Vi må jobbe for mer likestilte byrom

Kronikk

Vi må jobbe for mer likestilte byrom

Arkitekter og stedsutviklere må bli mer kjønnsbevisste, skriver Pia Haukali i sin kronikk.
Er byene våre gode nok for kvinner om de føler at de må begrense sitt bevegelsesmønster og mennene ikke gjør det? spør Pia Haukali i denne kronikken.

«Byen må planlegges for og av alle», argumenterte husmor og aktivist Jane Jacobs på 1960-tallet i frustrasjon over hvor lite demokratisk og inkluderende byplanleggingen var den gang.

Kjønnsblindt fagfelt

I dag er det bred enighet om – og lovpålagt – at alle skal kunne påvirke i planleggingsprosesser, og at byens offentlige rom skal kunne brukes og oppleves som tilgjengelige og inkluderende «for alle». Men betyr det at alle automatisk inkluderes? Og hvem tar man utgangspunkt i når man designer «for alle»?

Kjønn har vært et lite omtalt tema innenfor arkitektur og stedsutvikling.

Kjønn har vært et lite omtalt tema innenfor arkitektur og stedsutvikling, og snarere har dette vært et nærmest kjønnsblindt fagfelt.

Kritiske stemmer blant akademikere og feministiske praksiser belyser at det å ignorere kjønn som et tema i byutviklingen har gjort at byer og steder er utformet på mannens premisser. Dette har fortsatt til tross for at det vestlige samfunnet ellers har endret seg drastisk når det gjelder kvinners likestilling.

Les også: Hva er kjønnsperspektiver i design?

Tar utgangspunkt i mannen

Helle Cecilie Palmer henviser i Agenda Magasin til begrepet «referansemannen» av Caroline Criado Perez, som beskriver hvordan forskning og design automatisk tar utgangspunkt i en ung, funksjonsfrisk hvit mann dersom man ikke bevisst tenker på kjønn. Arkitektur og stedsplanlegging har lidd av den samme automatikken.

Vi kommer ikke bort fra at det i stor grad har vært hvite, middelaldrende menn som har bestemt og definert hvordan de fysiske omgivelsene skulle utvikles, og at de trolig stort sett tok utgangspunkt i sine behov og sitt syn på verden.

Det betyr ikke at det ikke finnes en mengde arkitektur, steder og byer designet av menn som på mange måter kan regnes som universelt gode.

Samtidig kan vi spørre om det dominerende mannlige perspektivet har evnet å tilrettelegge godt nok for kvinnelige behov og erfaringer av byen, og hvorvidt dette overhodet er justert for i mangelen på et oppgjør med at man på automatikk designer for menn?

Bruker byrommet forskjellig

Klarer man å designe for alle, om man ikke tenker på kjønn? Det finnes uheldige tendenser som kan tyde på at svaret er nei:

Det finnes for eksempel stor forskjell mellom jenter og gutter i bruk av offentlige byrom. Man ser tendenser til at jenter i europeiske land begynner å trekke seg unna offentlige parker allerede i tiårsalderen, og utendørs aktivitetsanlegg er i mange tilfeller dominert av gutter og unge menn med så mye som 80 prosent. 

Det er åpenbart at offentlige byrom ikke er godt nok tilrettelagt for jenter og unge kvinners interesser og behov.

I arbeidet mitt som landskapsarkitekt møter jeg også disse kjønnsforskjellene når jeg gjør brukermedvirkning med unge. Jentene forteller at de gjerne møtes hjemme eller på det lokale kjøpesenteret, mens guttene møtes ute et sted, gjerne i forbindelse med en aktivitet.

Les også: ‒ Ikke gode nok på kjønn og likestilling

Mindre tilrettelagt for jenter

Årsakene til forskjellene er mange og komplekse, men det er åpenbart at offentlige byrom ikke er godt nok tilrettelagt for jenter og unge kvinners interesser og behov. Konsekvensen er at jenter indirekte henvises til private – og kommersielle – rom, mens det er guttene som får dominere byens offentlige uteareal.

Når vi vet at tilbudet av gode offentlige uterom kan være av betydning for demokratisk deltakelse, sosialisering og fysisk aktivitet må vi spørre oss om dette er ok.

Det viser seg også at kvinner i større grad begrenser sin bruk av byen på grunn av behovet for trygghet. Det betyr ikke at kvinner konstant går rundt og er redde, men har å gjøre med kjønnsrelasjoner og egen bevissthet rundt risikoen ved å være kvinne i møte med en fysisk overlegen mann.

