Kvinners klær - menns begjær

– Kristne bevegelser som læstadianismen er patriarkater der mannens overordning begrunnes teologisk. Læstadiansk teologi framholder at det er en grunnleggende forskjell mellom menn og kvinner. Et kjennetegn er at menn kobles til begjær, mens kvinner er objekter for dette begjæret, uttaler Torjer Olsen, stipendiat i religionsvitenskap ved Universitetet i Tromsø.

Olsen publiserte i høst artikkelen «Nakne knær, syndige klær – en analyse av klesdiskursen blant læstadiansk ungdom» i Tidsskrift for ungdomsforskning. Artikkelen, som er et utdrag av hans kommende doktoravhandling, tar for seg rituell bruk av klær i religiøse sammenhenger med utgangspunkt i den Troms-baserte Lyngen-læstadianismen. Læstadianismen er en konservativ, kristen lekmannsbevegelse med bakgrunn i vekkelser på 1800-tallet og finnes over hele verden, men hovedsakelig i de nordlige landsdelene i Finland, Sverige og Norge. Læstadianernes stevner er deres viktigste rituelle hendelser.

– Klær er en veldig faktor for identitet i læstadianismen, for det ligger veldig mange føringer når det gjelder hvilke klær man skal bruke. Disse føringene gjelder spesielt jenter, og begrunnelsen for det har med seksualitet å gjøre. Kvinners klesbruk må ikke bare ta hensyn til det som er allment akseptert, men også hvordan menn vil reagere på klærne deres. Gutter gir i internettdiskusjoner uttrykk for at jentene har et ansvar for å kle seg sømmelig slik at det mannlige begjæret ikke tar overhånd, sier Olsen.

Symbolikk og flertydighet

Skjørtet er et dameplagg og normene for skjørtelengde viser hvordan jenter og kvinner skal oppføre seg i den læstadianske forsamlinga (menigheten og dens ritualer). Hvis de bryter med konvensjonene gjennom å kle seg utfordrende, «straffes» de gjennom å få skylda for guttenes mulige fortapelse. Olsen kommenterer at man finner den samme argumentasjonen i islam og i voldtektssaker der offerets klær blir et viktig moment. I siste instans handler slik retorikk om fordeling av ansvar og skyld knytta til kjønn og seksualitet, mener han.

Olsen ser flere sammenhenger mellom hijabdebatten og klesdiskursen blant de læstadianske ungdommene:

– Begge deler handler om kjønn og hierarki, over- og underordning, der mannen står øverst. I tillegg er klær, uansett om det er snakk om skjørt eller hijab, flertydige tegn.

Mellom opprør og konformitet

Forskeren mener klær er et kommunikasjonsmedium som gir bestemte signaler om for eksempel identitet.

– De læstadianske kvinnene i Lyngen slutta å bruke skaut rundt 1980. Som for muslimske kvinner er begrunnelsene mange: Noen sier at de hadde et feministisk utgangspunkt, noen sier de ikke ønska å forarge, mens andre ikke har noen klar formening om hvorfor de slutta, forteller Olsen.

Han antyder at bruk av klær som symboler kan være særlig viktige i fora som læstadianske forsamlinger der kvinner har vanskeligere for å kommunisere verbalt fordi de ansees som underordna og i motsetning til mennene ikke har talerett.

I dag står særlig skjørtet igjen som et kjønnsspesifikt plagg spekka med symbolikk. Olsen hevder at jentene bruker skjørt, særlig korte, som en lek med symboler. Gjennom skjørtene kan de kle seg «inn» (som en del av forsamlinga) og «ut» (i tråd med storsamfunnets skjørtemote) på samme tid. Slik kommuniserer jentene både tilhørighet til og brudd med menigheten.

– Ungdomstida handler ofte om å kunne gjøre opprør og motstand og teste grenser. Det å gjøre motstand kan være bra, men det er en hårfin balanse, sier Olsen.

Ei jente som kler seg ut gjennom å bruke korte skjørt i forsamlinga, signaliserer en form for mot-identitet, og det kan hun bli straffa for. Sjøl om de fleste velger en mellomting mellom skjørtemoten og forsamlingas krav, uttrykker jenter også motstand mot ansvaret for menns seksualitet, og stiller spørsmål ved oppfatningen om at klesnormene stammer fra Gud og ikke fra forsamlinga sjøl.

