– Hvis man lager politikk uten kjønnsdimensjoner, kan politikken forsterke ulikheter, sier Solveig Aamodt, seniorforsker ved Cicero.
Hun har sammen med kollega Karina Standal skrevet «En kunnskapsoversikt over klima og kjønn: Byrder, medvirkning og muligheter».
– Løsningene på klimakrisen, for eksempel innen transport og energi, kan ende opp med å være dårligere og mindre brukervennlige for kvinner enn for menn.
Kvinner som aktører, ikke ofre
Når man snakker om kvinner og kjønnsperspektiver i klimapolitikken, snakker man gjerne om kvinner som brukere av løsninger som skal bedre deres situasjon i møte med klimaforandringer.
– De blir ofte presentert en løsning, heller enn å bli innlemmet tidligere i prosessen og spurt hva de ønsker seg av løsninger.
– Kvinners rolle i å finne løsninger er ikke nok anerkjent. Kvinner blir ofte sett på som noen det er synd på, og som trenger klimaløsningene.
Denne tankegangen henger sammen med at det er mye forskning på kvinner som mer sårbare for klimaendringer – særlig i det Globale sør, forklarer Aamodt.
– Grunnen til at kvinner er mer sårbare, er at de har dårligere handlingsrom i utgangspunktet. Fattige rammes for eksempel hardere av klimaendringer enn rike.
– Men hvis kvinner og menn får de samme vilkårene og tilgangen på informasjon, er de like gode til å omstille seg. Det som gjør kvinner sårbare er de underliggende strukturene som gjør at kvinner har dårligere utgangspunkt til å omstille seg klimaendringene.
Kvinners rolle i å finne løsninger er ikke nok anerkjent.
– Men det betyr ikke at de først og fremst er ofre.
Kvinner kan altså både være sårbare for klimaendringer, og bidra til løsninger på klimakrisen.
– Det er en vanskelig balansegang om man i forskningen og politikken enten legger mest vekt på kvinner som sårbare, eller på at kvinner har kapasitet som endringsaktører. Vi argumenterer for at man må gjøre begge deler.
Les også: Dagens transportsystem passer ikke for alle
Må ha inn flere stemmer
Aamodt forklarer at både sårbarhet for klimaendringer og hvor mye makt man får i beslutninger, også er et spørsmål om interseksjonalitet.
– Jo flere hatter man har på – om man er kvinne, urfolk, fattig og bor i rurale områder – jo mindre innvirkning har man, og man er gjerne mer sårbar. Men man kan fortsatt sitte på veldig viktig kunnskap som bør inn i beslutningsprosessene.
Dette henger sammen med at man i klimapolitikk, -forhandlinger og utvikling av nye løsninger trenger et større mangfoldsperspektiv, i tillegg til kjønnsperspektivet, ifølge forskeren.
– For eksempel burde samiske interesser vært tidligere, og bedre, inkludert i prosessene om energiutbygging i reinbeiteområder i Norge. Både urfolk, andre minoriteter og personer med funksjonsnedsettelse, for eksempel, bør inn i prosesser tidlig for å inkludere perspektivene deres i klimaløsningene.
Hvis man ikke tenker på maktstrukturer eller kjønnede strukturer risikerer man å forsterke ulikheter.
– Hvis man ikke tenker på maktstrukturer eller kjønnede strukturer risikerer man å forsterke ulikheter. Og hvis man legger for mye vekt på å kutte utslipp, kan andre hensyn, som natur og miljø, komme dårligere ut.
– I klimapolitikken må man ofte ta valg mellom klima og naturmangfold, eller mer konkret: vindmøller og urfolk. Hvis man ikke tar hensyn til forpliktelsene vi har overfor urfolk, likestilling og naturvern, er det gjerne disse som ryker når man først og fremst tenker på utslippskutt.
Aamodt håper derfor at politikere tør å tenke alternativt, forstår at kjønn er relevant og begynner å hente inn systematisk kunnskap fra ulike grupper i befolkningen.
Økonomisk tankegang uten andre perspektiver
– Klimaløsninger og -politikk er ofte basert på økonomisk teori som ikke har et kjønns- eller kvinneperspektiv, eller et urfolksperspektiv, sier Iulie Aslaksen, forsker ved Statistisk sentralbyrå.
Hun mener at når markedsverdiene rår, er det innen mange politikkområder vanskelig å få gjennomslag for andre verdier.
– Økonomisk analyse fokuserer først og fremst på hva som lønner seg, og hvordan man kan oppnå mest mulig kostnadseffektiv utslippsreduksjon. Det gir mindre vekt til hvordan tiltak virker inn på situasjonen for ulike grupper og samfunnsinteresser.
– Vi tenker at det er teknologi og lønnsomhet som skal redde oss ut av klimakrisen. I stedet for å tenke at det er et verdispørsmål hvordan samfunnet kan møte klimautfordringene – for eksempel med lavere forbruk og lavere økonomisk vekst, sier SSB-forskeren.
Les også: Forsking på energispørsmål er ikkje kjønnsnøytralt
Feministisk økonomi med menneskelige verdier
Feministisk økonomi, som Aslaksen selv jobber med, har et økologisk kvinneperspektiv, forklarer hun. I samfunnsøkonomi er vanligvis naturens verdi usynlig frem til den er brukt, og ofte ødelagt, ifølge Aslaksen.
– Feministisk økonomi kan minne oss om fellesskapsperspektivet, ikke bare markedsperspektivet.
– Vi trenger en ny måte å tenke på, med vekt på naturverdier og menneskelige verdier.
Vi trenger en ny måte å tenke på, med vekt på naturverdier og menneskelige verdier.
