Feminisme oppfattes gjerne som en sosialpolitisk bevegelse. En kamp for rettigheter som skjer her og nå. I sin nye bok, The Genealogy of Modern Feminist Thinking, vil Ingeborg W. Owesen vise at feminisme også har en historisk side. Her sporer hun feministiske idéer gjennom moderne filosofihistorie, 500 år bakover i tid.
Les også: Filosofihistorie, kvinner og kanon
Tidkrevende prosjekt
Arbeidet med boka begynte allerede i 2012, da Owesen var postdoktor og jobbet med et prosjekt om feminismens historie.
– Noen kom bort til meg etter et innlegg jeg hadde på en konferanse i London, og spurte om det ikke kunne ligge en bok i det, forteller hun.
– Det satte meg på idéen. Men jeg hadde en midlertidig stilling i akademia, og da jeg etterhvert fikk fast jobb i Forskningsrådet, ble det vanskelig å jobbe med bok. Det er derfor det har tatt så lang tid. Man kan ikke komme hjem etter endt arbeidsdag og skrive littegrann filosofi. Det ble mye arbeid i helger og ferier. Men det var deilig å bli ferdig til slutt, og gøy at Routledge ville gi den ut!
Det har gått litt under radaren at kjønnslikestillingen også er en del av filosofihistorien.
Owesen så at feminismens historie var et felt det fantes lite litteratur om. Det var en tendens til at samtaler om feministiske tenkere isolerte dem fra sammenhengen de levde i. Hun mener det er viktig å se på feminisme som en større idé, knyttet til det moderne prosjektet.
– Innenfor filosofi er det mange som skriver bøker om etikkens historie eller estetikkens historie, hvor man går gjennom ulike måter å forstå begrepet på. Men feminismen og kjønnslikestillingen har ikke blitt forstått, eller akseptert, som en del av filosofien, forklarer hun.
– Jeg forsøker å vise at feminismen er en like stor del av moderne filosofihistorie som troen på vitenskapelig sannhet, demokrati og ytringsfrihet. Det har gått litt under radaren at kjønnslikestillingen også er en del av filosofihistorien. Det er ikke bare på 70-tallet eller med stemmerettighetsbevegelsen det skjedde ting, idéene går mye lenger tilbake. Man kan se en sammenhengende historie for feministisk tenkning, selv om den har flere brudd og gjentagelser.
Sporer idéen gjennom historien
En genealogi er en måte å fortelle intellektuell historie på. Istedenfor å følge en klar utvikling av en idé, ser man hvordan den er utviklet gjennom brudd, tilbakeslag og glemsel i forskjellige deler av historien. Når det gjelder feminismen, ble Owesen først overrasket over hvor langt tilbake i tid man kan finne tanker vi gjerne tenker på som nye.
– Når jeg for eksempel satte meg ned med Michel de Montaigne, så fant jeg plutselig ut at han også snakker om likestilling, allerede på 1500-tallet, sier hun.
– Jeg tenker at historien har mye å fortelle oss. Gitt at de balet med mange av de samme problemene, så kan vi kanskje gå tilbake og se om de kan bidra til å løse noe av det vi opplever som utfordringer i dag.
Owesen knytter spesielt feminismens historie opp mot opprinnelsen og utviklingen av begrepet likhet. Likhetsbegrepet knyttes gjerne til den franske revolusjonen og utviklingen av demokrati, men var også viktig for feminismen.
– Likhet tas for gitt
– Begrepet likhet tas ofte litt for gitt i litteraturen, sier hun.
– Jeg ble litt overrasket da jeg begynte å grave i det og så at det ikke nødvendgivs var en eldgammel idé, men en moderne oppfinnelse fra opplysningstiden. Jeg tror kjønnslikestillingen er en del av hele den likhetsbølgen som rullet innover Europa på 1700-tallet.
Det er interessant å få med seg hvor lang tid det har tatt å komme til det nivået av likestilling som vi har i dag.
I tillegg til at feminismen ikke har blitt sett som en del av filosofihistorien, har idéene møtt mye motstand opp gjennom historien. Mange av tenkerne som beskrives i boken, var kontroversielle i sin samtid.
– Det er interessant å få med seg hvor lang tid det har tatt å komme til det nivået av likestilling som vi har i dag, sier Owesen
– Det har skjedd enormt mye siden opplysningstiden. En utvikling jeg synes underkjennes noen ganger. Det er viktig å ta med seg både hvor lang tid det har tatt, og hvilke tankemessige utviklingstrinn som var nødvendige for å komme dit.
Mer enn pionerer
Nyere feministisk filosofi har tidvis hatt en tendens til å angripe filosofihistorien, og kritisere hva kjente filosofer har sagt og ment om kvinner. Owesen synes det er en forståelig reaksjon, men mener mange av de filosofiske tankene fra forrige årtusen har spilt en viktig rolle for feminismen.
– Alle disse filosofiske nyvinningene har vært nødvendige for å kunne fremme likestilling, sier hun.
