Torjer Olsen: En inkluderende veiviser

Portrett

Torjer Olsen: En inkluderende veiviser

Torjer Olsen er professor i urfolksforskning, leder for samiske studier og feminist. Han ønsker seg mer kjønn inn i urfolksforskning og mer forskning på samiske temaer i kjønnsforskningen.
– Hvis forskerne ikke forholder seg til verden er forskningen meningsløs, mener Torjer Olsen.

– Jeg har lenge visst at vi hadde samer i slekten, men jeg ante ikke at de var så nærme, forteller Torjer Olsen, professor, nordlending, feminist, religionsviter, urfolksforsker og leder av Senter for samiske studier ved UiT – Norges arktiske universitet.

Han er uformelt kledd i rødrutete skjorte og dongeribukser. Rundt halsen henger et pounamo-smykke fra Aotearoa New Zealand, hvor Olsen var et år som gjesteforsker. Vi sitter på hver vår side ved et stort ovalt bord i møterommet på Senter for samiske studier. Han stryker hånden gjennom håret og ser både nervøs og forventningsfull ut.

– Som liten var jeg en lesehest. Og jeg oppdaget tidlig at det var lite å lese, både fra og om Nord-Norge, forteller han.

– Den skjevheten ville jeg være med å rette opp. Jeg husker fortsatt hvor indignert jeg ble da NRK fikk ny, fancy værmelding på åttitallet. Kameraet som sveipet opp over Norgeskartet, men bråstoppet ved Nord-Norge!

Les også: Mangfold og mannfolk i Sápmi

Religionsforskeren

Olsen er førstegenerasjons akademiker, men fant fort ut at han ville forske.

– Jeg forsto at jeg ville være på universitetet helt fra jeg tok ex.phil. Jeg kunne også blitt prest.

Olsen tok først grunnfag i arkeologi og historie. Og da religionshistorie kom til Tromsø begynte han på det og fortsatte med hovedfag, og etter hvert doktorgrad, i faget.

– Jeg skrev hovedfagsoppgave om læstadianerbevegelsen og deres forhold til den norske kirken, sier han.

– På den tida var jeg kristen, og ble fascinert av – og likte! – at læstadianismen er så mørk og alvorlig. Jeg kjente også mange fra den læstadianske forsamlinga.

Synet på kjønn innenfor kristendom er et viktig tema å forske på.

Læstadianerbevegelsen startet som en kristen, multikulturell bevegelse i Nord-Sverige og spredte seg østover og vestover, forteller Olsen. Bevegelsen har sitt utspring i det samiske og ble grunnlagt av den svensk-samiske presten Lars Levi Læstadius på midten av 1800-tallet.

– Læstadianerne er med i den norske kirke, men er kritiske til den. Som feminist oppdaget jeg fort at kjønn var et tomt rom i religionsforskningen. Men også motsatt: kjønnsforskere forsker lite på religion.

Fraværet av kjønnsperspektiver i religionsvitenskap gjorde at Olsen begynte å interessere seg for kjønnsforskning. I doktoravhandlingen studerte han synet på kjønn i Lyngstad-læstadianismen.

– Synet på kjønn innenfor kristendom er et viktig tema å forske på. Det handler om store brytninger; om hvordan man ser på kjønn og hvordan man praktiserer det, om seksualitet og kleskoder, forteller han.

– I tillegg til å intervjue åtte medlemmer av menigheten og ha uformelle samtaler med flere, fulgte jeg et diskusjonsforum på hjemmesiden til ungdomsforsamlingen i Den luthersk-læstadianske menigheten.

Kjønnsforskeren

Kleskoden blant læstadianerne er streng. Alle kvinnene i forsamlingen går med bluse og skjørt, forteller Olsen.


– Det artigste jeg gjør er å være ute i praksisfeltet, i skole og barnehage, forteller Torjer Olsen. Foto: Susanne Dietrichson

Som en del av doktoravhandlingen skrev Olsen blant annet artikkelen «Nakne knær, syndige klær – en analyse av klesdiskursen blant læstadiansk ungdom» i Tidsskrift for ungdomsforskning.

– Her så jeg på hvordan læstadianske ungdommer bruker klær til å posisjonere seg overfor menigheten, sier han.

