Forskerne mener jobb i akademia er som risikosport

Is i magen, utholdenhet og selvstendighet vektlegges som individuelle egenskaper i fortellingen om hvordan man opparbeider seg en karriere i akademia. En forskerkarriere skal være basert på meritter og den skal være likestilt.

Cecilie Thun har nylig gitt ut to artikler hvor hun problematiserer den såkalte akademiske idealkarrieren. Kjønn, alder, livsfase og familieplanlegging i trettiårene fører til kjønnede konsekvenser i kvinners disfavør, finner hun. 

Thun er førsteamanuensis på Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier ved Oslo Met. Nylig har hun publisert artiklene Akademisk karriere som «risikosport». Midlertidighet i et kjønnsperspektiv og Excellent and gender equal? Academic motherhood and ‘gender blindness’ in Norwegian academia. Artiklene bygger på en studie av karriere og familie blant forskere og ansatte ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (Matnat), Universitetet i Oslo (mer om studien i faktaboks).

Forførende forskning veier opp for midlertidighet

Basert på kvalitative intervjuer med vitenskapelig ansatte og ansatte i administrasjon og ledelse ved Matnat, trekker Thun særlig fram midlertidige stillinger, vektlegging av internasjonal mobilitet og eksellense samt økt konkurranse om finansiering og faste stillinger, som strukturelle faktorer som kan ha kjønnede konsekvenser. Det vil si at det er faktorer som kan være til hinder for kjønnsbalanse og likestilling i akademia.

Thun karakteriserer en akademisk karriere som risikosport.

– Risikosport oppsummerer funnene om at akademikere må holde ut. De må være utholdende og belage seg på flere runder med midlertidige stillinger etter fullført doktorgrad. Dette medfører usikkerhet både på kort og lang sikt. Kortsiktig kan det handle om hvorvidt du har en jobb og lønn etter en viss tid. Langsiktig handler det om en usikkerhet knyttet til om den innsatsen du legger inn i mange kortvarige, midlertidige kontrakter i det hele tatt vil føre til en fast stilling, eller i hvert fall til noe mer permanent.

Noen av informantene hennes visste ikke hva som kom til å skje videre i karrieren når postdoktor-stillingen deres utløp. Denne usikkerheten opplevde forskerne som veldig krevende.

Akademikere må være utholdende og belage seg på flere runder med midlertidige stillinger etter fullført doktorgrad. 

– I postdoktorstillinger er det lite oppfølging med tanke på videre karriere. Mange bruker mye av fritiden sin til å søke midler eller stillinger fortløpende.

– Dette har naturligvis økonomiske konsekvenser for dem det gjelder, men det handler også om følelsen av å legge inn så mye jobb, men likevel ikke vite om det fører til noe på sikt, forklarer hun.

– Forskning er en type jobb som også er «forførende». Mange er veldig interessert i det man jobber med, man har et sterkt driv til å stå på mye og stadig finne ut mer innen sitt felt. Dette gjør at folk velger å stå i det, mener Thun.

Ulike forventninger til mødre og fedre i akademia

For mange forskere sammenfaller etablering av karrieren med fasen av livet hvor man etablerer familie. Det kan være utfordrende å leve opp til idealkarrieren med høye krav til å stadig søke prestisjefulle prosjekter, hyppig publisering, internasjonal mobilitet, og samtidig kombinere dette med familieplanlegging, barn og familieliv.

– Selvfølgelig kan balansen mellom forskning og familie også være utfordrende for menn, understreker Thun, og dette henger også sammen med hvordan familieliv organiseres privat, men jeg har fokusert på kjønnede forventninger i organisasjonen.

Der ble hun i arbeidet med forskningsprosjektet stadig overrasket over de mange kjønnsstereotypiene som fortsatt eksisterte, og mener det gir kjønnede konsekvenser i kvinners – og mødres – disfavør.

– I datamaterialet kommer seige kjønnsstereotypier veldig godt fram. Forskerne fortalte om ulike forventninger til kvinner og menn når det gjaldt for eksempel henting i barnehage og mulighet til å delta på kveldsarrangementer.

– Hvis en mannlig kollega henter i barnehagen to dager i uka er han en likestilt helt, men når kvinner gjør det samme, blir det satt spørsmålstegn ved vår forpliktelse til forskningen, var en vanlig kommentar fra informantene.

Hvis en mannlig kollega henter i barnehagen to dager i uka er han en likestilt helt.

“Idealkarrieren” i akademia er preget av konkurranse, med høye krav til å stadig søke prestisjefulle prosjekter og finansiering, hyppig publisering, internasjonal mobilitet og nettverk.

