– Hallo!
En slank skikkelse i rosa genser, matchende joggesko og dongeribukser veiver i enden av gangen på Senter for kjønnsforskning ved NTNU i Trondheim. Det er professor, snart emerita, Agnes Bolsø.
– Inn her. Om litt får du kaffe, hvis du vil ha.
Tid til nære ting
Professor Bolsøs kontor er – ikke overraskende – fylt med bøker fra gulv til tak. De skal hun ha med seg hjem når hun går av med pensjon om drøye tre måneder, 1. november. Hun må bare snekre bokhyller først, forteller hun.
Og Bolsø ser saktens ut som hun kan snekre. Hun smetter ut av kontoret og kommer tilbake med kaffe på termos med raske og lette bevegelser.
– Hva jeg skal gjøre som pensjonist? Det er vanskelig å vite. Jeg har jo ikke prøvd det før, sier hun og smiler.
– Jeg skal nok jobbe omtrent som i dag, men hjemmefra. Styre tiden min selv. Ha et lavere tempo. Og med koronaen har jeg fått en liten forsmak på hvordan akkurat det kan komme til å bli.
Jeg var, og er fortsatt, opptatt av småskala jordbruk.
Ferien har også gitt en forsmak på hvordan livet kan bli som pensjonist. Den har hun tilbrakt på familiehytta i Sauvika på Fosen utenfor Trondheim.
– I sommer hadde vi, som nå er den eldste generasjonen, en geriatrisk uke, forteller hun. Øynene glitrer.
– Uten barn og barnebarn. Vi gikk rett inn i arbeidsmodus: Snekret, malte, mosjonerte og var på sjøen. En hadde skadet seg tidligere på sommeren og påtok seg derfor kjøkkentjeneste. Vi andre satte oss til ferdig middag hver kveld. Et luksusliv!
Det blir også mer tid til nære ting framover, tror hun: Sauvika. Bridge. Barn og barnebarn.
– Også skal jeg skrive bok. Tror jeg. Arbeidstittelen er klar: Folk flest er trans.
Med utsikt til fyret
Men først tilbake til start: Agnes Bolsø ble født i 1953 og vokste opp i Vanvikan, en times bil- og ferjetur fra Trondheim.
– Foreldrene mine slo seg ned i Vanvikan i 1952 mens det fortsatt var en liten bygd med små gårder og fiske. I dag er det en industri- og pendlerbygd, forteller Bolsø.
– De møttes på Ørlandet. Far vokste opp på Kjeungskjær fyr, mens mor vokste opp på gården der fyrfamilien rodde inn. Søsteren til mor jobbet som guvernante på fyret for fars yngre søsken. Far var sjømann og mor var jordmor.
Bolsø har derfor sterke bånd til Ørlandet og Fosen. Fra hytta i Sauvika har hun utsikt til Kjeungskjær fyr.
– Far hadde to søstre. De leste og skrev mye, og far skrev både dikt og noveller, forteller hun.
– Farmor var glad i å gå på revy så hun fikk fraktet et piano ut til fyret. I tillegg hadde de gitar, fiolin og trekkspill. Der opptrådte de for hverandre. Det er mange glade amatører i familien også i dag, og noen som er mer seriøse. Min niese Ingrid Bolsø Berdal har film og teater som jobb.
Søsterskap
Bolsø er den yngste av tre søstre. Foreldrene ble skilt det året hun ble født. Da var moren 40.
– Det var tøft å forsørge tre barn med en jordmorlønn. Men hun kjøpte piano. Jeg husker hun sa hun ikke hadde sovet natten før det kom med ferja fra byen.
Storesøsteren beskriver henne som en energibunt:
– Agnes har alltid vært en solstråle. Som barn spratt hun opp grytidlig hver morgen, med røde kinn og lyse fletter, klar for å finne på noe, et klassisk A-menneske. Og det er hun fortsatt, forteller søsteren.
Jeg stusset over det skarpe skillet mellom homo og hetero, og forsto ikke hvorfor man skulle identifisere seg med det ene eller andre.
– Hun er analytisk, har en sterk rettferdighetssans og blir svært engasjert når det gjelder å stå opp for saker hun brenner for. Hun er ærlig og har et temperament som gjør at hun også kan være krass i replikken. Agnes kan derfor framstå kategorisk, men hun er også omtenksom, følsom og svært redelig.
De to eldste søstrene ble lærere. Det var også Bolsø sin plan. Hun skulle gå engelsklinja på Fosen gymnas.
– Men så ringte de mor fra skolen og sa at det ikke var plass, men at jeg kunne komme inn på realfag siden jeg var flink i matte. Det sa mor ja til. Mens jeg fikk ikke vite det før ved skolestart.
