Når en sekser ikke er godt nok

– Den psykiske uhelsen øker, og det har den gjort ganske lenge, forteller Janne Lund ved Universitetet i Agder.

I sommer disputerte hun med en doktorgradsavhandling om hvordan ulike sosiale strukturer påvirker unge jenters psykososiale helse. For selv om stadig flere gutter rapporterer om depressive symptomer, er det jentene som sliter mest: På tiende trinn rapporterer 27 prosent av jentene om depressive symptomer, ifølge tall fra Ungdata (2018). Det er tre ganger så mye som guttene

– Vi vet jo ikke om gutter har det så mye bedre enn jentene, men målt med utgangspunkt i det de blir spurt om, rapporterer jentene om at de har det dårligere enn guttene.

– Hvordan tror du vi skal forstå de kjønnsforskjellene?

– Det kan se ut som om jenter stresser mer med skole enn gutter. Det er det som kommer frem i en del undersøkelser.

Lund fremhever at det ser ut til at guttene og jentene strever med ulike ting. Guttene sakker akterut og faller fra i større grad enn jenter, for eksempel på videregående. Jentene presterer høyt, men opplever også mer press, forklarer hun.

Selv om bekymringen for gutter som faller fra har noe for seg, står det ikke skrevet i stein at deres muligheter senere i livet blir dårligere enn jenters.

– Tvert imot ser vi at en del gutter innhenter det tapte. Og som voksne blir menn en del av det kjønnsdelte arbeidsmarkedet hvor de ender med å jobbe i yrker med høyere lønn enn kvinner.

Les også: - Feil å framstille gutter som skoletapere

Klasseforskjeller

Klassetilhørighet påvirker også forskjeller mellom gutter og jenters skoleprestasjoner og hvem som kan kategoriseres som «skoletapere», poengterer Lund.

– Noe av det jeg har tenkt på er at det heller ikke er så lett for lavstatusgruppa å få det bedre.  I helsesystemet er det jo for eksempel sånn at kan du betale for deg, rykker du også frem i køen.

– Om man skal nyansere, så vet vi fra annen forskning, blant annet den til Kristoffer Vogt, at jenter som har foreldre med høy utdanning presterer veldig høyt. Mens gutter som kommer fra hjem hvor foreldrene har lav utdanning presterer veldig lavt.

Endelig henger klasse og psykisk helse sammen, ifølge avhandlingens gjennomgang av eksisterende forskning på feltet. Den viser at jenters psykiske helse henger sammen med deres sosioøkonomiske status, slik at jenter med lav status har dårligere psykisk helse.

–  I lavstatusgruppa er det jo mange vanskelige liv og mye i hverdagen som blir anstrengende. Noe av det jeg har tenkt på er at det heller ikke er så lett for denne gruppa å få det bedre. Man har færre ressurser og nettverk. I helsesystemet er det jo for eksempel sånn at kan du betale for deg, rykker du også frem i køen.

Les også: Tradisjonelle yrkesfag løner seg meir for menn enn for kvinner

En sekser er ikke nødvendigvis «en skikkelig sekser».

I arbeidet med avhandlingen intervjuet Janne Lund ti jenter om deres skolehverdag. Flere av jentene beskrev en livssituasjon som var preget av stress knyttet til måling av prestasjoner. Noen uttalte at «det er nå det gjelder», og at «en prøve er ikke bare en prøve». Stresset dreide seg om at karakteren avgjorde deres fremtid.

Ifølge Ungdata-undersøkelsene om psykisk helse blant skoleungdommer øker de depressive symptomene jo lenger ut i skoleforløpet de unge kommer. Fra åttende trinn til siste år på videregående nesten tredobles forekomsten av selvrapporterte psykiske plager, både for gutter og jenter.

– I tiende klasse er stresset spesielt knyttet til karakterer fordi de legger grunnlaget for standpunktkarakteren og kobles til inntak på videregående skole, forklarer Lund.

Til og med når jentene oppnådde gode resultater og fikk toppkarakter var de misfornøyd med egen prestasjon.

Til og med når jentene oppnådde gode resultater og fikk toppkarakter var de misfornøyd med egen prestasjon. De mente de kunne forberedt seg bedre. I en av avhandlingens artikler blir man kjent med en informant som uttaler at det var «knapt» når hun fikk seksere, og at det derfor var rom for forbedring. Ønsket var å få «en skikkelig sekser».

Andre informanter skyldte på seg selv om de fikk dårlige karakter og mener de burde «pugget» mer for å oppnå bedre resultater.

– Dårlige karakterer er knyttet til skuffelse og misnøye med seg selv, sier Lund.

Ifølge avhandlingen var det for noen av informantene heller ikke tilstrekkelig å gjøre en jevn og god innsats i skolen – de forventet av seg selv at snittet skulle øke fra år til år.