– Her kommer de med forsørgeransvar fort i en skvis. Det kan være vanskeligere å være internasjonalt mobil og ha “ubegrenset” arbeidskapasitet når man har små barn.

– Mye av funnene dine bekrefter ting vi vet fra før på feltet. Fant du noe du ble veldig overrasket over?

– Selv om mye er kjent fra før blir jeg ofte overrasket, særlig av slike stereotypier. Selv om jeg har jobbet lenge med kjønnsforskning, tenker jeg stadig at vi i Norge har kommet lenger, men det har vi jo ikke nødvendigvis.

For å bekjempe kjønnsstereotypier kreves det arbeid over lang tid, ikke bare enkelttiltak, mener Thun.

Bør ta vare på den norske velferdsmodellen

Mange erfarer at det er nødvendig å jobbe langt utover ordinær arbeidstid for å fremme en karriere i akademia. Samtidig er det en fleksibilitet på når man legger inn timene.

– Særlig mødrene i utvalget setter pris på fleksibiliteten. Men baksiden er at det blir en grenseløs tidskultur med stadig økte krav til hva som er den «eksellente forskeren».

– Forskerne må kompensere med å jobbe på kveldstid, i helger og i ferier, utdyper Thun.

Mange av de utenlandske forskerne hun intervjuet pekte nettopp på den norske modellen som tiltrekkende. Muligheten til å kombinere familie og akademisk karriere hadde vært en avgjørende faktor når forskerne valgte Norge.

Jeg tenker stadig at vi i Norge har kommet lenger, men det har vi jo ikke nødvendigvis.

– At det går an å gå klokka fire for å hente i barnehagen ble trukket fram som spesielt. Dette er et funn i seg selv, og viser at denne arbeids- og familiekulturen er noe som er viktig å ta vare på. Dette er bra for både kvinner og menn i akademia, mener Thun.

Foreldrepermisjonsordninger og barnehagetilbud er noe særlig de utenlandske forskerne vektlegger.

– Men det kan bli hvilepute, for da behøver ikke organisasjonen å se på egen kultur.

– Men hvordan kan akademia omstrukturere seg som organisasjon og arbeidsgiver for å skape et bedre klima for forskere med familieansvar?

– Noe av problemet er at akademia i Norge jo ikke eksisterer i et vakuum. Det er en internasjonal sektor med høy internasjonal konkurranse. Den norske modellen om å balansere arbeids- og familielivet er ikke like utbredt i andre land.

– Etter at forskerne har kommet seg gjennom alle karriereløpets flaskehalser, sitter man ifølge den meritokratiske tankegangen igjen med de beste til slutt. Samtidig, når jeg ser de strukturelle faktorene som utkrystalliserer seg, kan det også se ut som at man mister mange av de beste, sier Thun.

Kamp om talentene

Mange av kvinnene Thun intervjuet var helt i front på fagfeltet sitt. De hadde et ambivalent syn på kjønnsbalansetiltak. De ville helst ikke at det at de er kvinner skulle overskygge at de er forskere.

– Informantene ville være forbilde for yngre kvinnelige akademikere. De hadde opplevd forventninger som gjorde at de ble satt i bås som «kvinnelige forskere», og ville bidra til at kvinnelige forskere etter dem skulle unngå det.

– Likevel kan vi ikke late som at kjønnsforskjeller ikke finnes, understreker Thun.

– Idealkarrieren i akademia med et lineært karriereløp representerer en tradisjonell kjønnet norm der det ikke tas hensyn til tidsklemmeproblematikk i barnefasen. Kvinnene i min undersøkelse forteller imidlertid om et idealkarriereløp der man må klatre på den akademiske karrierestigen innen relativt kort tid, og det er begrenset plass til avbrekk grunnet fødsler og permisjoner. I tillegg fortelles det om kjønnsstereotypier som erfares av kvinner både med og uten barn. Ved å rette fokus mot akademia som organisasjon, slik jeg har gjort i min studie, har jeg funnet noen «blinde flekker» som handler om hvordan tilsynelatende kjønnsnøytrale betingelser kan ha noen kjønnede konsekvenser.

Noen av informantene hadde jobbet utenfor universitetet, i instituttsektoren i perioder – som et tryggere alternativ og en pause fra usikkerheten.

– Mange av disse forskerne har etterspurt kompetanse og kan lett få andre jobber hvis de ikke fortsetter innen akademia. Men akademia går da glipp av svært høy kompetanse, forklarer Thun.

Artikkelen ble først publisert på kifinfo.no