Politisk engasjert
Etter gymnaset begynte Bolsø på lærerhøyskolen i Trondheim hvor hun studerte matematikk.
– Men så kom kuppet i Chile, miljøsaken og EF-avstemningen. Og jeg forsto at matte ikke var nyttig for mitt politiske engasjement. Så da gikk jeg over til samfunnsfag, sier hun.
Samfunnsengasjementet fikk hun inn med morsmelken.
– Mor var interessert i litteratur og politikk. Hun var generelt godt orientert om det som foregikk i samfunnet og åpen for nye ideer hele livet, forteller Bolsø.
– Hun reiste til Trondheim og gikk på biblioteket, kino og teater. Og hun var imot EF. I 1972 tok hun på seg kåpa og reiste til Trondheim og deltok i sin første demonstrasjon, mot norsk medlemskap i EF.
Å være student var artig, syntes Bolsø. Hun opplevde ikke den angsten og ensomheten mange studenter forteller om i dag, og konkurransen var ikke like hard.
– Så ble jeg spurt om å være forskerassistent for Reidar Almås, professor og grunnlegger av Senter for bygdeforskning, sier hun.
– Jeg var, og er fortsatt, opptatt av småskala jordbruk. Og i tråd med mitt politiske engasjement proletariserte jeg meg og ble avløser på Ørlandet.
Bolsø trivdes godt med det fysiske og praktiske arbeidet i fjøset. Hun traff en mann, ble samboer og fikk to barn. I hovedfagsoppgaven sin i sosiologi om avløsere fra 1981 brukte hun marxistisk teori for å analysere sårbarheten som ligger i å mangle et arbeiderkollektiv, samt særtrekkene ved avløsere som yrkeskategori.
En kjønnsforsker blir til
Interessen for kjønnsforskning begynte allerede på Senter for bygdeforskning. Dit ble hun headhuntet som forsker av sjefen sjøl, Reidar Almås.
– Der forsket de mye på kjønn. Den nye odelsloven, som ga lik arverett til begge kjønn, var kommet og gjorde temaet særlig aktuelt, forteller Bolsø.
Hun strekker på bena og folder hendene bak nakken.
– Jeg deltok i prosjekter om kvinner i Bygde-Norge, kvinner og entreprenørskap, helse og kjønn. Men etter hvert ble jeg mer og mer interessert i kjønn og seksualitet, og for å studere det måtte jeg over til kjønnsforskningsmiljøet.
Det er ikke noe sykt med friskt kjønn. Det er samfunnets forståelser av kjønn det er noe galt med.
Bolsø søkte og fikk en stilling som konsulent ved Senter for kvinneforskning ved NTNU, før det ble slått sammen med Senter for teknologi og samfunn og fikk status som institutt.
– Det var en fast jobb, og vi var organisert rett under rektors kontor med romslig budsjett. Vi fikk inn mange store internasjonale stjerner i kjønnsforskning som gjesteforelesere, sier hun.
Bolsø begynte å forske på kjønn og seksualitet samtidig med at poststrukturalismen traff kjønnsforskningen.
– Poststrukturalismen åpnet opp for å tenke annerledes og bidro til å bygge ned noen fastlåste forståelser, blant annet av kjønn. Det syntes jeg var spennende. Innflytelsen kom allerede mens jeg var ved Bygdeforskning.
Artikkelen «Kvinner som ikke kjører traktor kjører også traktor» Bolsø skrev i 1994 er ett eksempel. Her bruker hun poststrukturalistisk teori, nærmere bestemt dekonstruksjon, ved å bygge ned forestillingen om hva kvinner på gård gjør.
– Studien vår viste at kvinner på gård kjører traktor, hvis de må, og det må de stadig vekk. Hvis mannen av ulike grunner ikke kan kjøre traktoren, eller i perioder med ekstra mye å gjøre, som i onna. Eller fordi de er interessert i maskinkjøring, eller er alene på gården, utdyper Bolsø.
– Selv om menn generelt kjører mer, er fleksibiliteten kvinners traktorkompetanse gir helt vesentlig.
Les også: Melkeroboter fører ikke til mer likestilling på gården
Kjønn og seksualitet
Judith Butlers bok Gender trouble sveipet over Europa og hennes queer-teori fikk stor innflytelse på kjønnsforskningsfeltet, også for Bolsøs egen forskning. Butler kritiserer heteronormativiteten som innebærer at heterofili blir sett på som det eneste naturlige, og som styrer vårt syn på hva det vil si å være kvinne og mann.
– Jeg stusset over det skarpe skillet mellom homo og hetero, og forsto ikke hvorfor man skulle identifisere seg med det ene eller andre. Det gjorde ikke jeg. For meg var Butlers teori derfor kjærkommen.
Bolsø hadde skilt seg fra mannen sin og etter hvert flyttet sammen med en dame. Det synes moren var en god avgjørelse, forteller hun.
