Gransker norske feminismer

Gransker norske feminismer

Professor Beatrice Halsaa håper ny forskning om forholdet mellom minoritets- og majoritetsfeminismer i Norge vil fære til økt dialog og samarbeid.
Brukt med tillatelse fra Klassekampen.

«Hvite feminister har forhåndsbestemt spillereglene for å delta i fellesskapet og det er tydeligvis lite rom for muslimske kvinner som ønsker kontroll og bestemmelsesrett i sitt eget liv,» hevdet skribent Iffit Z. Qureshi i Dagbladet i fjor sommer. Problemstillingen hun pirker borti er langt fra ny: siden 1970-tallet har forholdet mellom etnisk norske feminister og minoritetsfeminister, altså feminister med innvandrerbakgrunn, vært preget av diskusjoner og tidvis konflikt. «I feministtradisjonen anses kvinnens stemme som hellig, så hvorfor undermineres muslimske kvinners stemme når de sier det motsatte av det vesten ønsker å høre?,» spør Qureshi.

Og det er nettopp slike spørsmål forskerne Beatrice Halsaa og Cecilie Thun ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo vil sette på agendaen. Sammen har de nylig sluttført en rapport som blant annet ser på forholdet mellom majoritets- og minoritetsfeminister i Norge. I hvilken grad har relasjonen mellom de etnisk norske feministene og minoritetsfeministene, inkludert samisk feminisme, vært preget av samarbeid, og hvor mye konflikt har det vært, spør de.

For å finne svar har forskerne intervjuet kvinner som har vært aktive i likestillingskampen fra 1970-tallet og fram til i dag. Rapporten som presenterer deres funn inngår i det internasjonale forskningsprosjektet FEMCIT – Gendered Citizenship in Multicultural Europe: The Impact of Contemporary Women’s Movements.

Lite gehør

– 1970-tallet var preget av sterke ideologiske konflikter mellom de norske kvinneorganisasjonene, samtidig som minoritetskvinnene begynte å organisere seg og kom med kraftig kritikk av majoritetsfeministene. Minoritetsfeministene ville utvide den norske feministiske dagsorden, og særlig to overordnede saker var sentrale: de mente feminister måtte forholde seg til rasisme, og de ville ha støtte i kampen mot regelen som sa at utenlandske kvinner som kom via familiegjenforening måtte være i Norge i tre år for å få selvstendig rett til oppholdstillatelse. De opplevde at de strevde med å få gehør for problemstillinger rundt etnisk diskriminering generelt og for innvandrerkvinners situasjon spesielt. Det er mer forståelse for slike temaer i dag, sier Halsaa.


Beatrice Halsaa (foto: Kristin Engh Førde).

Hun forklarer at kravene fra minoritetsfeministene kom på et tidspunkt hvor de norske feministene var slitne av å slåss mot hverandre.

– Dårlig «timing» bidro nok til å øke spenningsnivået i en periode. De etnisk norske feministene snakker om minoritetskvinnene på 1980-tallet som veldig sinte, mens minoritetskvinnene snakker om de norske som veldig lite åpne for deres problemstillinger. De opplevde at det var vanskelig å bli hørt, sier hun.

Flere organisasjoner

Forskerne har sett spesielt nøye på to temaer: vold mot kvinner og rasisme. Det første ble et sentralt tema for de etnisk norske feministene på 1970-tallet, det andre ble brakt på banen av minoritetsfeministene.

– Vi har laget oss et bilde av organisasjonene som har eksistert, og intervjuet aktivister fra en del av de sentrale organisasjonene, sier Halsaa.

I utgangspunktet fokuserte de på kvinnesaksorienterte organisasjoner, men de ble nødt til å utvide rammene.

– Minoritetsfeministenes dagsorden har i stor grad også blitt satt i mer kjønnsblandede organisasjoner, forklarer Halsaa, og nevner Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD) som eksempel.

Selv har Halsaa tatt for seg 1970- og 1980-tallet, mens Thun har skrevet om tida etter.

– Er det store forskjeller mellom tiårene?

– Det er helt klart forskjeller, men bildet er komplekst. En opplagt forskjell er at det fins mange flere organisasjoner med minoritetskvinners situasjon som hovedanliggende i dag enn det gjorde på 1970-tallet, sier Halsaa.

Riktignok er det fortsatt få nasjonale organisasjoner av denne typen, men desto flere på lokalplan.

– Feltet synes å være preget av mindre konflikt i dag enn det var, samtidig som det er en rekke uenigheter både mellom og på tvers av minoritets- og majoritetsorganisasjonene, for eksempel om forholdet mellom antirasistisk arbeid og kvinnekamp, og om religion og likestilling. Samtidig kan det se ut som at 1980-tallet var et tiår med spesielt mye samarbeid på kryss og tvers. Kontakten mellom minoritets- og majoritetsfeminister var kanskje preget av konflikter og uenighet, men det var like fullt mye kontakt, sier hun.

Hun mener noe av årsaken til kontakten på 1980-tallet var samarbeidet fram mot FNs kvinnekonferanse i 1985, og NRKs TV-aksjon som i 1989 samlet inn nærmere 90 millioner kroner til «Kvinner i den tredje verden».

– Dette var offentlige begivenheter som skapte møteplasser av en type vi ikke har hatt like mange av senere, sier Halsaa.


Brukt med tillatelse fra Klassekampen.

Profesjonalisert

Hun forklarer at hele organisasjonslandskapet har endret seg. I dag ser vi færre av de medlems- og frivillighetsbaserte organisasjonene. Flere organisasjoner er profesjonaliserte, og ikke demokratisk drevet. Halsaa trekker fram Human Rights Service og MIRA-sentret som eksempler.

Et fellestrekk for alle de som er intervjuet er at organisasjonene mangler ressurser.

– Et viktig funn er at både minoritets- og majoritetsorganisasjonene strever med å få ressursene til å strekke til. Det er vanskelig å drive som en liten, frivillighetsbasert organisasjon. Organisasjonene får ikke mye offentlig driftsstøtte fordi denne er basert på medlemstall. Man kan søke om støtte knyttet til prosjekter, men da må man tilpasse seg myndighetenes prioriteringer. Flere av minoritetsorganisasjonene mener at sakene deres har blitt «stjålet» av organisasjoner som kan tjene penger på dem, for eksempel når myndighetene lyser ut midler til prosjekter om tvangsekteskap og omskjæring, sier hun.

Nå håper Halsaa at rapporten blir brukt for å få mer diskusjon og dialog på tvers av skillene mellom minoritets- og majoritetsfeminister.

– Målet er å få en økt forståelse av hva som er felles problemstillinger, og hvor man kan lage strategiske allianser, sier Halsaa.

Internasjonalt prosjekt

Rapporten som nå er klar inngår i det internasjonale forskningsprosjektet FEMCIT, et samarbeid mellom ti europeiske land for å utforske hvordan kvinneorganisasjoner har bidratt til å endre samfunnet fra 1960-tallet og fram til i dag. Problemstillingen Halsaa og Thun har sett på i Norge, har også blitt undersøkt i England og Spania. Sammenligning av funnene fra de tre landene er neste fase i prosjektet. Rapporten tar også for seg hvordan organisasjonene har forsøkt å påvirke myndighetene når det gjelder likestillingspolitikk, spesielt med hensyn til vold mot kvinner.