Denne uka gikk startskuddet for den 66. sesjonen av FNs kvinnekommisjon (CSW) – den viktigste internasjonale møteplassen for å diskutere kvinners rettigheter. Årets sesjon samler interesseorganisasjoner og myndigheter fra hele verden, også fra Norge, for å diskutere kvinners situasjon opp mot klimautfordringene.
Forskning har vist hvordan klimakrisen rammer fattige land hardest og at konsekvensene ofte er større for kvinner mer enn for menn. Denne forskningen har først og fremst sett på forhold i det globale sør, og særlig i lavinntektsland.
Samtidig viste årets 8. mars markeringer at klima og likestilling opptar mange, og kanskje er i ferd med å nå den politiske dagsorden også i Norge. Som oppseiling til CSW arrangerte for eksempel Nordisk ministerråd, nordiske UN Women og FOKUS Forum for kvinner og utviklingsspørsmål tidligere i år en rundbordsamtale om rettferdig klimapolitikk og likestilling. En av konklusjonene var at vi må lære av andre, utvide kunnskapsgrunnlaget og bruke kunnskapen som finnes. Da spiller forskning og formidling av den, en viktig rolle.
Raskere og mer rettferdig grønn omstilling
Rettferdighet og lønnsomhet er kjente argumenter for hvorfor likestilling er viktig. Klimakrisen har gitt likestillingen ytterligere en begrunnelse: likestilling er nødvendig for å klare å løse utfordringene vi står ovenfor. Under et arrangement i regi av CORE – Senter for likestillingsforskning og Equality Check forrige uke formulerte næringsminister Jan Christian Vestre det slik:
– Skal vi klare å løse de enormt store utfordringene vi står ovenfor, så må vi ta i bruk alle våre kloke hoder og flittige hender. Likestilling bidrar til bedre arbeidsmiljø, bedre beslutninger, mer kunnskap, mer innovasjon, høyere produktivitet og raskere grønn omstilling.
Vi vet foreløpig lite om sammenhengen mellom klima og likestilling i Norden.
Likestilling kan altså være en ressurs for det grønne skiftet, men hvordan skal vi få opp kunnskapen om dette også på hjemmebane? Vi vet foreløpig lite om sammenhengen mellom klima og likestilling i Norden.
(U)likestilt forvaltning av naturen
Men vi vet at norsk klimapolitikk mangler kjønnsperspektiver: Kilden kjønnsforskning.no publiserte nylig et politikknotat om forholdet mellom likestilling og bærekraftig forvaltning av naturen, som også er en viktig side ved klimautfordringene.
Naturforvaltningens oppgave er å sikre allmennhetens rett til fri ferdsel i naturen, men skal også regulere behovet for vern av natur mot bruk av naturressurser og næringsutvikling. Her er mange ulike interesser i sving og derfor ikke overraskende at debattene om hvordan naturen skal forvaltes tidvis har høy temperatur.
Åse Kristine Lundberg, forsker ved Nordlandsforskning, miljøminister Espen Barth Eide og Hege Skarrud, leder av Attac var blant innlederne da Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK) ved Universitetet i Oslo inviterte til 8. mars-arrangement om dette temaet. Lundberg kom med et svært viktig poeng: Når vi snakker om klima og naturkrise glemmer vi at dette også handler om folk.
Lundbergs forskning har vist at det hovedsaklig er menn som bestemmer over norsk natur. Sammen med flere forskere har hun kartlagt styrer med ansvar for norsk utmarksforvaltning. Kartleggingen, som ennå ikke er publisert, viser systematiske kjønnsforskjeller i sammensetninger av fjellstyrer, elveeierlag og friluftsråd. Konklusjonen er at kvinner er i mindretall og menn har lederposisjoner.
Kunnskapsbasert politikk
Miljøminister Espen Bart Eide var tydelig på at et kjønnsperspektiv på klima og naturkrisen er svært viktig. Hva skyldes så spriket mellom ministerens sterke overbevisning og mangel på politikk?
Én forklaring kan være mangel på forskning, og at vi vet for lite om hva natur- og klimakrisen har å si for likestillingen i Norge og Norden. Å løse natur- og klimakrisen innebærer å legge om så å si alle sektorer i Norge. Som miljøministeren påpekte, skal vi få løst krisen krever det at vi endrer måten vi lever på i dag totalt. Politisk er man opptatt av at klimapolitikken skal være rettferdig. Et rettferdig grønt skifte bør bety at likestilling er en naturlig del av denne omleggingen, for som Lundberg sa: det griper inn i menneskers liv.
Hovedansvaret for å ta i bruk forskningen ligger hos aktivistene, interesseorganisasjonene og myndighetene.
En annen forklaring er at forskningen som finnes ikke blir tatt i bruk. Leder av Attac, Hege Skarrud ba forskerne formidle på en måte som gjør at aktivister og politikere forstår hva de sier. Også aktivistorganisasjoner ønsker å være kunnskapsbaserte. Vi gjør vårt for å formidle forskning. Likevel, forskningsjournalistikken er avhengig av at det finnes forskning å formidle. Dessuten må det være en mottaker i den andre enden som er interessert i kunnskap om kjønn og likestilling. Hovedansvaret for å ta i bruk forskningen ligger hos aktivistene, interesseorganisasjonene og myndighetene.
Jeg håper at når den norske delegasjonen kommer hjem fra FNs store samling, vil de ta initiativ til at forskningen på miljøutfordringene får et kjønns- og likestillingsperspektiv, og at forskningen blir tatt i bruk. Det vil sette fart på utviklingen av en rettferdig grønn omstilling.