– Da slipper du å forholde deg til et mannfolk når det gjelder pengebruk og barneoppdragelse, sa mor. Selv vokste hun opp i det førmoderne bygde-Norge og var ikke innrullert i vitenskapens kategorisering, kriminalisering og sykeliggjøring av kjønn og seksualitet.
Bolsø leverte doktorgradsavhandling om lesbisk seksualitet ved NTNU i 2002. Den fikk tittelen Power in the Erotic: Feminism and Lesbian Practice, og baserer seg på intervjuer med 20 norske kvinner om deres seksuelle praksiser med andre kvinner.
– Avhandlingen tar utgangpunkt i teoretikerne Judith Butler og Michel Foucault, og jeg bruker også psykoanalytisk teori. Den handler om maskulinitet og femininitet i sex, og hvordan også lesbisk sex er innvevd i symbolske og erotiske forskjeller mellom maskulint og feminint.
Alle kjønnsuttrykk like legitime
Bolsø er også interessert i transdebatten. Hun er kritisk til eksemplene fra medisinsk historie der kjønn og kjønnsuttrykk er blitt diagnostisert og medisinert. Skal vi fornye tillitten, og igjen gi medisinerne rett og makt til å medisinere kjønn, spør hun.
– Jeg mener alle uttrykk for kjønn er like legitime. Det er ikke noe sykt med friskt kjønn. Det er samfunnets forståelser av kjønn det er noe galt med, understreker hun.
– Rett og makt til å foreta medisinske inngrep innebærer de facto sykeliggjøring og diagnostisering av kjønn, selv om diagnoser nå teknisk sett er fjernet.
Spørsmålet er om fagfeltet kjønnsforskning kan være teoretisk drivende på alle diskrimineringsgrunnlag.
Hun har erfart at det kan være tøft å delta i debatter om kjønn og seksualitet.
På 90-tallet kom queer-teoretikerne på kant med tradisjonelle homoaktivister fordi vi bygget ned skillet mellom homo og hetero. I dag er det transaktivistene som føler seg truet, skriver hun i et debattinnlegg om transkjønn på Kilden tidligere i år.
– Mitt utgangspunkt er at jeg er nysgjerrig. Jeg er ute etter å stille spørsmål ved forskjellige forståelser av kjønn, ikke å definere dem, sier hun.
– Og jeg holder meg unna debatter i sosiale medier. Jeg ønsker å delta i diskusjoner med rom for lengre resonnementer.
Les også: Kjønnsforskerne tier i transdebatten
Rammet av hjernevask
Bolsø ble vaksinert mot sosiale medier etter den harde medfarten hun og et knippe andre forskere fikk i programserien Hjernevask hvor Harald Eia var programleder.
– Det var mens jeg satt og skrev på Folk flest er skeive. Jeg trodde de kontaktet meg fordi de ville ha inn forskere som snakket på tvers av det etablerte, hvilket jeg gjorde. Og at Eia var genuint interessert.
Men allerede på andregangsintervjuet skjønte Bolsø at hun hadde gått i en felle. Hun ble rasende, både på Eia og NRK, da hun fikk se det ferdige programmet og prøvde å stoppe det.
– Programmet rammet enkeltforskere og hele fagfelt. Det var også et sjokk at NRK som institusjon ikke satte foten ned for det bedraget det faktisk var, sier hun.
– At seertall og likes skal bidra til å styre formidling, synes jeg er nådeløst og avskyelig.
I dag er Hjernevask et tilbakelagt stadium. På Kildens 20-årsjubileum, holdt Bolsø et innlegg hvor hun trakk paralleller mellom den kanadiske psykologen Jordan Peterson og Hjernevask. Hun tolket begge deler som uttrykk for den samme tendensen i tiden, hvor demokratiske bestrebelser som feminisme, likestilling og kjønnsforskning blir sett på som en trussel for ideen om kjernefamilien.
– Ryktene om kjønnsforskningens død i hjernevaskens kjølvann er heldigvis usanne, sier hun, tydelig fornøyd.
– Mitt institutt har aldri tatt opp så mange studenter på mastergradsprogrammet som i fjor, og i år er det enda flere.
Bygdeforskning og grønn filosofi
På spørsmål om hva hun er mest stolt av når hun ser tilbake på forskningen sin, trekker Bolsø fram prisene hun har fått for gode artikler, men også boka Folk flest er skeive som kom ut i 2010.
– Boka er en forlengelse av doktorgradsarbeidet og problematisering av motsetningen homo-hetero. Men mer konkret politisk. Det er et arbeid jeg er fornøyd med.
Hun tar boka ut av bokhylla og legger den på bordet.