I en feministisk økonomisk tankegang stiller mange spørsmål om hvordan man kan leve gode liv med mindre forbruk, hvordan vi kan få det best mulig for flest mulig og hvordan skalere ned og slutte å drive rovdrift på naturen, forklarer Aslaksen.
– Framtidshåpet er at kvinneperspektivet kan løfte fram flere perspektiver på hva som har verdi.
– Vi må synliggjøre at politikken må fokusere både på klima og natur. Vi kan ikke ødelegge naturen i Norge, og resten av verden, for å redde klimaet. Klimatiltak som ødelegger naturen kan virke mot sin hensikt.
Aslaksen påpeker at det for eksempel ikke er nok å ha likestilling innad i departementer eller delegasjoner for å få inn disse perspektivene.
– Vi må få inn kvinneperspektivet, og omsorgsverdier, og ikke bare vektlegge likestilling. Vi må skille mellom antall kvinner i maktposisjoner, og hvilke verdier de kan ta med seg inn.
Må veie klima opp mot natur
Aslaksen mener man i Norge har en forestilling om at det er god plass til klimaløsninger, som vindkraft.
– Det som feilaktig oppfattes som «ledige områder», brukes til reindrift, fiske, naturbruk, utmarksbeite, friluftsliv og naturopplevelser og er livsgrunnlag for mennesker som bor der.
– Vi er i en situasjon hvor man sterkt vektlegger markedsløsninger uten tilstrekkelige politiske rammer. Samtidig har vi en klimapolitikk som legger liten vekt på kryssende hensyn og avveininger opp mot andre samfunnsmål, sier Aslaksen.
God representasjon i Norge
– Det første nødvendige steget for å sikre at kjønnsperspektiver inkluderes, er at det sitter kvinner ved bordet når man skal ta beslutninger, sier Aamodt ved Cicero.
Det gjør det i Norge, og forskning finner at departementer og direktorater for klima, miljø og energi i Skandinavia ofte har over 50 prosent kvinneandel. Med unntak av transportmyndighetene, der er kvinneandelen under 40 prosent, forklarer Aamodt.
Høy kvinneandel fører ikke nødvendigvis til kjønnsperspektiver i politikken.
– Men høy kvinneandel fører ikke nødvendigvis til kjønnsperspektiver i politikken.
Aamodt viser til en undersøkelse gjort blant ansatte i miljø- og klimadepartementer og direktorater i Skandinavia som ble publisert i 2015. Her svarte kvinner og menn ganske likt på spørsmål om kjønnsperspektiver var viktig for jobben deres.
– De mente stort sett at det ikke er viktig her i Norden, og de oppfattet det de jobber med som kjønnsnøytralt.
Mer kjønn i utviklingspolitikk
I arbeidet med kunnskapsoversikten ble seniorforskeren overrasket over at det har vært lite kobling mellom klima og kjønn innen både forskningen og politikken. Dette gjaldt selv i land med sterke kjønnsforskningsmiljøer og -tradisjoner, som i Norge.
– Det er altså få personer som sitter på både klima- og kjønnskompetanse blant forskere eller i forvaltningen. Det er mange som kan mye om et av fagfeltene, men få har gode forutsetninger for å lage politikk som tar hensyn til begge.
Dette gjelder særlig i nasjonal politikk i det Globale Nord, mens utviklings- og utenrikspolitikken gjerne har kjønnsperspektiver.
– I det Globale sør og i utviklingsforskningen har man lengre tradisjon for å ha med kjønnsperspektivet.
Norad og Utenriksdepartementet lager derfor oftere politikk med kjønnsperspektiver, forklarer Aamodt.
– Men i den nasjonale klimapolitikken mangler kjønnsperspektivet. Mange tenker nok at Norge allerede er likestilt, og man ser ikke hvorfor eller hvordan man skal ta inn slike perspektiver.
Les også: Norsk klimapolitikk mangler kjønnsperspektiver
Må ha kjønn i mente i hele prosessen
Aamodt påpeker at selv om representasjon av kvinner er viktig, er det ikke nok.
– Det holder ikke å bare telle kvinnelige representanter. Kvinner er også ofte en del av en institusjonell tankegang, og lærer av de som er med i prosessene fra før. Nye beslutninger bygger på gamle beslutninger.
Det holder ikke å bare telle kvinnelige representanter.
For å få inn kjønnsperspektivet i klimapolitikk og internasjonale klimaforhandlinger, må kjønn være et spesifikt tema gjennom hele prosessen med å utvikle løsninger.
– Det er få som er mot kjønnssensitive løsninger, men det krever tid og forståelse blant de som skal ta beslutninger om at det kjønnsnøytrale ikke finnes.
To parallelle prosesser
Problemet, mener Aamodt, ligger i at det er vanskelig å integrere kjønn i klimapolitikken, selv om det står i overordnede, internasjonale politikkdokumenter at kjønn skal integreres i internasjonal klimapolitikk.
– De mer konkrete virkemidlene for å løse klimakrisen, krever ofte mer teknisk kunnskap.
– Men de som sitter på kjønnskunnskap har ofte ikke teknisk kompetanse til å utvikle disse løsningene, og de som kjenner de tekniske sektorene er ikke vant til å tenke på kjønn.
– Da får man to parallelle prosesser, og ikke tekniske løsninger med kjønnsperspektiver.
Det er altså både mangel på kvinner og kjønnsperspektiver i beslutningsprosesser og i utvikling av nye løsninger, ifølge Aamodt.
– For å nå klimamålene må man gjøre store endringer, og hvis politikere ikke tar innover seg ulikheter i den endringsprosessen, risikerer man å forsterke dem.
– En større plass for samfunnsperspektiver og menneskelige verdier i klimapolitikken kan gjøre det lettere å åpne for et mangfold av stemmer og perspektiver.
Les også: Unge stemmer manglar i politikken
