Dagens transportsystem passer ikke for alle

– Transportpolitikk er en viktig del av grønn omstilling, sier Hilda Rømer Christensen.

Hun er professor ved Københavns Universitet og har nylig skrevet et kapittel om dansk transportpolitikk sammen med Michala Hvidt Breengaard i boken Gender, Intersectionality and Climate Institutions in Industrialised States.

– I dansk sammenheng handler hele klimadebatten, særlig omleggingen til grønn transport, om de teknologiske løsningene, sier Christensen.

Man tror teknologien er løsningen

Hun mener det er en rådende teori at teknologien, og særlig elbiler, vil løse alle problemene med utslipp i transportsektoren.

– Men vi har jo allerede elbiler, og det løser ikke problemet, mener hun.

– Å for eksempel få flere kvinner til å kjøre elbil endrer ikke det grunnleggende ved at biler skaper plassproblemer i byene.

Ifølge Christensen tror mange at energisektoren og natur- og biovitenskapen skal løse klimakrisen. Det er en for snever tankegang, mener hun.

– Alle sosiale, kjønnsmessige og etniske aspekter er fraværende i transportsektoren. Man tenker ikke på mobilitet og adgang for alle, sier forskeren.

Hun mener altså at sammenhengen mellom teknologien og menneskene mangler i dansk klima- og transportpolitikk.

Vil involvere folk mer

En måte å få en transportpolitikk som bidrar til å bekjempe klimaendringene på er å tilpasse den til personene som berøres av transportpolitikken, mener Christensen.

– Mange i transportforskningen snakker om «behaviour» eller atferd. Men jeg synes atferd er et reaktivt begrep. Man blir presentert for en bestemt måte å gjøre ting på og så reagerer man eller har en oppførsel i forhold til det.

Det vil si at handlingsmønsteret vårt er en konsekvens av hvordan infrastrukturen er utformet.

 Alle sosiale, kjønnsmessige og etniske aspekter er fraværende i transportsektoren.

– Man tenker at folk selv velger å kjøre bil, men det er en måte å tenke på som opprettholder måten folk reiser på i dag. Hvis man kun spør folk hva de faktisk gjør, om de biler eller sykler for eksempel, så får du ikke med om de ønsker forandring.

– Jeg vil mye heller snakke om interaksjon eller kjønnet og mangfoldig innovasjon der man planlegger og utvikler teknologi og tjenester sammen med innbyggerne. Da får man også et mer reflektert forhold til hvordan man involverer folk og kan gjøre ting på en måte som er riktig for alle.

Kvinnelige gründere ser oftere folks behov

Christensen trekker frem noen eksempler på at at kvinnelige gründere har drevet nye, kreative løsninger frem som endrer transportsektoren og bidrar til klimaløsningene. Det handler om å sikre brukerdrevet innovasjon, som ikke nødvendigvis er en del av de naturvitenskapelige løsningene på klimakrisen.

– Vi vet at vanvittig mange samfunnsressurser går til innovasjon, man regner med at vi skal komme oss gjennom omstillingen ved hjelp av entreprenørskap.

– I forskningsprosjekter jeg har vært med på ser vi at kvinnelige entreprenører ofte tar mer utgangspunkt i folks erfaringer og behov.

Det er en modell som burde gjelde mer generelt, mener hun.

Les også: Likestilling påverkar klimautsleppa

– Jeg sier ikke at alt kvinnelige entreprenører gjør er den riktige måten å gjøre ting på, men det er viktig å få en bredde av erfaringer med når man skal utvikle nye løsninger.

Christensen trekker frem eksemplene med sykkelhjelm-kragen som folder seg ut ved fall, eller en ny form for sykkeldeling. Begge deler ble funnet opp av kvinner utenfor teknologisektoren.

– Det handler om at innovasjon skal passe til forskjellige grupper, og ikke bare «hvite businessmenn på femti», for å være litt stereotypisk.

– Flere av de nye og kreative transportløsningene kommer mange til gode, ikke bare kvinner.

Mangel på kjønnsbalanse

Også innen politikken er det en mangel på kjønnsperspektiver, og særlig transportpolitikken er kjønnsskjev i Danmark.

– Det samme gjelder i hele den teknologiske utviklingen. Det har for eksempel vært nedsatt en elbilkommisjon. Der sitter det kun mektige menn.

Men en politisk representasjon vil ikke nødvendigvis være nok til å endre tankegangen, mener Christensen. Likevel: kvinner prioriterer i større grad enn menn offentlig transport, og kvinner er generelt mer villige til forandring for å nå klimamål, påpeker hun.

– Når vi ser på klimabildet i stort har kvinnene vært enormt aktive utenfor de sentrale maktposisjonenene, altså som aktivister. Men klimapolitikken er preget av en innenfor-utenfor-tankegang.

Også klimapolitikken er kjønnsdelt, selv om det er tydeligere i transportpolitikken. Klimatoppmøtet i Glasgow nylig, illustrerte det, mener Christensen.

– Mennene opptrer som sentrale forhandlere, mens kvinner og unge står utenfor på gaten.

Mennene opptrer som sentrale forhandlere, mens kvinner og unge står utenfor på gaten.

– Det har skjedd noe med representasjonen i det danske parlamentet, men akkurat transportpolitikken er veldig mannsdominert. Det synes jeg er et kjempeproblem.

Å inkludere kjønnsperspektiver i transportpolitikken handler om «gender mainstreaming», eller likestillingsintegrering, som betyr at man skal ta høyde for likestilling i alle politikkområder.

