Hiv-prosjekter overser homopraksis

– Slik jeg ser det bør forebyggende helsearbeid strebe etter å møte folk i ekte dialog, basert både på de erfaringene de har selv, og de innsiktene et fagmiljø har. Jeg synes det er overraskende at ikke mer av det hiv-forebyggende arbeidet bygger på det prinsippet og har det som en grunnleggende forutsetning, sier Kåre Moen.

Han disputerte tidligere i år med en doktorgradsavhandling om hiv-forbyggende arbeid blant menn som har sex med menn i Tanzania.

Hiv-prevalensen i Tanzania er 6 prosent for hele landet, og 9 prosent i Dar es Salaam. I de tilfellene Moens informanter ønsker å bruke kondom, er mangelen på glidemiddel gjerne et problem.

– Kondomer får du gratis overalt i Tanzania. Glidemiddel er derimot dyrt og vanskelig å få tak i. Så langt har ingen som har jobbet med hiv i Dar hatt glidemiddel på agendaen. Det ser jeg som en effekt av at man ikke har hatt menn som har sex med menn i tankene.

Menn av alle slag

Moens doktorgradsarbeid utgår fra Seksjon for medisinsk antropologi ved Institutt for helse og samfunn i Oslo og baserer seg på et 15 måneders etnografisk feltarbeid der deltakende observasjon og intervjuer var de mest sentrale forskningsmetodene.

I Dar es Salaam var det rundt 250 sammekjønnstiltrukne menn som utgjorde det Moen kaller «hverdagen min» fordi de i ulik grad var sentrale i den deltakende observasjons-delen av studien.

De første bekjentskapene introduserte ham raskt for andre menn som hadde forhold til menn. Mennene var fra ulike sosiale lag og levde til dels ganske ulike liv. Faktorer som alder, utdanningsnivå og religiøs tilhørighet varierte, det samme gjorde i hvilken grad de tilhørte et organisert homomiljø og hvorvidt de også hadde forhold til kvinner og levde heteroseksuelle liv med familie.

Det de hadde til felles, var at de i mer eller mindre grad levde ut en seksuell tiltrekning mot andre menn.

Ikke ett «homomiljø»

Seksualitet, identitet og kondombruk var sentrale temaer i mange av intervjuene. Gjennom dem ble det klart at vestlige identitetskategorier som «homofil» og «heterofil» ikke uten videre passer på Moens informanter.

I stedet forholdt mange av dem seg til identitetskategorier med en annen kulturell historie enn den som former dominerende forståelser i vesten i vår tid. Disse var ikke minst basert på seksuell posisjonering, der skillelinjene noe forenklet sagt gikk mellom om man var den aktive part, altså den som penetrerte, eller den passive, den som lot seg penetrere.

– Seksuelle posisjoner og kjønnsdimensjoner er en del av en felles logikk blant mange menn som er tiltrukket av andre menn i Dar. Er man den som penetreres, tilhører man en kategori menn som i noen grad forbindes med kvinnelighet. Det avspeiles – riktignok i varierende grad – også i hvordan noen menn kler seg, snakker og i det hele tatt presenterer seg.

Mange av disse «shogaene» eller «gays» som de kalte seg, iscenesatte seg som mer feminine enn sine mer maskuline seksualpartnere. Det var også først og fremst disse som opplevde å ha en identitet knyttet til egne seksuelle og kjønnslige praksiser, og som også fant sammen i sosiale miljøer med slike identiteter som sammenbindende element.

– Deres potensielle partnere var derimot ikke på samme måte en del av disse miljøene. For mange av disse mennene var det heller ikke nødvendigvis et hovedpoeng at deres elskere og kjærester var menn, og mange hadde ikke noen opplevelse av å ha en spesiell identitet knyttet til sin seksuelle praksis. Mange beskrev seg ganske enkelt som helt vanlige menn.

Derfor kan ikke det hiv-forebyggende arbeidet ta utgangspunkt i at det finnes ett, homogent «homomiljø» som man kan henvende seg til i Tanzania. Det betyr også at mange menn som har sex med menn ikke anser seg som homofile, fordi det ikke er de som penetreres. Dette får betydning om man skal sette i stand tiltak rettet mot et «homomiljø». Da risikerer man å bare nå en del av de som faktisk praktiserer homosex.

Kondom kommer i veien

Også kampanjer for bruk av kondom i hiv-forebyggende øyemed krever at man kan sette den seksuelle praksisen inn i en kontekst, påpeker Moen.

– Det synes jeg overraskende ofte mangler i mange slike kampanjer, både i Norge, Tanzania og mange andre steder. De mennene jeg snakket med om kondombruk i Dar es Salaam ville ofte gi sin tilslutning til fordelene ved å bruke kondom, men mange hadde samtidig et nyansert bilde av hvordan kondom spiller mange andre roller i seksuell praksis. Og seksuell praksis har jo aldri som primært formål å forebygge hiv.

Mange påpekte at kondom er et fremmedlegeme som kommer mellom to elskende mennesker, og spiller en rolle nettopp som fremmedlegeme.

– Det får konsekvenser både for hvordan man kan uttrykke kjærlighet gjennom sex, og for hvordan man kan oppleve og gi nytelse. Mange av disse konsekvensene var forbundet med noe negativt, og ikke sjelden var kondombruk ansett som et lite attraktivt valg av den grunn, forklarer Moen.

