Forventningen om aktive medborgere kan oppleves ekskluderende

Forventningen om aktive medborgere kan oppleves ekskluderende

Å bli en god medborger er ikke noe alle føler de kan oppnå. Det mener Noor Jdid som har sammenliknet folks opplevelser av å være aktive medborgere i Norge og Danmark.
– Å være en aktiv medborger er et normativt begrep som trekker en grense mellom de ideelle borgerne som er aktive på den rette måten og i de rette sammenhengene, og de som blir sett på som passive, mener Noor Jdid.

Hva vil det si å være en aktiv medborger? Er det å skrive debattinnlegg i avisen, arrangere loppemarked for skolekorpset eller passe barn? Og hvem bestemmer om du er det eller ikke, staten eller nabokona? Hvor samfunnsengasjert, og på hvilken måte må man være det for å bli betraktet av andre som integrert nok, og i beste fall: som norsk eller dansk?

I sin doktoravhandling har Noor Jdid intervjuet mer enn hundre personer i fem bydeler fra Holmlia, Tøyen og Røa i Oslo, og Sydhavn og Østerbro i København. Hun har spurt dem om hva de ser på som en aktiv medborger og om de selv mener de er det.

På vei til å bli norsk

Jdid disputerte nylig ved Senter kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Bergen. Hun forteller om en opplevelse i 2012 som fikk henne til å spørre seg hva det vil si å være en aktiv medborger:


Noor Jdid har skrevet doktoravhandling om medborgerskap i Danmark og Norge. Foto: UiB

– I 2012 ble jeg invitert til å delta i en radiodebatt om immigranters samfunnsengasjement fordi jeg var styremedlem i tenketanken Minotenk. I forkant av debatten diskuterte jeg temaet med en kollega. Vi var uenige om hvorvidt samfunnsengasjement bør brukes som en målestokk for integrering. Hun mente at jeg var mer norsk på dette tidspunktet enn ti år tidligere, fordi jeg var mer aktiv i samfunnet. For eksempel fordi jeg skulle delta i en debatt på radioen, forteller Jdid.

– På det tidspunktet var det ti år siden jeg hadde fått norsk statsborgerskap. I det øyeblikket forsto jeg at jeg likevel fortsatt blir betraktet som en som er på vei til å bli norsk statsborger, og at dette kontinuerlig måles ut ifra hvor aktiv jeg er i samfunnet.

Aktivt medborgerskap er altså ikke bare et nøytralt og beskrivende begrep, understreker hun.

– Å være en aktiv medborger høres positivt og inkluderende ut. Men det er også et normativt begrep som trekker en grense mellom de ideelle borgerne, som er aktive på den rette måten og i de rette sammenhengene, og de som blir sett på som passive.

Jdids doktoravhandling inngår i et forskningsprosjekt på PRIO som skulle sammenlikne aktivt medborgerskap i Danmark og Norge.

– Utgangspunktet var å undersøke hva som motiverte folk til å delta aktivt i samfunnet i de to landene, forteller hun.

Les også: Trendy å bo hver for seg

Ba folk fortelle om livet sitt

Studien er kvalitativ og består av 60 semistrukturerte intervjuer, 11 fokusgruppeintervjuer og 14 ekspertintervjuer, med til sammen 123 personer. Hun har også gjort feltarbeid gjennom deltakende observasjon i bydelene.

– Jeg hang mye rundt i gatene i de ulike bydelene for å se hva folk gjorde. Her valgte jeg ut tilfeldige personer som jeg kom i prat med og spurte om de ville delta i studien uten å vite noe om dem, forteller Jdid.

Jeg ønsket å utforske hvilke betingelser som ligger til grunn for begrepet aktiv eller god medborger.

– Jeg ville unngå å kategorisere deltakerne i studien på forhånd. Jeg ønsket å være mest mulig åpen, og innledet alle intervjuene med å be folk fortelle om livet sitt.

Perspektivet er interseksjonelt i den forstand at hun undersøker kjønn som en av mange sosiale kategorier.

– Det var derfor viktig for meg å intervjue personer innenfor alle mulige identitetskategorier; med ulik etnisk bakgrunn, alder, klasse, kjønn, majoriteter og minoriteter.

Jdid tok utgangpunkt i hva informantene selv la i begrepet aktivt medborgerskap. Hovedspørsmålet er på hvilken måte innbyggere i Danmark og Norge forstår, praktiserer og motsetter seg normene for aktivt medborgerskap, forteller Jdid.

– Jeg ønsket å utforske hvilke betingelser som ligger til grunn for begrepet aktiv eller god medborger, sier hun.

– På den ene siden fremstår begrepet som bredt og inkluderende, noe alle kan oppnå og som gir påvirkningskraft i samfunnet. Men det er samtidig svært betinget, både av kjønn, etnisitet og klasse.

Feministisk teori

Jdid benytter feministiske teorier om medborgerskap som metode i avhandlingen. 

– Feministiske teoretikere kritiserer blant annet at ideen om den aktive medborgeren er basert på egenskaper som tradisjonelt er assosiert med menn, som aktivitet, rasjonalitet og uavhengighet, sier hun.

