På historiens hittegodskontor

– Feminister har gjerne kritisert filosofihistoriens kanon på én av to måter: Enten ved å påpeke hvor kvinnefiendtlig den er, eller ved å «legge til» damene. Jeg er ikke ute etter å kritisere disse metodene, men foreslår allikevel en tredje vei, sier filosof Ingeborg Winderen Owesen.

Når man kritiserer en eksisterende oversikt over de viktigste representantene for et fag, en kanon, forholder man seg allikevel til en og samme kanon, mener hun. Men kanon er ikke evig og uforanderlig, og det er heller ikke nødvendig å forholde seg til bare én kanon.

– Jeg vil heller gjøre den eksisterende kanon til en kilde for å oppdage andre og skjulte kanoner. Jeg vil vise fram en feministisk kanon parallelt med den «offisielle» filosofikanon, sier hun.

Owesen er tilknyttet forskningsprosjektet Kjønn og kanonkritikk ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitet i Oslo, og foreleste nylig på et seminar om kanonforskning. Innlegget hennes var basert på en artikkel som ble nominert til prisen for Årets tidsskriftsartikkel hos Universitetsforlaget i fjor.

Gjensidig forhold

Owesen har feminisme som forskningsprosjekt, og tar til orde for to måter å lese feminismens kanon på. For det første bør den bli en integrert del av filosofihistorien. Ikke bare ved at man legger til kvinnelige filosofer, men ved å vise hvordan feministisk tenkning er uløselig knyttet til filosofiske retninger som rasjonalisme, empirisme og liberalisme. For det andre vil hun vise fram feminismens kanon for sin egen del, altså som en selvstendig filosofisk disiplin.

– Moderne filosofi var en betingelse for feminisme og kvinnefrigjøring. Feminismen er inspirert av en rekke filosofiske posisjoner, men dette er et gjensidig forhold. Feministisk tenkning har for eksempel inspirert utviklingen og universaliseringen av likhetsbegrepet, påpeker Owesen.

Likhetsbegrepet tilegnes ofte Thomas Hobbes eller John Locke. Men allerede i 1641, før de to mennene hadde utviklet dette begrepet, brukte adelskvinnen Marie le Jars de Gournay begrepet da hun talte for kjønnslikestilling. Hun publiserte en pamflett hvor hun slo fast at kvinner verken er bedre eller dårligere enn menn, men like gode.

Ung historie

– Filosofien er gammel, men filosofihistorien er ung. Et pedagogisk behov for pensumlister ved universitetene ga en byråkratisering av filosofihistorien, og en kanon over det som ble regnet som de viktigste tenkerne ble dannet. Kanon har en spesiell plass i filosofifaget, studiet av den er viktigere enn i mange andre fag. Mange av tenkerne i den er knyttet til de store filosofiske temaene, påpeker Owesen.

At det ikke finnes bare én kanon, er lett å se når man tar for seg ulike land. De tenkerne som oppfattes som de viktigste i filosofihistorien er ofte landets egne. Kanon kan også variere fra én generasjon til en annen.

– Men glemte fortellinger kan hentes fram igjen fra historiens hittegodskontor. Jeg vil kanonisere det som har blitt oversett i kanon, sier Owesen.

Historieforfalskning

– Jeg bruker ordet feminisme som begrep helt tilbake til 1600-tallet. Ordet ble riktignok ikke tatt i bruk før senere, men jeg mener allikevel at det er dekkende for tanker fra denne perioden, som for eksempel renessansens Christine de Pizan, Mary Wollstonecraft og tidligere nevnte de Gournay. Det ligger en skjult kanon der som man må avdekke, sier filosofen.

Det finnes mange eksempler på kvinnefiendtlighet blant fortidens filosofer, men å bare lete fram disse har ikke så stor verdi. Det kan tvert imot bidra til å forsterke ideen om filosofi som et rent mannlig foretagende, påpeker Owesen.

– Vi trenger heller ikke å samle alt som har med kvinner og kjønn å gjøre i et eget kapittel. Det kan med letthet integreres i den generelle filosofihistorien, sier hun og gir et eksempel:

– Descartes’ idé om et skille mellom kropp og sjel hadde et frigjørende potensial da det kom, fordi man kunne utlede fra dette at sjelen ikke hadde noe kjønn. Nyere tids feminister har kritisert Descartes for å fremstille rasjonalitet som noe mannlig, men slik ble han ikke nødvendigvis lest i samtiden. Skillet mellom kropp og sjel gjorde det mulig å si at intellektet er kjønnsløst, sier Owesen. 

Det gjorde for eksempel François Poulain de la Barre, som etter å ha brukt Descartes’ metode konkluderte med at den påståtte «naturlige» ulikheten mellom kvinner og menn var bygget på fordommer og sosiale konstruksjoner.

Kvinner hadde dessuten en viktig rolle når det gjaldt å spre tankene til Descartes: skriftene hans kom på pavens liste over forbudt lesning, og det ble forbudt å undervise i dem på universiteter både i Frankrike og Holland. Men i Paris’ litterære salonger, som i stor grad ble drevet at kvinner, ble tankene hans hyppig diskutert. Dette hadde etter all sannsynlighet stor betydning for Descartes’ utbredelse.

– Dette er et eksempel på hvordan kvinner har spilt en viktig rolle i resepsjonshistorien. Å framstille filosofihistorien som at kvinner ikke har spilt en viktig rolle er nærmest historieforfalskning, mener Owesen.

Likestillingshistorie

– Nesten alle versjoner av filosofihistorien peker på at man i moderniteten stiller spørsmål ved etablerte sannheter. Men jeg har til gode å lese en framstilling av overgangen til moderne tidsalder som inkluderer endringen i synet på kvinner og forholdet mellom kjønnene, sier Owesen.

Men forskeren mener altså at en framstilling av feminismens historie også bør skje parallelt med at den flettes inn i filosofihistorien.

– Jeg vil vise at det går an å finne en egen kanon om hvordan kjønnstenkning utviklet seg i Europa. Man må se feminismens historie parallelt med Europas modernitetshistorie. Det mener jeg er av avgjørende betydning. Likestilling er ikke noe vi i Vesten «bare har». Det har utviklet seg gjennom en møysommelig argumentativ og filosofisk prosess, avslutter Owesen.