Er byene våre gode nok for kvinner om de føler at de må begrense sitt bevegelsesmønster og mennene ikke gjør det?

Kvinner reiser mer kollektivt

De nevnte kritiske stemmene har også påpekt hvordan man fra etterkrigstiden har planlagt steder for privatbilen fremfor fotgjengere, sistnevnte en «trafikkgruppe» som er overrepresentert av kvinner.

Flere kvinner har også et mer omstendelig forflyttingsmønster i hverdagen.

Mye ved våre bebygde omgivelser kjennetegnes av å være bygget for bilen: lange avstander mellom ulike funksjoner, store asfalterte parkeringsflater, «big box»-arkitektur uten fasadeliv, underganger og smale fortau langs flere-felts-veier. Alt dette er trekk som gjør det litt kjipere og litt mer tungvint å bevege seg som fotgjenger.

Flere kvinner har også et mer omstendelig forflyttingsmønster i hverdagen ettersom de, ifølge SSB, i større grad tar seg av daglige gjøremål knyttet til familie og hjem, og gjør dette til fots og via kollektivtrafikk.

Man kan spørre seg om «bilbyen» er godt nok tilrettelagt for de med en slik hverdag, og om ikke byene ville sett annerledes ut med en annen prioritering?

Lytt til kvinner i planleggingsfasen

Så hvordan går vi fra å være kjønnsblinde til kjønnsbevisste og lage mer likestilte steder og byrom?

Først må vi anerkjenne at å lage gode rom og steder «for alle» innebærer å ta høyde for de ulike forutsetningene vi har som mennesker, og at kjønn også er en slik forutsetning. Og så må vi jobbe mer aktivt for å justere den urettferdige kjønnsfordelingen av byens rom. Slik får vi tatt et aktivt et oppgjør med å stadig designe for «referansemannen».

I utvikling av parker og offentlige aktivitetsanlegg må man sørge for å legge bedre til rette for jenters interesser og trivselsbehov.

Man vet fra forskning og erfaring at et større utvalg av aktiviteter, mange sosiale sitteplasser og estetisk uttrykk kan være av betydning. Mange svar vil også komme gjennom å i større grad involvere og lytte til kvinner og jenter i plan- og designprosesser.

Trygghet er viktig

Trygghet er også et viktig stikkord. Det krever innsats på mange nivåer, men de fysiske omgivelsene kan bidra til både opplevd og faktisk trygghet.

Det kan for eksempel bety mye hvordan bebyggelse henvender seg til gater, hvordan et område er belyst og hva slags oversikt man opplever å ha på stedet.

Vi må prioritere fotgjengeres opplevelser og fremkommelighet fremfor privatbilen.

Det bør være et mål å lage byrom og steder som oppleves trygge nok til at kvinner ikke føler de må unngå dem. Det vil også gagne menn som i realiteten bærer en større risiko for å bli utsatt for overfall.

Ikke minst; vi må prioritere fotgjengeres opplevelser og fremkommelighet fremfor privatbilen. Nærhet mellom funksjoner, gjerne i tett blanding, harmoniske størrelsesforhold mellom bygg og byrom og romslige, effektive og estetiske forhold til fotgjengere. Å gjøre det attraktivt å gå vil gagne folkehelsen.

Også skader det ikke å tenke mer på omsorg og foreldrerollen. Det kan være så banalt som å tenke mer på hvordan det er å bevege seg med barnevogn i bybildet og om det er steder i en park som egner seg for å amme.

Les også: Menn bestemmer over norsk natur

Ting skjer

Det er en politisk ambisjon å utvikle norske byer og tettsteder til å være inkluderende, trygge og attraktive. Å være mer bevisst på kjønnsulikheter innenfor byplanlegging og arkitektur, kan bidra til å oppnå dette.

Og ting har begynt å skje. De siste årene har flere prosjekter satset mer på aktivitetstilbud og tilrettelegging for jenter, og flere kommuner som Karmøy og Nore og Uvdal har inkludert et likestillingsperspektiv i stedsutviklingen. Det er et steg i riktig retning til å faktisk designe «for alle».

Litteratur:

Mozingo L.A & Jewell L (red.): Women in Landscape Architecture. North Carolina: McFarland & Company. 2012.

Jacobs J: The Death and Life of Great American Cities. Bristol: Policy Press. 1961.

Matrix Collective: Making Space. London: Pluto press. 1984.

Blomdal U, Elofsson S & Åkesson M: Spontanidrott för vilka? En studie av kön och nyttjande av planlagda utomhusytor för spontanidrott under sommarhalvåret. 2012

Kronikken ble først publisert i Agenda Magasin.