– Samtidig er det ingen som ønsker seg hiv. I alle disse samtalene om sex og hiv-forebygging med kondomer var det nesten ingen som snakket uten tanker om å beskytte seg og andre mot hiv, selv om det samtidig er mange andre viktige hensyn å ta i seksuelle relasjoner. De som av ulike grunner var negative til kondomer, benyttet andre strategier for å forebygge hivsmitte. Nettopp det tenker jeg er en helt grunnleggende innsikt for hiv-forebyggende arbeid, understreker Moen.

For eksempel valgte noen å avstå fra å ha analsex om det innebar å måtte bruke kondom. Andre valgte vekk kondomet som en form for kjærlighetserklæring overfor partneren, der risikoen for å bli hiv-smittet ble mindre viktig enn ønsket om å oppnå mest mulig fysisk og emosjonell nærhet.

– I mange profesjonelle hiv-forebyggende sammenhenger er det som om man antar at folk i utgangspunktet lever risikofylt og ureflektert. Forebyggerens oppgave er å komme med løsningen på deres vegne. Slike forestillinger undervurderer folks egen evne til å reflektere og handle hensiktsmessig, og ikke minst folks evne til å forholde seg til mange og komplekse forhold samtidig. Hvis hiv-forebygging reduseres til enkle slagord om å benytte kondom når folk i utgangspunktet har nyanserte refleksjoner om og erfaringer med kondomers fordeler og ulemper, blir det et veldig overfladisk forebyggingsbidrag.

Uafrikansk?

I Tanzania, som i mange andre afrikanske land, kom den formaliserte homofobien i form av loven som forbød utuktig omgang – «carnal knowledge against the order of nature» – innført av den britiske kolonimakten på 1900-tallet. Den loven gjelder ennå.

– Det sies ikke eksplisitt i loven at sex mellom menn regnes som utukt, og det har heller ikke vært prøvd for retten i Tanzania. Men folk har vært vant til å regne med at denne typen seksuell aktivitet omfattes av loven, sammen med en rekke andre ting, for eksempel seksuell omgang med dyr.

Samtidig har statsledere og religiøse ledere i enkelte land, som Zimbabwe, hevdet at homoseksualitet er «uafrikansk».

– Det er ikke noe som tyder på at seksuelle og emosjonelle relasjoner mellom menn har manglet eller mangler i afrikanske erfaringsverdener, snarere tvert imot, sier Moen.

‒ Men ja: Hvis man med homoseksualitet forstår nåtidens homoseksuelle kulturer i vesten, der seksualitet blir sett på som en essensiell del av deg og din personlighet, så stemmer det at slike kulturer tradisjonelt ikke fantes på samme måte i Afrika. Det gjorde de forøvrig heller ikke i vesten fram til for drøyt hundre år siden eller så. Nåtidens vestlige forståelse både av seksualitet generelt og homoseksualitet spesielt er på mange måter noe som er historisk og kulturelt nytt og spesifikt.

I Tanzania opplevde Moen uansett ikke at han ofte måtte forholde seg til diskusjoner om hvorvidt forhold mellom menn eksisterer.

– De mennene det dreier seg om ler jo av slike påstander. I møtet med folk i forvaltningen var det riktignok noen som gjorde et poeng av at homoseksualitet i Tanzania ikke var det samme som i vesten. Men jeg møtte aldri noen som sa: «vi har ikke homoseksuelle her i landet».

Likevel har homoseksuelle vært usynlige i hiv-relatert forskning og forebyggingsarbeid i Tanzania.

Ikke så usynlig likevel

«Homsepesten». Det var det hiv-epidemien først ble kjent som i den vestlige verdenen da den begynte for mer enn 30 år siden. Siden har menn som har sex med menn vært en viktig målgruppe i det hiv-forebyggende arbeidet.

Men ikke i Tanzania og andre afrikanske land. Der har det hiv-forebyggende arbeidet så å si utelukkende vært rettet mot heteroseksuell praksis.

For «hard to reach» – «vanskelige å nå fram til» – har altså vært refrenget, både hos lokale og internasjonale helsearbeidere.

– Men hva betyr det egentlig at folk er «vanskelige å nå»? At de ikke finnes, at de ikke vil ha kontakt, eller hva? Det er et spørsmål som nesten aldri har vært reist når det gjelder afrikanske menn som har relasjoner til menn, sier Moen.

– Det har bare vært antatt at dette er en gruppe man ikke kan nå, selv om det i hiv-epidemiens 30 år lange historie stort sett aldri har vært undersøkt om det stemmer. Det utviklet seg til et premiss som ukritisk ble tatt for gitt, og konsekvensen ble at sammekjønnstiltrukne menn i tre tiår ble oversett både av globale og lokale aktører i det hiv-forebyggende arbeidet i Tanzania.

Om lokale og globale helsearbeidere og -politikere bevisst har snakket om menn som har sex med menn som «hard to reach» for å ha en sovepute, er vanskelig å si, mener Moen.

– Det er ikke sikkert. Men effekten er uansett at denne forestillingen i lang tid har fungert som en perfekt begrunnelse for å ikke inkludere denne gruppen i hiv-forebyggingen.