– Hvis man tar empirismen for eksempel, at sannhet baseres ene og alene på det du kan observere eller erfare, så er det jo grunnleggende at alle erfarer alt likt. Det er ikke snakk om at menn og kvinner erfarer ting ulikt, eller at folk fra andre kulturer gjør det. Det ligger et potensiale for likhet i mange av de vitenskapsteoretiske utviklingstrinnene i filosofihistorien. Så jeg tenker man kan snu på det, og si at filosofihistorien kan være en kilde og en medsammensvoren.
Kvinnelige tenkere isoleres
Kvinnelige tenkere isoleres ofte fra resten av filosofien. Owesen mener det er problematisk at vi ofte snakker om foregangsfigurene i feminismen som enestående og banebrytende, istedenfor å se dem i en historisk sammenheng.
– Man gjør dem nesten en bjørnetjeneste ved å plukke dem ut som eksepsjonelle, sier hun.
Å behandle kvinnene som unike pionerer har vært en måte å tåle dem på.
– Å behandle kvinnene som unike pionerer har vært en måte å tåle dem på. Det viktige for meg er å se hvilken sammenheng de inngår i. Det er ingen som er engstelige for å si at Hegel hviler på skuldrene til Kant, han blir ikke noe mindre viktig av den grunn. Så hvorfor skulle det være skummelt å innrømme at kvinnelige tenkere kan stå på skuldrene til noen? Alle står jo på skuldrene til noen, på et vis.
Les også: På historiens hittegodskontor
Marie de Gournay
Flere av filosofene Owesen har funnet gjennom arbeidet sitt har tidligere blitt oversett av historikerne. En av dem er Marie de Gournay, som Owesen setter som startpunktet for moderne likestillingstenkning. I den såkalte «querelle des femmes», en langdryg offentlig meningsutveksling om kvinners status som startet allerede på 1300-tallet, ble Gournay etterhvert en viktig stemme.
– Såvidt jeg kan se er hun den første som bruker begrepet «égalité», eller likhet, om forholdet mellom kvinner og menn, forteller Owesen.
– Før Gournay diskuterte man hvem som var verre eller bedre. Enten måtte kvinner være dydigere og helligere enn menn, eller så var de syndigere og dårligere. Slik gikk debatten i flere hundre år. Så kommer Gournay og foreslår at de er like. Likhet og forskjell er fremdeles grunnbegrepene, også i nåtidens teoretisering om kjønn og likestilling.
Glemte tenkere
Stemmer som Gournay har siden blitt glemt av historien. Owesen forklarer at en del kvinnelige filosofer ble feiret og lest i sin samtid, men forsvinner når historien skal skrives. Tidvis har også samtidens idealer hindret kvinner fra å skrive i det hele tatt. Owesen mener det er viktig å ha dette i bakhodet når man jobber med kvinnelige tenkere.
Når du skal lese kvinnelige tenkere, er det heller ikke skrevet så mye om dem.
– Man må tenke på hvilke muligheter og betingelser kvinner har hatt, og hvilke rammer det har vært akseptabelt for dem å jobbe innenfor, sier hun.
– Når du skal lese kvinnelige tenkere, er det heller ikke skrevet så mye om dem. Hvis du vil studere Descartes eller Kant, finnes det hyllemeter med kommentarlitteratur. Det finnes lite av det om de tidlige feministiske tenkerne. Man må gjøre sine egne tolkninger. Slik blir dette også et stykke kvinnehistorie, fordi du må ha med alt det systemiske og kulturelle rundt dem for å gi en rettferdig framstilling av tenkningen.
Nye kilder
Simone de Beauvoirs kjente verk «Det Annet Kjønn» hadde et eget kapittel om feminismens historie. Der ble referanser til både Gournay og andre historiske feminister som Francois Poullain de la Barre, fjernet i den første engelske oversettelsen. Owesen mener slike grep har gitt en kildemangel som først har blitt bedret etterhvert som feminismen har blitt anerkjent som eget fagfelt.
– Nå kan man studere feminismen med samme inngående blikk som resten av filosofien, sier hun.
– All forskning og akademia er litt som et puslespill, hvor man finner små brikker underveis. Nå er flere av brikkene på plass, og da er det mulig å se et annet bilde, et annet landskap som fortoner seg. Det har skjedd mye de siste ti-tjue årene, med gjenoppdagelser og publiseringer.
Ved å løfte noen av disse tenkerne frem igjen kan man få et sannere bilde av historien, mener Owesen. Hun fastholder at dette ikke byr på noen trussel for filosofihistorien slik den står i dag.
– De store tenkerne vil alltid være med, sier hun.
– Det er ikke snakk om å ta vekk Platon og Aristoteles og erstatte dem med noen obskure kvinner, men å fylle ut bildet mer. Få frem at spørsmål knyttet til kjønn også har hatt en plass opp gjennom filosofihistorien. Tanken er at dette skal integreres og være en del av felleshistorien, men først må man løfte disse tenkerne fram og gjøre alle oppmerksomme på at de i det hele tatt finnes.
