– Jeg synes det er litt kjedelig med vann, egentlig, sier professor Mari Teigen mens vi går ned trappene på Institutt for samfunnsforskning (ISF) for en fotoshoot.
Det er en rød murvegg i resepsjonen. «Du kan jo stille deg der».
Teigen har jobbet på huset i mange år, de siste ti som leder for CORE – Senter for likestillingsforskning. Siden 2000-tallet har hun vært et kraftsenter i kjønnsforskningen i Norge og internasjonalt.
– Da jeg nylig fylte seksti, 8. mars, holdt to kollegaer en veldig fin tale til meg. De sa at jeg kunne virke streng og hard i visse situasjoner, typen som holder seg til svart espresso: Men nei da, hun heller i seg varm og fruktig te!
Alvorlig opptatt av likestilling
Intervjuet på Institutt for samfunnsforskning går mot slutten, stemningen er avslappet, nesten spøkefull. Jeg knipser et par bilder, stiller meg ved siden av Teigen og skroller gjennom på displayet. «Det der kan funke …» sier jeg, «selv om du ser litt alvorlig ut».
Teigen godkjenner bildet.
– Jeg har sluttet å smile når journalister intervjuer meg om forskningen min, sier hun. Det er alvorlige greier: Mannlig dominans i makteliten, kjønnsulikhet og -forskjeller i utdanning og arbeidslivet, lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, og nå i det siste: verdipolarisering.
«Likestillingens vikeplikt»
Hvis man søker «Mari Teigen» på søkemotoren Cristin, får man opp 268 resultater: bøker, antologier, vitenskapelige artikler, kronikker, foredrag og rapporter.
Jeg klikker på den eldste utgivelsen — en vitenskapelig monografi fra 2003: Menn imellom: Mannsdominans og likestillingspolitikk, skrevet med professor i statsvitenskap Hege Skjeie.
– På begynnelsen av 2000-tallet var det bred enighet i Norge om at likestilling var veien å gå. Samtidig så vi at kravet om likestilling ofte måtte vike i konkurranse med andre etablerte verdier som tros- og ytringsfrihet, forhandlingsfrihet mellom partene i arbeidslivet, og så videre, sier Teigen.
Slik oppstod begrepet «likestillingens vikeplikt», som fikk stort gjennomslag og gjorde Teigen til en stigende stjerne i kjønnsforskningen.
– Det var Vilhelm Aubert, en av foreleserne mine, som anbefalte meg å ta kontakt med Hege Skjeie fordi hun hadde begynt et prosjekt om kvinnens inntog i toppen av partipolitikken.
– På sitt beste utvikler protesten seg til en kritisk innstilling.
Som del av prosjektet skulle Skjeie intervjue mange av medlemmene i regjeringen og alle stortingsrepresentantene. Innsamlingsarbeidet var massivt, hun trengte assistenter.
De møttes på kontoret til statsviteren.
– Det var supermatch, sier Teigen.
– Når du kan ha diskusjoner med folk der du føler deg løftet, og hvor det du sier på en måte blir enda mer interessant, så blir det utviklende.
Med tiden ble de et akademisk radarpar.
– Vi hadde det kjempegøy sammen og diskuterte mye – og selv om jeg aldri har følt jeg har nådd henne mer enn til støvleskaftet, tror jeg også hun hadde det inspirerende og gøy i våre diskusjoner, legger Teigen til.
Teigen sklir over i det personlige
Teigen var skeptisk til kjønnsforskningen da hun entret feltet. Men i dag kaller hun seg kjønnsforsker – «med forbehold».
I hovedfagsoppgaven fra 1990 undersøkte hun kritisk noe som nærmest var en hevdvunnet sannhet i den tidlige kvinneforskningen:
– Harriet Holter, en av pionerne innenfor norsk kjønnsforskning, hadde skrevet en interessant og viktig artikkel vi hadde på pensum. Hun hevdet at når kvinner kommer inn på et område, så forsvinner status og makt ut.
Men var patriarkatet så seiglivet og uovervinnelig som deler av kvinneforskningen antydet? Den 25 år gamle studenten var skeptisk.
– Jeg tror at jeg alltid har hatt en spørrende tilnærming til sannheter, sier Teigen.
– Og nå sklir vi over i noe som jeg egentlig ikke har så lyst til … som er noe veldig personlig … Jeg har alltid hatt mye protest i meg.
«Kjerringa mot strømmen», stod det i sangheftet som moren hadde laget til den borgerlige konfirmasjonen hennes.