Arbeidet innenfor bygdeforskning på bygdesamfunn, landbruk og fiske, har også vært viktig for henne, forteller hun.
– Interessen for jorda, sjøen og distriktene har jeg med meg fra oppveksten og den har fulgt meg både faglig og personlig. Jeg har hatt stor tro på prosjektene hele veien og ser på det som et ledd i klimapolitikken.
Bolsø mener det er mange fallgruver i den grønne biologiske tenkningen. Dette har hun blant annet skrevet et essay om sammen med Wenche Mühleisen, i neste nummer av Tidsskriftet Fett.
Markedstenkningen og målstyringen har vist seg umulig å stoppe, og er konstant irriterende i det daglige arbeidet.
– Her analyserer vi en atferdsbiologisk og klimapolitisk bok som kom i 2010, forteller hun.
– Bokas underliggende budskap, som vi kritiserer, er at det grønne skiftet krever at kvinner og menn gjør det de ifølge forfatterne er genetisk bestemt for. Det vil si at menn passer best til å jobbe ute, mens kvinner passer best til å være hjemme.
Vi må ikke støtte opp om den kapitalistiske logikken som tilsier at vi må opprettholde forbruket gjennom det grønne skiftet, mener Bolsø.
– Forbruket må ned, sier hun bestemt. Hun retter seg opp i stolen.
– Jeg har tro på småskala jordbruk og økt grad av sjølberging, uten at det betyr «tilbake til Hamsun»-tenkning og at kvinnene hører hjemme ved kjøkkenbenken.
Kjønn og ledelse
Bolsø har også forsket på kjønn og ledelse, blant annet i prosjektet Makt og mening i næringslivet – kjønnsrelaterte endringer i næringslivskulturer. Det handlet først og fremst om å «gå dit penga var i Forskningsrådet», medgir hun.
– Det var mye administrasjon og press for å få inn enda mer ekstern finansiering. Det ble lite tid til intellektuelle utfordringer for min egen del. Samtidig mener jeg vi skapte noen interessante rom for å tenke om kulturell og symbolsk makt, og seksualitetens betydning for makt.
Å lede store forskningsprosjekter er ikke noe hun kommer til å savne som pensjonist, tror hun. Studentene, derimot, har vært en stor inspirasjonskilde.
Bolsø har selv vært leder for Senter for kjønnsforskning ved NTNU, og redaktør av Tidsskrift for kjønnsforskning. Posisjonene var fantastiske utkikkspunkter til hva som rører seg i feltet, og for å bli kjent med andres forskning både i inn- og utland, forteller hun.
Nå tror hun faget nærmer seg et veiskille.
– I dag er det mange som søker seg til kjønnsforskningsfeltet, ikke for å studere kjønn, men fordi de først og fremst er interessert i rase, integrering og innvandring, forteller hun.
– Forskning på rase og etnisitet er allerede en integrert del av kjønnsforskningen. Men jeg tror likevel det må komme diskusjoner om hvordan det skal skje framover, ikke minst når det gjelder teoriutvikling, sier hun.
Hun viser til at fagmiljøet i Trondheim har fått kritikk for ikke å prioritere funksjonshemming.
– Spørsmålet er om fagfeltet kjønnsforskning kan være teoretisk drivende på alle diskrimineringsgrunnlag.
Les også: Dressen utfordres: Også ikledd kjole og perler kan en leder ha autoritet
Veien videre
Kollega ved NTNU, Siri Øyslebø Sørensen, beskriver Bolsø som analytisk, ærlig og lidenskapelig opptatt av det hun til enhver tid holder på med.
– Det gjelder å gå mens man fortsatt er ønsket, sier hun selv, halvt i spøk.
Å gå av med pensjon mens hun fortsatt tilsynelatende er full av energi og arbeidskraft er noe hun har valgt selv.
Den viktigste årsaken til det er banaliseringen av virksomheten ved universitetene, ikke bare i Norge, men internasjonalt, forteller hun.
– Markedstenkningen og målstyringen har vist seg umulig å stoppe, og er konstant irriterende i det daglige arbeidet. Som 67-åring synes jeg at jeg kan jeg forlate det, uten å føle at jeg bare gir opp. Og da går jeg nå, før jeg har rukket å bli en skikkelig grinebiter.
Tiden er kommet for å avslutte intervjuet. Bolsø stiller opp til fotografering utenfor Dragvoll Campus mot frodig grønn bakgrunn og blå augusthimmel.
Ifølge familie og venner, er det imidlertid lite som tyder på at hun skal surne hen med det første. Energi, varme og engasjement er ord som går igjen når de beskriver henne.
– Moster Agnes er et veldig åpent menneske, både privat og faglig, forteller niesen hennes som er stipendiat i Bodø.
– Hun er alltid klar for å lære noe nytt, og for et annet perspektiv.