Ser filosofien i nytt lys
Owesens bok handler ikke bare om ukjente stemmer og kvinnelige tenkere. Hun skriver om like mange menn som kvinner, og flere av navnene er velkjente filosofer man ikke vanligvis knytter til feminisme. En av de mest sentrale er Descartes, som har fått et eget kapittel viet til sin tenkning og hvordan den har påvirket feminismen.
I samtiden var Descartes' filosofi svært frigjørende, nettopp i et kjønnsperspektiv.
– Flere feministiske bøker fra det tyvende århundre har kritisert Descartes, men da jeg leste ham historisk fant jeg en helt annen måte å se ham på, forteller Owesen.
– I samtiden var Descartes' filosofi svært frigjørende, nettopp i et kjønnsperspektiv. Skillet mellom kropp og sjel, som moderne feminister kritiserer ham for, ga nye muligheter. På bakgrunn av det skillet kunne man hevde at kroppen er kjønnet, mens sjelen eller intellektet ikke har noe kjønn. Så kvinner og menn har like intellektuelle evner. Slik tolket blant annet Francois Poullain de la Barre ham.
I sin samtid var Descartes en langt mer kontroversiell figur. Tenkningen hans var preget av en likhetstankegang, og han skrev lett tilgjengelig på fransk slik at man ikke måtte være skolert eller utdannet for å lese tekstene hans. En stor lesegruppe var nettopp kvinner i de franske salongene, hvor tekstene hans ikke var forbudt.
Brennbart materiale
For Owesen ble det viktig å vise hvordan klassiske tenkere som Descartes var med på å legge grunnlaget for feministisk tenkning. Hun mener man ikke må hoppe til konklusjoner for raskt og tenke at alle menn i historien har hatt et negativt syn på kvinner.
– Hvis man går dem etter i sømmene, så har flere av dem vært forut for sin tid, sier hun.
– Disse mennenes engasjement har vært helt avgjørende for at likestillingskampen skulle lykkes. John Stuart Mills «The Subjection of Women» var for eksempel det som virkelig satte stemmerettskampen igang. Også Ludvig Holberg var en stor feminist og likestillingstenker. Virkelig kostelig å lese, og radikal som bare det i sin egen samtid.
Jeg tror mange glemmer at feminisme er en del av hele demokratiprosjektet.
– Mange av de mannlige tenkerne jeg skriver om måtte gi ut tekstene sine anonymt. Det var brennbart materiale. Så denne kampen har vært motstrøms på flere fronter, og av flere grunner.
Et hovedpoeng i Owesens bok er at feminismen er en naturlig del av filosofihistorien. Likestillingsidealet er en like stor del av moderne filosofi som idéene om demokrati og likhet for loven. Slik vil hun vise at feminismen ikke bare er en politisk bevegelse fra de siste hundre årene.
– Jeg tror mange glemmer at feminisme er en del av hele demokratiprosjektet, sier hun.
– Mange tenker at feminisme er noe annet, noe marginalt, eller noen sinte damer på søttitallet. Men egentlig er det midt i kjernen av moderne filosofi. Eldre tenkere bruker andre begreper, men innholdsmessig ligner jo mye av det på vår tids feminisme. Så disse idéene er ikke nye, selv om de ikke slo gjennom i sin tid.
En rød tråd
Ved å knytte feminismen opp mot filosofihistorien som helhet, blir det lettere å se en rød tråd i hvordan tankene har utviklet seg over hundrevis av år. Den samfunnsmessige utviklingen har tatt lang tid, men idéene har vært der lenge.
– Intellektuell historie er utvikling, sier Owesen.
– Det er ikke sånn at alle på 16- og 1700-tallet leste La Barre og plutselig begynte å forstå kjønn på hans måte. Men etterhvert fester det seg i alles forståelse på en eller annen måte. Jeg har også tenkt at det er morsomt å sette disse tenkerne i dialog med hverandre, og se likheter i tanker som er flere hundre år fra hverandre.
Nå håper hun boken kan få igang en samtale om feminismen sett i et historisk perspektiv. Filosofifaget sliter med rekruttering av kvinner, og Owesen tror at arbeid som dette vil gjøre det til et mer attraktivt studie for en bredere gruppe.
– Ved å se på feminismens historie, vil jeg at den skal integreres som en selvfølgelig del av filosofihistorien. Filosofi er mer enn bare etikk, vitenskapsfilosofi og logikk, det er også feminisme, avslutter hun.
Les også: – Filosofihistorien er ikke skrevet i stein
Artikkelen ble oppdatert 4. august 2021, kl. 09.50.
Ingeborg W. Owesen har en doktorgrad i filosofi fra UiO, og er koordinator for Forskningsrådets BALANSE-program. Hun kom nylig ut med boka The Genealogy of Modern Feminist Thinking på Routledge. Owesen er også en av forfatterne av boka Norsk likestillingshistorie (2015).