Hun forklarer at mange feministiske teorier tar utgangspunkt i den tradisjonelle forskningen på medborgerskap, men at de også utvider forståelsen av begrepet.

– De peker på at aktivt medborgerskap ikke bare er en praksis eller en rettighet som innebærer at man deltar i samfunnet, men også et begrep som både ekskluderer og inkluderer, sier hun.

– Dette skaper et skille mellom hvem som er de aktive borgerne som er ønsket i samfunnet, og de passive som er mindre ønsket.

Det handler om levd liv

– Aktivt medborgerskap handler om å være et fullverdig medlem av et samfunn, sier Beatrice Halsaa, professor emerita ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved UiO.


Beatrice Halsaa har ledet et forskningsprosjekt om medborgerskap i Europa. Foto: UiO

Halsaa har vært faglig leder for forskningsprosjektet FEMCIT som undersøkte hvordan kvinnebevegelsen har påvirket hvordan kvinner og menn deltar og anerkjennes i stat og samfunn i Europa. 

– Som medborger har man både rettigheter, plikter og juridisk status i samfunnet. Det har utgangspunkt i forholdet mellom stat og individ, altså en statsborger, forklarer hun.

– Men å være en medborger handler like mye om livet i det samfunnet staten regulerer, og om rettigheter og plikter borgerne imellom.

FEMCIT-forskningen tok utgangspunkt i at det å være medborger handler om noe mer enn rettigheter og plikter overfor staten, forteller Halsaa.

– Det handler også om å delta i sivilsamfunnet, om tilhørighet og anerkjennelse. Om hvordan og i hvilken grad man opplever seg som en likeverdig medborger. Og om å ha tilhørighet – for eksempel i det norske, altså det å få full anerkjennelses for å være den du er i samfunnet du lever i.

Kjønnsforskerne har bidratt til å utvide begrepet medborgerskap til også å handle om livspraksis, forteller Halsaa.

– Tradisjonelt har medborgerskap vært en relasjon mellom borger og stat og noe som tilhører den offentlige, politiske sfæren, sier hun.

– Men i tråd med den feministiske, politiske tradisjonen er det personlige også en del av det politiske. Dermed må medborgerskap også dreie seg om det som foregår på andre arenaer enn den offentlige. Og ikke bare om formelle rettigheter, men altså om levd liv.

Les også: Kompetente råd om å lede EU-prosjekter

Kjønn og klasse er fortsatt viktig

Halsaa mener fortsatt det er viktig å studere medborgerskap ut fra ulike kategorier som kjønn, klasse, etnisitet, seksualitet og religion.

– Folk er jo forskjellige. Kategorier som disse er vesentlige både for status og rettigheter, og for identitet og følelse av tilhørighet. Vi kan bli definert ut ifra disse kategoriene, og de gir forskjellige grad av anerkjennelse avhengig av tid og sted, sier hun.

– Det er lenge siden kvinner fikk stemmerett og en god stund siden Norge fikk sin første kvinnelige statsminister. Likevel blir kvinnelige politikere i større grad enn sine mannlige politikere utsatt for trakassering. Det tyder på at kvinner fortsatt ikke anerkjennes som politikere på linje med menn.

Folk kjenner på hvor grensene går for å bli anerkjent som en fullverdig medborger.

Også Covid 19 har vist oss at det fortsatt er store ulikheter både når det gjelder kjønn og klasse, også i Norge, mener Halsaa.

– Sykepleiere og hjelpearbeidere har oppnådd stor symbolsk anerkjennelse for jobben de gjør under pandemien, men de har foreløpig ikke fått noe bedre betalt av den grunn. Omsorgsarbeid er fortsatt kvinnearbeid, sier hun.

– Disse forskjellene viser at det fortsatt er viktig med empiriske undersøkelser av hvordan ulike kategorier, inkludert kjønn, virker inn på hvem som anerkjennes som og opplever seg som fullverdige medborgere.

Skaper forskjeller

Noor Jdid fant at aktivt medborgerskap skaper skillelinjer mellom de som regnes som aktive og gode medborgere – som har overskudd av penger, tid og helse til aktivt å delta i samfunnet – og dem som ikke klarer å leve opp til disse normene og verdiene.

– Folk kjenner på hvor grensene går for å bli anerkjent som en fullverdig medborger. Mange opplever at de befinner seg i grenseland. Dette kan for eksempel være alenemødre, arbeidsløse og mennesker med kroniske sykdommer eller nedsatt funksjonsevne.

Dette kan føre til utenforskap og mistillit til systemet, mener hun.

– Forestillinger om hvem som er fullverdige borgere og hvem som ikke er det veves inn i begrepet, både av politikere og folk i nabolaget.

Et annet viktig funn var at alle de Jdid snakket med ønsket å være, eller i det minste fremstå som, aktive medborgere.

– De skilte selv mellom de som var mer og de som var mindre aktive. Disse skillelinjene er nært knyttet til maktrelasjoner i det norske og danske samfunnet som kulturelle-, sosiale- og klasseskiller.

Men blant dem hun intervjuet var det også noen som utfordret hva det vil si å være en aktiv medborger.

