets bekymringer er derfor viktig å ta på alvor og se videre på i forskningen.
– Gjort mye for å sikre at tilbudene er kjent
Det er viktig å gjøre hjelpetilbudene i samfunnet kjent, og at vi jobber med hvordan man kan bryte ned barrierene for å kontakte dem, mener Mari Trommald fra Bufdir.
Mye er gjort for å sikre at tilbudene er kjent og åpne.
– Et viktig tiltak regjeringen har gjort er nettopp å gjøre krisesentrene til en samfunnskritisk funksjon slik at de får mer oppmerksomhet i beredskapen.
– Kartlegginga konkluderer derimot med at det har vært mangelfull kommunikasjon om hjelpetilbud. Er du enig i det?
– Vi har en egen avdeling som har ansvar for å følge opp krisesentertilbudet. Den har vært i direkte kontakt med fylkesmenn og alle krisesentrene for å forsikre seg om at tilbudene er åpne. I en nedstengingsperiode kan også ansatte på sentrene føle seg utrygge på grunn av smittefare. Da er det viktig å sikre trygge arbeidsplasser, sier Trommald, og fortsetter:
– Mye er gjort for å sikre at tilbudene er kjent og åpne. Vi har oppfordret sentrene til å være aktive i lokal presse og sosiale medier og vi har sørget for informasjon på flere språk om at tilbudet er trygt å bruke. Om dette er godt nok må andre svare på.
– Hva har dere foreslått videre til Kulturdepartementet?
– Det er unntatt offentlighet. Men jeg kan si at vi har vektlagt at mer kunnskap om konsekvensene på likestillingsfeltet er helt nødvendig. Da er det lettere å målrette tiltakene som regjeringa iverksetter.
Mer digital vold når vi er mer hjemme
Koronakrisa førte også med seg en plutselig og omfattende digitalisering på mange områder. Tidligere forskning viser at mange kvinner allerede utsettes for digital vold, blant annet gjennom seksuell trakassering, stalking, uønsket bildedeling, tvang og utpressing.
– Vi har per i dag ikke noe empirisk grunnlag for å si at omfanget av digital vold har gått opp i sammenheng med korona, men det er visse indikasjoner. Vi har fokusert på at barn og unge er utsatt over internett, der vi har sett flere bekymringsmeldinger fra politiet og diverse organisasjoner, sier Per Moum Hellevik. Han er også forsker ved NKVTS, og har jobbet spesifikt med digital vold.
Han forteller at økt digitalisering av jobbsituasjonen og økt isolasjon medfører økt aktivitet på nett, og øker muligheten for konflikt i allerede konfliktfylte hjem.
– Vi vet fra forskning at det som skjer ansikt-til-ansikt og det som skjer digitalt ofte henger sammen. Hvis strenge korona-tiltak øker konflikt og kvinners utsatthet offline er det mulig at det samme skjer online.
Hellevik mener kommunikasjonen fra myndighetene kan ha vært mangelfull på flere områder, men at det er vanskelig å være for kritisk ettersom staten står overfor store utfordringer.
– Men nå har vi vært gjennom en første runde og lært mye, så framover er det viktig at vi blir mer bevisste på flere utfordringer tilknyttet korona, inkludert vold i nære relasjoner.
Minoritetskvinner særlig utsatt
Et annet tema kartlegginga fra Kilden trekker frem er at kvinner med minoritetsbakgrunn kan være særlig sårbare for konsekvensene av koronakrisa. Selv om det er gjort lite forskning på vold mot minoritetskvinner under og etter pandemien vet vi at kvinner og barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert på krisesentrene.
Vi er opptatt av beredskapsplaner som ivaretar innvandrerbefolkningen i Norge, også i krisetider.
Integrering- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) er underlagt regjeringas integreringspolitikk. Direktør Libe Rieber-Mohn skriver i en e-post at IMDis erfaring fra nedstengningen i vår tyder på at det viktigste for å nå ut til sårbare grupper er å beholde kontakten med det offentlige hjelpeapparatet.
«Det innebærer for eksempel at vi bør være forsiktige med å stenge ned tilbud som skoler og barnehager. Når folk sitter hjemme i stedet for å være i kontakt med verden rundt seg blir det langt mer krevende å komme i kontakt med folk og å hjelpe de som trenger det. Når det er sagt er det naturligvis viktig å benytte seg av alle tilgjengelige kanaler når nedstengningen først har skjedd,» skriver hun.
Negativ sosial kontroll og æresrelatert vold rammer minoritetsgruppene IMDi jobber med, og tar ikke pause under en pandemi, fortsetter Rieber-Mohn.
«Vi er opptatt av beredskapsplaner som ivaretar innvandrerbefolkningen i Norge, også i krisetider. IMDi har fått en koordinerende rolle i arbeidet med informasjon og tiltak til innvandrerbefolkningen i forbindelse med covid-19 og vil komme tilbake med våre endelige anbefalinger i vår sluttrapport til Kunnskapsdepartementet.»
Kilden kjønnsforskning.no, som har utarbeida notatet som omtales, er et nasjonalt kunnskapssenter for kjønnsperspektiver og kjønnsbalanse i forskning. Nyhetsmagasinet er uavhengig, og følger Redaktørplakaten, Vær varsom-plakaten og er med i Fagpressen.
● The communication from the authorities has been insufficient, and the information that has been given has probably not reached enough of those for which it was intended.
● All binding national contingency plans should address domestic violence.
● The municipalities need to become more aware that the women’s shelters are their responsibility. The authorities should call for action plans concerning domestic violence and address how the work to combat domestic violence is coordinated and implemented locally in the individual municipalities.
● The authorities should be more precise in their description of which societal functions they define as critical for society, which functions need to remain open and who should be given personal protective equipment.
● There is need for a coordination group that can gather information from involved bodies and report back to the authorities.
● There is need for a communication plan that can strengthen the population’s knowledge about which support services that are open and how they may seek help and support from these services