– Vi har innarbeidet at vi for eksempel ser på arbeidsmarkedet med kjønnsbriller, og ser dermed på likelønn og kjønnssegregering i arbeidsmarkedet. Hvis vi får innarbeidet det samme i transportsektoren tror jeg det kan komme noen nye måter å tenke på som også er bedre for klimaet, sier Christensen.

– Transport er viktig. Vi har mye kunnskap, også innen kjønnsforskningen, om familien og arbeidsplassen, men vi har veldig lite kunnskap og bevissthet rundt hvordan man kommer seg fra A til B.

Underfinansiert i Danmark

– Jeg sier ikke at kjønn alltid er det viktigste, men etter mange års forskning vet vi at kjønn spiller en rolle for transportpraksis. I de nordiske landene kjører menn mye mer bil, og kvinnene tar mer og er mer avhengig av offentlig transport og ikke-motorisert transport, altså sykkel og gange. Disse transportmidlene er marginaliserte og underfinansierte.

I Sverige, som i likhet med Danmark i stor grad er et billand, har man likevel fått mer fart på omstillingen til sykling, mener Christensen

– På bynivå er det gjennomtenkte planer for syklister, virker det som. Der får man også støtte til elsykler, sier hun.

– På samme måte kunne man også fått flere over på sykkel i Danmark, men det har ikke skjedd.

Christensen mener også at mye av kunnskapen fra forskningen ikke blir brukt når politikken utformes. Og selv om kjønnsforskning på transportfeltet har fått forskningsmidler, blir det glemt i politikken like etter at kunnskapen blir kjent, mener Christensen.

Les også: Kjønnsavdelingen 11 – Klimakamp + likestilling = sant?

– Kunnskapen forblir i akademia hvis ikke man sørger for at det blir fulgt opp i ressurstildelingen på nasjonalt plan.

I Danmark har man satt sammen et «klimaråd» som består av uavhengige forskere som skal gi råd til regjeringen. Der er det ingen med eksplisitt kjønnsekspertise med, forteller Christensen. Hun mener man kunne hatt en mangfolds- eller kjønnsekspert i dette rådet for å anerkjenne at det er viktig.

– Der skiller Danmark seg fra Norge og Sverige. Vi har en berøringsangst når det handler om kjønn. Vi har nettopp hatt en stor debatt om kjønnsforskning og aktivisme, og det har ikke bidratt til å gjøre det lettere å sette kjønn på dagsorden.

Mest støtte til elbiler i Norge

Tanu Priya Uteng er seniorforsker ved Transportøkonomisk institutt. Hun mener utviklingen innen transport er veldig teknologidrevet også i Norge.

– Løsninger som elbiler får mest økonomisk støtte i politikken i dag.

Priya Uteng mener vi trenger mer satsing på byutvikling som støtter syklende og gående.

– Det er veldig sexy å promotere elbiler, en stor bro eller en firefelts motorvei. Det er konkrete ting som tar kort tid å bygge, sier Priya Uteng.

– Men en gangvei, sykkelvei eller sykkelparkering bidrar til at folk endrer atferd, og det tar tid.

Hun mener man tar for gitt at folk automatisk vil endre atferd hvis man for eksempel bygger en ny sykkelvei. Men man trenger mer diskusjon om hva slags sykkelveier som bygges.

– Det vi har sett fra London var at man ga mer penger til sykkelveier bygget for høyhastighetssykling enn til sykling i rolig tempo. Da prioriterer man for en bestemt gruppe, og det er typisk menn i «riktig» form, «riktige» klær og «riktig» jobb som sykler fort. Dette skjer også i Norge i dag.

En gangvei, sykkelvei eller sykkelparkering bidrar til at folk endrer atferd, og det tar tid.

Priya Uteng trekker frem at biler fortsatt er rangert høyere enn gående og syklende. Det viser seg særlig på vinterstid når veiene blir brøytet for bilene, mens snøen blir dumpet på fortauet, påpeker hun.

– I Norge har man et nullvekstmål i de største byene som støtter gåing og sykling og kollektivtransport, men samtidig er det en politikk som støtter elbilbruk i stor grad.

– Hvis man for går for en ren elbilpolitikk og ikke lager en by som støtter gåing og sykling er det på en måte et tap. Da er alt bilbasert og man trenger mye større infrastruktur.

– Og man ser ikke forurensingen når man bruker elbilene, men det er forurensing i produksjonen og når man ikke kan bruke bilene lenger.

Trenger mer analyse av folks behov

For å finne ut hva folk faktisk trenger, for å få inn vaner som kan bidra til en bærekraftig transportsektor, trenger man mer kunnskap. Priya Uteng mener man trenger en nyansert analyse av reisemønster og forskjellige gruppers ulike behov.

– Det er godt dokumentert at reisevanene til menn og kvinner er ganske forskjellige, men en sånn type kartlegging er ikke nevnt i transportpolitikken.

For å lage løsninger som passer for alle, må man analysere den tilgjengelige dataen på en annen måte, mener Priya Uteng.

Les også: Bilar blir framleis bygd for menn

Hun mener vi er heldige i Norge fordi det finnes mye data på folks reisevaner, blant annet fra Statistisk sentralbyrå, Vegvesenet, kommunene og kollektivselskapene. Ved å finne ut hvordan ikke bare menn og kvinner reiser, men også forskjellige aldersgrupper, kan man støtte atferd som er mer bærekraftig og ikke som bare er basert på ny teknologi.

Hun forklarer at transportsektoren er mannsdominert også i Norge.

– Men det største problemet er ikke at det er flest menn, for en kvinne i en sentral posisjon i transportsektoren vil repetere alle de samme «feilene» i transportpolitikken.

– Det handler om kulturen for hvordan transportsektoren er bygget opp. Sektoren må begynne å tenke nytt, sier Priya Uteng.