– Gjennom lengden på skjørtet, og særlig korte, kommuniserer jentene både tilhørighet til og brudd med konvensjonen i den læstadianske forsamlingen.

Også i valg av tema var Olsens doktoravhandling nybrottsarbeid.

– Jeg var den andre i Norge som skreiv doktoravhandling om læstadianismen.

– Rundt 1980 sluttet mange av læstadianerkvinnene å gå med skaut. Det lå en slags motstand i det, et taust opprør, selv om de ikke selv kunne forklare hvorfor det skjedde. 70-tallets kvinneoppgjør i samfunnet generelt var nok medvirkende, mener han.

– Det var uansett en agens, en handling: Det var et valg å ta av seg skautet. På samme måte som det er et valg å gå med langt eller kort skjørt.

Olsen trekker paralleller til unge muslimske kvinners bruk av hijab. Både læstadianismen og Islam er patriarkalske samfunn, påpeker han.

– Hijabens betydning for muslimske kvinner i Europa er heller ikke entydig. Noen bruker hijab fordi de er feminister, mens for andre er det motsatt. Spørsmålet er hvem som har rett til å definere om hijab er et opprør eller undertrykking.

Les også: Kvinners klær - menns begjær

Kritikeren

Det var en utfordring å gå inn læstadianismen som feminist, forteller Olsen.

– Læstadianismen er konservativ og patriarkalsk, når det gjelder både kjønn og seksualitet. Det var mye å være uenig i, reint personlig, sier han.

– Men for meg var det et mål å beskrive det jeg observerte i feltarbeidet mitt og evaluere det. Jeg ville bidra til endring gjennom å skrive, men uten å være dømmende.

Olsen lot stemmene i det læstadianske miljøet komme til orde, og fikk mange positive tilbakemeldinger på avhandlingen, også fra læstadiansk hold.

– Senere har jeg valgt å være mer direkte kritisk, for eksempel om hvordan de har håndtert seksuelle overgrep i det læstadianske miljøet, forteller han.

– Læstadianerne er pietister; kritiske til verden og seksualiteten. De har bare negative ord om seksualitet og mangler også språk for å snakke om den. Da blir det vanskelig å snakke om overgrep. Løsningen blir å plassere ansvaret hos kvinnene.

Feministen

Selv om Olsen er feminist går han aldri i 8. marstog, skrev han i et blogginnlegg på forskning.no fra 2010. Slik er det fortsatt.

– Jeg har ikke gått i tog for noe som helst. Jeg vet ikke hvorfor, jeg kunne egentlig gått i tog både 1. mai og på Kvinnedagen. Gammel vane, kanskje.


Torjer Olsen med kona Julia Holte Sempler og døtrene Silja, Kajsa og Milla (Olsen Sempler). Foto: Privat

– Å være feminist er for meg et ideal om rettferdighet, likeverd og likestilling, uansett kjønn og seksuell orientering, og en innsikt om at samfunnet fortsatt ikke er der. Også her i Norge er det en vei å gå.

Hjemme har Olsen tre døtre på 11, 16 og 17. Det gjør ikke likestillingsspørsmålet mindre relevant.

– Som far til jenter er det naturlig å være feminist, om noen kan få meg til å i tog, er det dem. Og jeg tror de synes det er kult at jeg er engasjert i kjønn og likestilling.

I tillegg har han stort sett hatt kvinnelige sjefer.

– Urfolksforskere er 90 prosent kvinner. Så jeg er vant til å samarbeide med sterke kvinner.

Olsen synes også det er viktig at forskere deltar i samfunnsdebatten. I flere år hadde han ansvaret for å arrangere formidlingskurs for doktorgradsstudenter.

– Hvis forskerne ikke forholder seg til verden er forskningen meningsløs, sier han.

– Vi får jo midler til å forske, så det skulle bare mangle at vi gir noe tilbake til samfunnet. Men det er mange måter å formidle på, så det er viktig å tenke på hvordan vi gjør det. Det har jeg fått anledning til gjennom å lage formidlingskursene.

Les også: – For samiske kvinner har kampen for folket vært viktigere enn kvinnekamp

Senterlederen

Olsen er leder av Senter for samiske studier på andre året. Ifølge kolleger er han en kreativ forsker med mange baller i luften, inkluderende, flink til å snakke om temaer han er opptatt av – og til å få folk med seg. Tidsoptimist blir også nevnt.