– På sitt beste utvikler protesten seg til en kritisk innstilling, mener Teigen.
10 liter te i uka
Blant tingene Teigen er kritisk til, er selve portrettintervjusjangeren.
Forskeren liker å holde jobb og arbeid adskilt, og hegner om privatlivet sitt. Men arket på bordet foran meg er fullt av personlige spørsmål som vi skal gjennom … Er du A- eller B-menneske? Når legger du deg? Når står du opp?
Teigen forteller meg at hun blir tidlig trøtt om kvelden, rundt halv elleve.
– Riktignok mener barna mine at jeg er A-menneske om kvelden og B-menneske om morgenen.
Men hun står opp tidlig sammen med den yngste datteren (hun har tre barn), og ankommer Institutt for samfunnsforskning mellom 08:30 og 09:00, til fots eller syklende.
Når jeg spør Teigen om hun foretrekker kaffe eller te, smiler hun lurt. Hun går for å finne noe i bokhyllen sin. Tedrikkingen hennes har blitt en inside joke på huset:
– Jeg fylte nettopp 60 år, og fikk denne kartongen av mine kollegaer — og den koppen der, legger hun til.
– Den rommer jo en halv liter!
*Latter*
– Jeg er så fornøyd med at jeg har etablert den rutinen hvor jeg drikker to kopper kaffe om morgenen, og te resten av dagen. Kanskje fire kopper på kontoret, og et par til når jeg kommer hjem.
Hyperfokusert i 12-tiden
Basert på samtalen får jeg følgende videorull opp i hodet:
Med kruttsterk morgenkaffe i hånden inntar Mari Teigen kontoret sitt. Hun dulter bort i datamusen for å få liv i pc-en, slenger jakka i lenestolen i hjørnet og går løs på dagens arbeidsoppgaver. For hver innkommende e-post, utgir de innebygde pc-høyttalerne et lite *pling*.
– Jeg er mest produktiv på morgenen og kommer ofte skikkelig i siget rett før lunsj.
Hun går ofte glipp av lunsjpausen med kollegaene, dessverre.
– Problemet mitt er at det er akkurat da ting begynner å løsne, og så tenker jeg at «ja, nå må jeg gå til lunsj», men så tenker jeg «jeg skal bare ...» og før jeg vet ordet av det, har tiden gått.
Heldigvis har hun med seg matpakke.
– Det går i leverpostei og gulost, så det er en fest.
– Har du paprika på osten?
Teigen ler.
– Jeg begynner å lure på hvordan dette intervjuet skal se ut, men ...
CORE
Da hun takket ja til portrettintervjuet, var noe av bakgrunnen at CORE, senteret for likestillingsforskning som Teigen leder, akkurat hadde feiret tiårsjubileum.
«Jeg kan sikkert stille til dette i anledning CORE sine 10 år», skrev hun på e-post før vi spikret avtalen.
Med fraspark i knallharde fakta har Teigen, som leder for CORE, viet karrieren til å undersøke hvordan kjønn utspiller seg i samfunnsstrukturen — til forskjell fra hva kjønn «er» på et filosofisk plan.
Noe av det vi har balet mye med i CORE, er spørsmål knyttet til diskriminering og kjønnssegregering på arbeidsmarkedet, sier Teigen.
Kvinner velger i økende grad utradisjonelle yrker, mens det er menn som velger tradisjonelt.
Det har ofte blitt kalt det norske likestillingsparadokset:
– Selv om Norge og de andre nordiske landene hadde sikret større likestilling mellom menn og kvinner, virket det som arbeidsmarkedet i de nordiske landene bare var enda mer kjønnssegregert.
Sammen med andre i nettverket sitt, gikk Teigen likestillingsparadokset nærmere etter i sømmene. De samlet inn store mengder data. De kjørte analyser. Konklusjonen var slående.
Den bekreftet det Teigen og kollega Jorun Solheim hevdet i en artikkel i Tidsskrift for kjønnsforskning 2006:
Egentlig var det ikke et paradoks.
– I land som har kommet senere i likestillingsutviklingen, er kvinner ofte hjemme. Dermed faller de utenfor arbeidsmarkedsstatistikken, forklarer Teigen.
*Hun tar en slurk av tekoppen*
– I de første fasene av likestillingsutvikling er det vanlig at kvinner går inn i kvinnedominerte yrker i for eksempel helse- og omsorgssektoren. Etter hvert begynner de å spre seg ut i flere yrker, slik vi ser tendenser til i dag.
