Regjeringen nedsatte et utvalg i april 2020 til å gjøre en «grundig og helhetlig gjennomgang og evaluering av myndighetenes håndtering av Covid 19-pandemien». I april 2021 var Koronakommisjonens første rapport klar.
– Kjønnsperspektiver er fraværende i rapporten, sier Mari Teigen.
– Denne mangelen er interessant i lys av den aktivitetsplikten offentlige myndigheter har ifølge likestillings- og diskrimineringsloven.
Teigen er forsker og leder av CORE – Senter for likestillingsforskning ved Institutt for samfunnsforskning. Hun er også en av de norske bidragsyterne til en kommende internasjonal antologi om hvordan koronapandemien har påvirket kjønnslikestillingen i verden.
Les også: La oss snakke om likestillingens kår under koronakrisen
Rammet kvinner hardest
– Man har hatt gode grunner til å lure på om koronapandemien kom til å ha negative virkninger for kjønnslikestilling, sier hun.
I en kommentarartikkel i Norsk statsvitenskapelig tidsskrift refererer hun blant annet til en uttalelse fra FNs generalsekretær Antonio Guterres. I en tale fra FNs kvinnekonvensjon i mars 2022 viste lederen til at sosiale ulikheter i verden har økt under pandemien. Dette har gjort kvinner og jenter mer utsatte for diskriminering og vold.
– Når verden og Norge blir rammet av en krise som er så alvorlig og dyptgripende som koronapandemien var, synes jeg det er svakt at Koronakommisjonen ikke har sett nærmere på pandemiens mulige konsekvenser for kjønnslikestillingen, sier hun.
– Dette står ikke i stil med «likestillingslandet Norge», som liksom skal være best på likestilling i verden.
En unik krise
– Hvorfor er det viktig av å se koronapandemien i et likestillingsperspektiv?
– Fra nyere historie vet vi at økonomiske kriser rammer menn på arbeidsmarkedet sterkere enn kvinner. I de siste krisene er det de mannsdominerte delene av arbeidsmarkedet som har vært truffet hardest. Koronapandemien var derimot av en annen karakter, sier Teigen.
Det første som gjør koronakrisen annerledes, er ifølge Teigen at den i større grad enn tidligere kriser rammet kjønnsbalanserte bransjer på arbeidsmarkedet. For eksempel varehandel, hotell og restaurant, og kultursektoren.
Helsesektoren, som har en kraftig konsentrasjon av kvinner på arbeidsmarkedet, ble rammet på en annen måte ved økt press og store utfordringer med å håndtere smittesituasjonen.
– Dessuten rammet pandemien barne- og familiesituasjoner på helt nye måter. Særlig gjennom nedstengninger av skoler og barnehager, påpeker hun.
– Og vi vet at det er kvinner som pleier å ta størst ansvar når familiesituasjonen blir ekstra krevende.
Økt arbeidspress, større lønnsgap
Pandemiens likestillingskonsekvenser for arbeids- og familieliv ble vektlagt i en rapport av Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), som kom ut i mars i fjor.
Rapporten viser tydelig hvordan myndighetenes håndtering av pandemien påvirket kvinnenes særegne situasjon, mener Teigen. Den illustrerer dermed noen av manglene ved Koronakommisjonen rapport, som utkom en måned senere.
– Bufdir-rapporten kom først. Den ble laget som følge av Kultur- og likestillingsdepartementet særskilte ansvar på likestillingsfeltet, påpeker hun.
– Rapporten går gjennom en rekke aspekter ved kjønnslikestillingen. Både dokumenterte og mulige likestillingskonsekvenser av koronapandemien.
Siden lønningene i helsesektoren er relativt lave, påvirket dette lønnsstatistikken.
Et av hovedfunnene i rapporten til Bufdir var et økt arbeidspress blant kvinnelige arbeidere i helsesektoren. Dette arbeidet medførte også større smitterisiko.
– Risikoen for smitte ble dessuten forsterket ved at mange helse- og omsorgsarbeidere jobber deltid på tvers av forskjellige avdelinger og smittemiljøer, understreker Teigen.
Videre viser rapporten at lønnsgapet mellom kvinner og menn ble utvidet under pandemien. Én årsak var at pandemien trakk flere kvinner til helsesektoren.
– Siden lønningene i helsesektoren er relativt lave, påvirket dette lønnsstatistikken, presiserer hun.