– Mange som tilhører en minoritet eller som lever i sosialt utsatte grupper utfordrer begrepet. De er tilsynelatende aktive medborgere ved at de deltar i samfunnet, men de insisterer samtidig på å gjøre det på sin måte, forteller hun.

– For eksempel en minoritetskvinne som var frivillig i en veldedig organisasjon på Røa. Hun definerte aktivt medborgerskap som å delta «som man er», mer enn som å være aktiv i en organisasjon.

Fra statlig til individuelt ansvar

Aktivt medborgerskap er et sentralt begrep i integreringspolitikken i Danmark og Norge, som har endret seg sterkt i løpet av de sist tjue årene.

– Fra å vektlegge hva staten kan gjøre for å integrere innvandrere, er man i dag først og fremst opptatt av hva personene selv kan gjøre for å bli integrert, sier Jdid.

Jeg oppdaget at det var større forskjeller mellom Røa og Tøyen i Oslo, enn mellom Røa og Østerbro i København.

Utgangspunktet for forskningsprosjektet var å sammenlikne på nasjonalt nivå hva som motiverer folk til å delta aktivt i samfunnet. Men Jdid fant ut at det var mer relevant å se på lokale forskjeller og likheter.

– Jeg oppdaget at det var større forskjeller mellom Røa og Tøyen i Oslo, enn mellom Røa og Østerbro i København hvor utdanning, inntekt og etnisk bakgrunn er relativt lik. Klasse spiller med andre ord en stor rolle for hvordan man forstår aktivt medborgerskap, sier hun.

Jdid fant for eksempel store forskjeller da hun observerte folks liv i de to nabolagene i København.

– I Sydhavn, som er et nabolag med mange arbeidsløse og rusavhengige, var naboene inkluderende og hjalp til med å handle og låne hverandre ting, sier hun.

– Mens i Østerbro, som er mer velstående og uten synlige rusavhengige, hjalp ikke naboene hverandre på samme måte. Der var innbyggerne jeg snakket med mer opptatt av å delta i organiserte aktiviteter for eksempel i foreninger.

Les også: - Kom deg ut i verden!

Sykdom som viktig faktor

Et annet aspekt som viste seg å være viktig for folks deltakelse, var sykdom, forteller Jdid.

– Sykdom dukket uventet opp som et sentralt tema i flere av intervjuene. Folk opplevde at sykdom var en viktig faktor som påvirket deres evne både til å delta og til bli sett på som fullverdige og aktive medborgere.

– For eksempel var det flere med kroniske sykdommer som argumenterte for å anerkjenne «usynlige» måter å delta i samfunnet på. Det kunne være å hjelpe en nabo, eller inkludere rusavhengige eller andre folk i samme sykdomssituasjon.

Det at informantenes helse ble et viktig aspekt ved studien var overraskende.

– En svakhet ved studien kan være at jeg ikke hadde dette aspektet med i utgangspunktet. Derfor har jeg heller ikke intervjuet folk som på grunn av helse ikke kan delta aktivt i samfunnet på samme premisser, for eksempel rusavhengige.

Erfaringer og omgivelser

Kjønnsforskningen har vist at begrepet ikke kan forstås uavhengig av menneskers levde liv og geografiske, eller romlige omgivelser.

– Kjønnsforskere viser til at medborgerskap ikke bare er knyttet til og definert av staten, men forstått og praktisert av mennesker i deres hverdag, sier Jdid.

– Hvordan folk forstår begrepet kan altså ikke løsrives fra menneskers levde erfaringer og geografi; som hvor de bor, jobber og tilbringer fritiden.  

Dette innebærer at man må anerkjenne alle aspekter ved folks liv som viktige, ikke bare de som tradisjonelt er forbundet med medborgerskap, slik som offentlige og sosiale arenaer, men også personlige.

Mitt materiale tyder på at folk ikke kan betraktes som enten regulerte eller aktivt deltakende.

– Geografi i denne sammenhengen kan bety alt fra intime og private rom til offentlige, nasjonale og internasjonale. For eksempel uformelle omgivelser man vanligvis ikke forbinder med aktivt medborgerskap, som hjemme, på puben og på gata.

Sentralt i den feministiske kritikken er også bruken av begrepet «aktivt» medborgerskap, forteller Jdid.

– Mitt materiale tyder på at folk ikke kan betraktes som enten regulerte eller aktivt deltakende. Jeg fant at de noen ganger reproduserer normene for aktivt medborgerskap, andre ganger utfordrer de dem eller til og med motsetter seg dem.

Jdid har ikke undersøkt om kvinner og menn opplever medborgerskap forskjellig.

– Grunnen er at jeg ikke brukte kjønn som en sosial kategori, altså som «kvinne» og «mann». Men jeg forstår likevel begrepet medborgerskap som noe kjønnet fordi det bygger på skillet mellom den private og offentlige sfæren, forklarer hun.

– Derfor blir levde erfaringer sentralt i avhandlingen. Det gjør at vi kan studere aktivt medborgerskap som noe mer enn kun praksiser knyttet til den offentlige sfæren der de organiserte aktivitetene oftest finner sted.