Litteraturviter og forfatter Anka Ryall har dykket ned i den for mange ukjente polarforskerens akademiske liv og virke. Botaniker, naturverner og formidler Hanna Resvoll-Holmsen ble Norges første kvinnelige polarforsker. I år er det 150 år siden hun ble født. Nylig ga Ryall ut bok om polarpioneren.
150 års jubilant
– Hanna Resvoll-Holmsen var en stor og viktig skikkelse, sier Ryall.
– Hun hadde en lang og omfattende botanikerkarriere, der studier av den polare vegetasjonen ikke sto sentralt. Likevel var det innsatsen hennes som polarforsker som ga henne et navn i norsk offentlighet, og det polare ble en slags bigeskjeft som fulgte henne gjennom nesten hele karrieren. 20 år etter sitt første feltarbeid på Spitsbergen utga hun Svalbards flora i 1927. Den polare innsatsen hennes er verdt å minnes – og en av grunnene til at hun fortjener å hylles på 150-årsjubileet.
Ryall forteller at da hun begynte på bokprosjektet så hun for seg en samling om Resvoll-Holmsens tekster, med en kort innledning. Men innledningen ble på over 100 sider og dermed halve boka.
Personlig kamp og nettverk
Mye av bokas første del er en presentasjon og diskusjon av forfatterskapet. Men jeg prøver også å forklare hvorfor Hanna Resvoll-Holmsen ble en polarpioner, hva hun måtte overvinne og hvordan hun bidro, fortsetter Ryall.
– Svarene jeg gir handler både om en personlig kamp og om de nettverkene hun inngikk i, sier hun.
Det som karakteriserte Resvoll-Holmsen var motet hennes.
– Det som karakteriserte Resvoll-Holmsen var motet hennes, både et personlig mot og et mot til å kjempe for naturen, selv når det var upopulært. Hun var ikke redd for å satse, og heller ikke for gå mot strømmen. «Hvor fikk hun motet sitt fra?» er et spørsmål jeg stiller i boka – og prøver å besvare.
Hanna Resvoll-Holmsen var ikke helt ukjent for Anka Ryall da hun satt i gang med bokarbeidet. I 2022 ga Ryall ut boka Polare kvinner, der hun fortalte om 17 kvinner, derav Resvoll-Holmsen, som hun fant informasjon om i Norsk Polarinstitutt sine arkiver.
– I kvinnenavnene kunne jeg ane konturene av en annerledes polarhistorie enn den folk flest, jeg inkludert, kjente til, sier hun.
Polarplantenes stemme
Da Ryall arbeidet med kapittelet om Resvoll-Holmsen i Polare kvinner, ble hun opptatt av det botanikeren selv har skrevet, både om feltoppholdet på Spitsbergen i 1908 og om polarplantene. I hennes nye bok innleder hun med setningen: «Denne boka begynte med en forelskelse – i botanikeren Hanna Resvoll-Holmsen (1873–1943) og i det polare forfatterskapet hennes.»
– Jeg er opptatt av Hanna Resvoll-Holmsen som en populærvitenskapelig forfatter og formidler – og hennes rolle i å gi verdighet til det uanselige polare plantelivet, sier hun.
Boka er i stor grad basert på det store bildematerialet som fins på Nasjonalbiblioteket i Oslo.
– Mye av det jeg skriver om henne som student, og om nettverkene hennes, er bygget på tolkning av disse bildene – og derfor på antakelser. Historien om deltakelsen hennes i bestrebelsene på å innlemme Spitsbergen i Kongeriket Norge er godt kjent, så her handlet det om å skrive Hanna inn i en allerede kjent historie.
Som eneste kvinne i en forskningsgruppe på flere menn reiste Hanna Resvoll-Holmsen til Spitsbergen somrene 1907 og 1908, for å gjøre feltarbeid til hovedoppgaven i botanikk ved Universitetet i Christiania. I den gruslagte polarørkenen fant hun flekker av vegetasjon som hun gransket i forskningens øyemed. Hun ble den første som kartla plantesamfunnet på Svalbard og ga etterhvert ut verket Svalbards flora.
Naturverner
Under oppholdene på øyriket observerer hun resultatet av mange hundre år med ukontrollert jakt på dyr. I et reisebrev til Aftenposten skriver Resvoll-Holmsen: «En gang vrimlet det av hval, sel, hvalross, isbjørn og rein her. Men disse rigdommer er det nu forbi med».
Uttalelsene til Hanna og geolog Adolf Hoel lå til grunn da myndighetene i 1925 innførte tiltak for fredning av dyrearter, fortidslevninger og planter på Svalbard og Bjørnøya. Den uregulerte jakta hadde blant annet nesten utryddet den robuste svalbardreinen. Få år etter reguleringen kunne forskerne konstatere at tiltaket hadde gunstig virkning på reinsdyrbestanden. I dag regnes svalbardreinen som en livskraftig art, mye takket være de tidlige polarforskernes innsats.
Alle naturforskere – og alle andre – har enormt mye å lære av Hannas respekt for naturen og de organismene hun observerte og studerte.
Hanna Resvoll-Holmsen jobbet også for å få fredet et stort område nordvest på øya Spitsbergen, og i 1932 ble deler av Isfjorden vernet. Men først i 1973, tretti år etter hennes død, ble nasjonalparken på Spitsbergen etablert. I dag er dette området viktig leveområder for både planter og dyr.
– Hva tror du Resvoll-Holmsen ville sagt om Svalbards natur anno 2023?
– Jeg tror hun ville ha vært rasende og fortvilet over mye av det som har skjedd, og samtidig støttet alle forsøk på naturbevaring, inkludert dagens miljøvernlov, svarer Ryall.
– Tror du hun ville likt turismens avtrykk i naturen?
– Åpenbart ikke. Som jeg skriver i boka, oppga hun ikke voksesteder i Svalbards flora fordi hun var redd for at sjeldne arter vill bli utryddet «om mange besøkende nøiaktig kjente deres forekomst».
– Unntakenes unntak
Hva fasinerer deg med Hannas liv og virke?
– Jeg beundrer motet hennes. Men først og fremst beundrer jeg forfatterskapet hennes, det at hun klarer å levendegjøre den polare vegetasjonen og dermed legge til rette for følelsesmessige investeringer i behovet for bevaring av naturmangfoldet. Og jeg beskriver henne gjennomgående som et unntak, sier Ryall.
– Jeg hevder at hun var et unntak lenge før hun dro til Spitsbergen som botaniker på Gunnar Isachsens ekspedisjon i 1907. Hun var et unntak som kvinnelig student, hun var et unntak da hun skilte seg fra sin første mann og forlot sønnen sin; senere var hun et unntak da hun i sitt andre ekteskap insisterte på å ha sin egen yrkeskarriere. Som kvinnelig akademiker tidlig på 1900-tallet var hun, sammen med noen få andre av samme generasjon, «unntakenes unntak». Jeg er rett og slett opptatt av henne i en kjønnshistorisk sammenheng.
Ryall forteller at hun håper boka kan bidra til bred kunnskap om Resvoll-Holmsen og det hun betydde som forsker og samfunnsdebattant.
– Nå er hun først og fremst «et navn». Tårnet i Lysgården på Framsenteret har gitt henne en symbolsk rolle som en norsk polarforskningspioner, men i boka prøver jeg å «virkeliggjøre henne» både som en historisk skikkelse og gjennom hennes egne ord.
– Kan dagens polarforskere eller naturforskere lære noe fra Hannas vitenskapelige innsats?
– Alle naturforskere – og alle andre – har enormt mye å lære av Hannas respekt for naturen og de organismene hun observerte og studerte.