Les også: Vil ha mer oppmerksomhet om bivirkninger hos kvinner
– Krisetiltak treffer ulikt
Anna Bjørshol, avdelingsdirektør for likestilling og universell utforming i Bufdir, sier at Bufdir har giitt flere innspill til Koronakommisjonen.
– Blant annet om viktigheten av åpne skoler, barnehager og hjelpetilbud – som er viktige tiltak for barn og unge, og for kjønnslikestillingen.
– På hvilke måter kan vi ta lærdom av Bufdir-rapporten?
– For det første er det viktig med et likestillingsperspektiv i all krisehåndtering.
– Hovedanbefalingen i Bufdirs rapport var at myndighetenes kriseledelse måtte være bevisste på- og ta hensyn til at krisehåndtering og tiltak treffer grupper i befolkningen ulikt og kan ha ulik effekt for disse, sier Bjørshol.
Kjønnsperspektiver nedprioritert
– Bufdirs rapport var lett tilgjengelig for Koronakommisjonen, som uten problem kunne brukt den som referanse i sin evaluering av myndighetenes håndtering av pandemien, sier Teigen.
Det var regjeringen som utformet Koronakommisjonens mandat. At rapporten ikke drøftet de kjønnede konsekvensene av pandemien kan henge sammen at dette ikke ble etterspurt i mandatet, mener forskeren.
– Antagelig var ikke kjønnslikestilling på radaren til Koronakommisjonen.
– I en situasjon hvor man opplevde at mye stod på spill og hvor man måtte vurdere mange viktige problemer, ble ikke likestilling oppfattet som viktig nok, sier Teigen.
På bakgrunn av kommisjonens mandat mener også Bjørshol at det ville være en fordel å se mer på kjønnslikestilling, blant annet i vurderingen av økonomiske og sosiale konsekvenser av pandemien og smittetiltakene.
– Når man ser hvor lite framtredende dette perspektivet var i rapporten fra Kommisjonen, kan man kanskje si at det burde vært tydeligere i mandatet. Dette bør man ta med seg videre, sier hun.
Trenger mer kunnskap
Ifølge Teigen tyder mye i dag på at konklusjonen av Koronakommisjonens rapport ville blitt at kvinner og menn ble rammet relativt likt på arbeidsmarkedet når det gjelder arbeidsledighet og permitteringer.
– Men det kunne vi ikke vite i de tidlige fasene av pandemien, påpeker hun.
Likestillingshensyn skal vurderes i all politikkutvikling.
Det hadde også vært interessant å se nærmere på de kjønnede konsekvensene av kvinnelig deltidsarbeid i helsevesenet.
– Dette var en utbredt praksis under pandemien. Som jeg var inne på tidligere, skapte det særlige utfordringer med tanke på både smittespredning og kapasitet, forteller Teigen.
– Dessuten ville det vært rimelig å spørre hvordan hjemmekontor og nedtegning av skoler og barnehager påvirket arbeidsdelingen i familien. Dette har vi enda ikke det fulle bildet av.
Les også: Korona kan ha ført til mer vold mot kvinner
En lovfestet plikt?
Fraværet av kjønnsperspektiver kan illustrere viktige begrensninger i hva offentlige myndigheters aktivitetsplikt betyr i praksis, mener forskeren.
Aktivitets- og redegjørelsesplikten er nedskrevet i likestillings- og diskrimineringsloven. Offentlige myndigheters aktivitets- og redegjørelsesplikt innebærer at de skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering.
Redegjørelsesplikten kan forstås som et virkemiddel for å sikre aktivitetsplikten. For eksempel gjennom rapportering, sier Teigen.
Dessuten skal regjeringen følge et eget prinsipp om «likestillingsintegrering».
– Det innebærer at likestillingshensyn skal vurderes i all politikkutvikling, sier Teigen.
Hun mener norske myndigheter har en særlig forpliktelse til å gå foran som et godt eksempel.
– Så kan man jo spørre seg om det er en plikt som et offentlig utvalg har. Det kan diskuteres. Men at det burde inngått i mandatet til Koronakommisjonen synes jeg er ganske åpenbart.
Ønsker ikke å kommentere
Egil Matsen er leder for koronakommisjonen, men har ikke ønsket å kommentere saken. Han sier at det ikke er naturlig for kommisjonen å kommentere synspunkter på og merknader til deres rapport på dette tidspunktet.
– Det er nå et halvt år siden vi leverte vår andre rapport. Etter det har rapporten vært på offentlig høring, hvor alle som ønsket kunne gi sitt høringssvar, sier han.