Menns makt

Olsens påpeker at til tross for at han er opptatt av læstadianismen som nordnorsk fenomen, er det mange elementer som gjør den interessant på et mer allment plan, for eksempel et maktkritisk begrep som kjønn. Forskeren ser på kjønn som en sosial konstruksjon; noe som oppstår og som stadig blir skapt på nytt i nye sosiale sammenhenger. Han konstaterer at patriarkatet later til å være grunnleggende i pietistiske kristne bevegelser over store deler av verden.

– I læstadianske menigheter har menn ansvaret for nesten alt og innehar alle offentlige roller, mens kvinner ideelt sett er knytta til hjemmet. Det er mennene som er predikanter, mens kvinnene altså ikke kan ta ordet i forsamlinga.

I dag utdanner likevel kvinnene seg, de jobber og har ansvar gjennom for eksempel å organisere barnesamlinger og ungdomshelger. Olsen understreker viktigheten av at det er kommet mange flere fora og roller der det skapes nye rom for jenter og kvinner.

– Dette handler om å prøve å være i utakt med resten av samfunnet, men likevel havne i takt. Etter 1960-tallet har det skjedd en tilpasning til storsamfunnet som endra store deler av menigheten og tenkemåten, samtidig som en del av de viktigste maktstrukturene og -diskursene består. For mange kristne er kvinner og kjønn viktig når det gjelder å beskrive verdensordningen, så på tross av utviklinga kommer ei kvinne derfor aldri til å preke i en læstadiansk menighet, framholder Olsen.

Stipendiaten påpeker i artikkelen det paradoksale i at et system som er en så sterk forsvarer av maskulin dominans samtidig kan framstille gutter som så svake at de lett lar seg lede ut av frelsen og inn i fristelsen av syndige jenter i korte skjørt.

Generasjonsforskjeller

– Når det gjelder klær og bruken av klær er det veldig stor forskjell på generasjonene. Klesbruk og kleskoder er mye enklere å forholde seg til for dem som er over 50 år.
Tradisjonelt sett bruker kvinnene skjørt og bluse, mens menn går i dress og omtrent halvparten har slips. Forfengelighet ansees som syndig, men i dag er det mer vanlig med smykker og sminke blant jenter. Gråsonen mellom det aksepterte og forkastelige blir større jo yngre man er, men de yngre er også flinkere til å takle dem, mener Olsen.

Forskeren hevder dagens læstadianske ungdom er mye friere og beveger seg på flere sosiale arenaer – skole, idrettslag, kirke – noe som også gjør dem mer sosialt kompetente enn tidligere generasjoner. De kler seg mer og mer likt andre ungdommer og følger moten.

– Unge læstadianere kler seg mye mer fancy nå enn for bare et par år sia. Også guttene er blitt forfengelige, men dette må nyanseres; det er ikke svart/hvitt. Ungdommen sier sjøl at stevnet her i Tromsø er et moteshow, og mange – ungdom som voksne – synes det går for langt og blir for mye motepress.

Et eget rom

Det er bare den yngre generasjonen som forstår måten klesmoter og -diskurser dras inn også i kirkesammenheng; det er deres måte å forene trua si med kravene fra storsamfunnet. Gjennom å fortsette å bruke skjørt, men la lengden følge moten, kan de forene begge verdener. Noen vil kanskje kalle ungdoms forskjeller i klesbruk i og utafor forsamlinga dobbeltmoralsk, men Olsen tolker dette som et uttrykk for at ungdommene finner og skaper sitt eget rom i menigheten, slik at de fortsetter å være der, framfor å melde seg ut.

Andre nyvinninger er bibelgrupper for begge kjønn og internett. I 2003 fikk ungdomsforsamlinga i Den luthersk-læstadianske menigheten egen hjemmeside, der ungdommene kan diskutere seg imellom.

– Hjemmesida og facebook-grupper er blitt nye fora hvor jenter har muligheten til å ta ordet. Her finnes ikke de gamle hierarkiske ordningene. Sånn sett har det skjedd ei demokratisering. Mange jenter er enige i retorikken om at menn skal være overordna, men det betyr ingenting i praksis.