– Jeg skal synliggjøre det som skjer på senteret og påse at forskningen når ut både på universitetet og til samfunnet for øvrig. Samtidig skal jeg iverksette det som universitetsledelsen bestemmer, forteller han.

Senteret har i tillegg en spesiell rolle og blir også brukt til strategiske spørsmål, som hvordan UiT skal forholde seg til det samiske samfunnet.

Det er klart jeg har blitt kritisert, både for hva jeg sier og for det jeg ikke sier.

– Forskningen vår må være relevant for samfunnet, det samiske samfunnet. På senteret skal vi både utfordre det og granske det. Vi må spørre oss hva som er viktig for det samiske miljøet, og finne ut hvorfor.

Selv er Torjer Olsen for tiden med i forskningsprosjektet «Skuvllas – Urfolk og minoriteter i skole og utdanning». Forskergruppen undersøker hvordan urfolk og minoriteter blir omtalt og presentert i skolen og i andre utdanningssammenhenger.

– Her ser vi på hvordan samisk språk og samiske temaer ivaretas i hele utdanningsfeltet. Jeg er også med i en forskergruppe som evaluerer den nye rammeplanen for barnehagen, forteller han.

– Det artigste jeg gjør er å være ute i praksisfeltet, i skole og barnehage.

Kif-medlemmet

Olsen har også vært medlem av Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif) siden 2018.

– Selv om akademia er langt fremme på noen områder, er det viktig å jobbe for kjønnsbalanse på de fagområdene det fortsatt ikke er det, understreker han.

Han er ferdig i komiteen til jul, men understreker at mye arbeid gjenstår, særlig når det gjelder mangfold.

– Jeg synes mangfoldsbegrepet er litt tvetydig. Hva er for eksempel plassen til samisk forskning?

Ifølge Olsen gjenspeiles dette også i kjønnsforskningen.

– Det er lite forskning på samiske temaer innenfor kjønnsforskningen. Når kjønnsforskerne er opptatt av etnisitet så er de opptatt av innvandrere, de er lite opptatt av samisk kultur.

Det ønsker Olsen å gjøre noe med. Urfolksforskningen trenger den kritiske kjønnsforskningen, og omvendt; urfolksperspektiver kan være nyttig for kjønnsforskningen, mener han.

– Jeg har lyst til å prege kjønnsforskningen i retning av å forske mer på det samiske. For eksempel har vi startet opp et forskningsprosjekt som heter «Kjønn i Sápmi» og fått en stipendiat og en professor 2-stilling tilknyttet det, sier han.

– Vi trenger flere fortellinger om samiske kvinner. Og vi trenger historier om skeive samer, for å nevne noe.

Les også: Skeiv, stolt og samisk

Samen

Torjer Olsen kjenner ofte på krysspresset ved å være kjønnsforsker og urfolksforsker. Det er ingen enkel kombinasjon, særlig i dagens debattklima. Det er fort gjort å trå feil, på sosiale medier og utenfor.

– Det er klart jeg har blitt kritisert, både for hva jeg sier og for det jeg ikke sier. Men det skumleste er stillheten, sier han.

– Hvis jeg ikke blir kritisert så blir det i hvert fall feil. Jeg jobber med temaer som betyr grunnleggende mye for folk og da må jeg tåle å bli sett over skulderen.

Jeg har alltid ment, og mener fortsatt, at man kan forske på samer selv om man ikke selv er same.

Det er fint å bli ansvarliggjort, mener Olsen.

– Men også skummelt. Den nordnorske offentligheten er dårlig på debatt. Antisamiske holdninger forsurer debatten. Og Nordlys er verst til å røkte sine kommentarfelt og blir dermed en arena for antisamiske holdninger. Det kan du gjerne skrive.

Olsen har ikke tatt helt inn over seg hva det å være samisk betyr for hans identitet som urfolksforsker. Men han har meldt seg inn i sametingets valgmanntall.

– Det er fint. Men det er også sårt – at familien min har vært en del av fornorskningen. Og å vite at oldeforeldrene mine ble født som samer, men døde som nordmenn, sier han.

– Jeg har alltid ment, og mener fortsatt, at man kan forske på samer selv om man ikke selv er same.