En hovedtese når det gjelder det kjønnsdelte arbeidsmarkedet har vært: Hvorfor velger kvinner tradisjonelle yrker?
– Men gjennom mange år har vi påpekt at dette ikke stemmer. Kvinner velger i økende grad utradisjonelle yrker, mens det er menn som velger tradisjonelt.
Tilsvar til Jordan Peterson
Væpnet med det de i CORE kaller «policyrelevant» kunnskap, er ikke Teigen noen man vil ha på nakken i den offentlige debatten:
«Jordan Peterson er i byen», innleder hun et debattinnlegg i Dagbladet fra 2018.
I et foredrag har den kanadiske samfunnsdebattanten og psykologiprofessoren brukt likestillingsparadokset som bevis på at det finnes iboende kjønnsforskjeller mellom menn og kvinner: Når kvinnene blir mer likestilte og får større frihet, bruker de den til å velge tradisjonelt, mente han.
– Det er jo faktisk feil, med likestillingsutviklingen ført til at kvinner oftere velger kjønnsutradisjonelt, noe som i mindre grad gjelder menn. Dette henger sammen med samfunnets insentivstrukturer, sier Teigen under intervjuet vårt.
I debattartikkelen er hun saklig og kortfattet, men hun sparer ikke på kruttet.
– Jeg blir irritert over Jordan Peterson fordi han later som om han presenterer sannheter om samfunnsutviklingen. Som om han empirisk vet hvorfor ting er som de er, sier Teigen.
«Facebook er en tidstyv»
Jeg spør Teigen om hun er på sosiale medier.
– Jeg finnes på Facebook, og også på Twitter. Der hadde jeg egentlig en del ambisjoner, men det funker ikke i praksis, sier hun.
I intervjuet vårt forteller hun at hun egentlig ikke har lyst til å bruke Facebook lenger.
– Jeg synes det er vanskelig med den blandingen av slekt og venner, og faglige kontakter.
Jeg spør henne om hun ikke bare kan bruke Facebook som en debattplattform.
Hun svarer at hun kanskje egentlig ikke vil.
– Facebook er jo også en tidstyv.
Mer trøkk i debatten?
Hva tenker forskeren om kanselleringskultur?
Teigen går selv inn på temaet. Jeg har akkurat spurt hva hun mener om dagens ungdom.
– Blant mange unge i dag er det mye engasjement, men samtidig opplever jeg at det har blitt strengere på hva det er lov å mene og ikke lov å mene.
Hun er kritisk til dagens polarisering.
Men som ung forsker på tidlig 2000-tallet var Teigen blant dem som tok til orde for større trøkk i likestillingsdebatten som hun mente var altfor tam:
«I Norge skal vi jo være så enige hele tiden. Alle her er tilsynelatende for likestilling, og dermed blir motstand mer utydelig. De store konfliktlinjene tas sjelden opp til debatt. Opposisjonen er tydeligere i Sverige, og dermed blir diskusjonen også mer spennende», sa hun i et Kilden-intervju fra 2003.
For ti år siden ville jeg ha sagt at jeg ønsket å være radikal. I dag vil jeg svare moderat.
– Det ville jeg ikke ha sagt i dag.
– Generelt var samfunnsdebatten på begynnelsen av 2000-tallet preget av at motsetningene hadde forsvunnet. Det var ingenting å diskutere lenger, det var konsensus overalt.
I dag ser Teigen en skremmende utvikling mot høyrekonservative og høyreradikale partier, samt en mer polarisert venstreside.
– Jeg er blitt mer enig med de som sier at det er bra med konsensus. Det er viktig å ha noen ting vi er enige om og som vi kan samles rundt, sier hun.
Et ledende spørsmål: Vil hun helst være moderat eller radikal?
– For ti år siden ville jeg ha sagt at jeg ønsket å være radikal. I dag vil jeg svare moderat.
Hun tror ikke holdningsendringen bare skyldes alder, men heller en økende bekymring over dagens debattklima.
– Jeg vet også at jeg selv kan ha en tendens til å ha veldig klare meninger, og derfor tenker jeg at jeg må lære meg å være mer moderat. Det er både fordi jeg tror at sannheten ofte ligger i nyansene, og fordi jeg ikke tror det tjener samfunnet å ha veldig sterke posisjoner. Hvordan i all verden kan en være så sikker, når andre fornuftige folk mener noe helt annet?
Hos Mari Teigen er trangen til protest moderert av et ønske om å bidra til en åpen, men nyansert debatt, og en samfunnsutvikling basert på empirisk kunnskap.