Les også: Hvorfor er vi så besatt av flinke piker?

Institusjonell etnografi

– Et viktig funn er at skolestress blant jenter kan være relatert til føringer i utdanningsinstitusjonen, forteller Janne Lund.

Med institusjonell etnografi som teoretisk rammeverk undersøkte hun og kollegene hvordan dette presset henger sammen med strukturer og relasjoner og ikke bare er uttrykk for en indre tilstand.

– I institusjonell etnografi tar man utgangspunkt i at kunnskapen om noe, for eksempel skolestress blant jenter, hverken finnes i individet selv eller i sammenhengen individet inngår i, men i møtet mellom disse.

Institusjonell etnografi fokuserer på nettopp dette møtet, og hvordan mennesker forsøker å innfri omgivelsenes forventninger:

– Slike forventninger kommuniseres ofte i offisielle dokumenter, det man i institusjonell etnografi kaller styringtekster, forklarer hun.

– Om man skal forstå jentenes skolestress, må man ikke henge seg opp i symptomene. Vi må se på livssituasjonen og hvordan erfaringer skjer i samspill med blant annet læreplaner og målstyring i skolen.

Global testkultur

Prestasjonspresset handler ikke bare om perfeksjonisme eller selvpålagte normer, sier Lund. Det er også resultatet av et «vurderingsarbeid» som innbefatter alt jentene gjør med prøver, innleveringer, presentasjoner, tentamener og eksamener.

– Dette er ikke skolens feil. For skolen er ikke «en øde øy». Skolen utvikler seg som den gjør på grunn av utviklingen i samfunnet ellers. Jentenes vurderingsarbeid inngår i et institusjonelt kretsløp som igjen er del av en global «testkultur», forklarer Lund. 

– Testkulturen kan spores til anbefalinger fra OECD om at norsk skole kunne tjene på tydeligere mål for vurdering. Målet var at det skulle bli tydeligere for elevene hva de kunne gjøre for å forbedre seg, forteller Lund.

– Skolen utvikler seg som den gjør på grunn av utviklingen i samfunnet ellers.

Anbefalingene ble blant annet implementert i det tidligere Kunnskapsløftet og satsingen Vurdering for læring (VFL). Tilsammen danner dette utgangspunkt for elevenes skolehverdag som består av forberedelser, testing, vurdering, ny forberedelser og ny testing. Testkulturens tydeligste uttrykk er ukeplaner, prøver, målark og karakterer.

­Samtidig er VFL-satsningen frontet som en praksis som skal ha søkelys på læring, utvikling og prosess gjennom underveisvurdering, forklarer Lund.

 Men ifølge Lunds forskning ser det ikke ut til at det er dette som vinner fram.

– Det er et brudd mellom forståelsen av læring som en pågående prosess og hensikten med underveisvurdering og hvordan dette konkret arter seg i jentenes liv, peker hun på. I testkulturen blir underveisvurderingen erfart som en kontinuerlig sluttvurdering.

Unngåelse som kjønnet strategi

I avhandlingens siste artikkel undersøker Lund hvilke strategier jentene bruker for å håndtere sin krevende sosiale hverdag. Én måte å gjøre dette på er ved «unngåelse», skriver hun i avhandlingen. Dette begrepet viser til arbeidet jenter gjør for det sosiale i skolen.

– Det kan hende de unngår visse temaer eller konfrontasjoner for å ivareta andre eller relasjonene de inngår i. For eksempel ved å unngå å snakke om karakterer, forklarer forskeren.

Andre ganger unngår jentene også å ta opp mer alvorlige ting som kan ha konsekvenser for deres egen eller andres psykiske helse.

– Det var for eksempel en jente som unngikk å snakke med sine jevnaldrende om et overgrep hun hadde vært utsatt for. Grunnen var at det ble komplisert i forhold til vennegjengen, hvem som var venner med hvem.

Da blir det avgjørende at jentene har noen voksne de kan gå til eller andre det gir mening å snakke med, sier Lund.

– En sentral konklusjon i avhandlingen din er at hvis man skal bedre jenters psykiske helse, så må vi bort fra dette terapeutsamfunnet som individualiserer ungdommers problemer. Man må se mer på konteksten rundt psykisk helse også. Kan du oppsummere hva du tenker vil være de viktigste tiltakene i forhold til det?

–  Det er et vanskelig spørsmål. Men ett svar kan være å jobbe politisk for mindre sosial ulikhet og å bedre levekårene for de med lav sosioøkonomisk status. Skolen bør være en motvekt til den individualiserte og prestasjonsorienterte testkulturen.

Janne Lund tenker også at vi må endre språket og snakke med ungdommer om hva som er vanskelig i hverdagen.

– Vi skal ikke pakke det inn i sykeliggjørende begreper som «sosial angst». Men vi må sørge for at det finnes voksenpersoner som er i den vanskelige verden sammen med dem.