38 år gamle Q er homofil kineser og strever med livet sitt. Han blir riktignok ikke forfulgt eller utsatt for overgrep på grunn av sin legning. Men homofilien er en mørk hemmelighet, som han ikke en gang tør drømme om å leve ut fullt og helt. Foreldrene kjenner ikke til hemmeligheten hans og har regelrett presset Q til å gifte seg. Kona, som er gravid med hans barn, vet at han er homofil og aksepterer det, men forholdet er likevel vanskelig. Q har en ung kjæreste han er veldig forelsket i, men han tviler konstant på om kjæresten virkelig er glad i ham, eller bare ute etter penger. Q er i ferd med å knekke under presset, som kommer fra alle kanter. Å ta hensyn til egne følelser er det lite rom for.
ndash; Å være homofil i Kina innebærer som regel å leve et dobbeltliv. Ingen er åpen homo, og knapt noen lever i homofile samliv. Vi snakker om mange millioner mennesker som lever til dels fryktelig vanskelige og triste liv.
Det sier Øystein Ruud, som har tilbrakt et år på feltarbeid i homomiljøer i en middels stor kinesisk by. Q var en av hans hovedinformanter, og ifølge Ruud et godt eksempel på skvisen mange homofile kinesiske menn befinner seg i.
– De siste årene har det vokst fram en homokultur som minner om den man finner i Vesten. Denne står i ekstrem motsetning til tradisjonell kinesisk kultur, som fremdeles står sterkt, ikke minst når det kommer til familie, forteller Ruud.
Lang historie
Ikke sånn å forstå at homoseksualitet er noe nytt eller ukjent fenomen i Kina. Det finnes tallrike fortellinger om forhold mellom keisere og de mannlige favorittene deres, og det var en utbredt kultur for kjærlighet og sex mellom menn i hoffet og blant statstjenestemenn. Først på begynnelsen av 1900-tallet dukket motforestillingene mot menn som hadde sex med menn opp. Etter at kommunistene overtok i 1949 og fram til ut på 1990-tallet ble homofile utsatt for massiv forfølgelse, skriver Ruud i sin masteroppgave. Først i 1997 ble forbudet mot homoseksualitet opphevet. I 2001 ble det også strøket fra listen over psykiske lidelser.
– At holdningen har blitt mer liberal, vil ikke si at homofili er blitt akseptert. Det er fremdeles ingen som tør å vise fram homofil kjærlighet offentlig, sier Ruud.
Han forteller om en informant som «sto fram» overfor foreldrene. Foreldrene tok opplysningen til etterretning, og fulgte opp med spørsmålet: «Men når skal du gifte deg?»
– Det som er nytt i homokulturen som har vokst fram – som delvis er importert fra Vesten – er ikke homofilien i seg selv, men tanken om at homoseksualitet og – identitet skal legge rammene for samliv. Det heterofile ekteskapet blir tillagt enorm betydning i Kina, og det tas som en selvfølge at alle skal gifte seg, uavhengig av hvem de har sex med.
Les også: Skeive asylsøkere bør snakke om kjærlighet
Ikke først og fremst følelser
Ikke alle har adoptert den moderne kjærlighetsnormen. Mange drømmer om å leve sammen med en kjæreste, men Ruud finner også den motsatte holdningen blant informantene. 19 år gamle Z for eksempel, har ingen seksuell interesse for kvinner. Likevel planlegger han å gifte seg og få barn. For ham er det uproblematisk, han forventer ikke å kombinere seksualitet, romantikk og ekteskap. Han ser heller ikke for seg at ei framtidig kone kan ha slike forventninger. For selv om kjærlighet og seksualitet har fått større betydning i det moderne Kina, er ekteskapet fremdeles i stor grad en økonomisk institusjon. Her ligger mye av årsaken til det enorme giftepresset hans informanter opplever, mener Ruud.
– Barn og barnebarn er fremdeles en viktig økonomisk sikkerhet i et land der det ikke finnes gode pensjonsordninger. Det forventes at voksne barn forsørger foreldrene sine, og noen av mine informanters foreldre opplever nok at denne kontrakten blir truet når sønnen ikke gifter seg og stifter familie, forteller Ruud.
Informanten Y illustrerer dette. Y kommer fra trange kår, men har jobbet seg opp som selvstendig næringsdrivende med eget firma og tjener gode penger. Han har hatt råd til å flytte hjemmefra, men foreldrene er helt avhengig av ham økonomisk. I motsetning til flere av de andre Ruud snakket med, opplever Y lite giftepress.
– Kanskje er det slik at så lenge han innfrir sin plikt til å forsørge dem, våger ikke foreldrene å klage, sier Ruud.
Dobbeltliv koster penger
I det hele tatt opplever Y at penger er avgjørende for at han skal makte sin tilværelse som homofil i Kina:
«Jeg må være bedre enn andre, være mer vellykket enn andre. De som ikke er homo blir beskyttet av samfunnet gjennom for eksempel lover, ekteskap osv. For dem som er homo er det derfor viktig med mer penger og å være mer vellykket for å leve.»
Ruud ser i likhet med Y en klar sammenheng mellom økonomisk situasjon og den enkeltes frihet til å unnslippe heteronormativiteten. Ys gode inntekter gjør at han kan bo i egen leilighet, noe som gjør det relativt enkelt å ha et seksualliv og pleie omgang med homofile venner. Ettersom han har sitt eget firma kan Y også velge hvem han vil jobbe sammen med og dermed til en viss grad være åpen homofil i forbindelse med jobben. De fleste andre homofile kinesere må nøye seg med å leve ut sin legning utenfor hjemmet og arbeidslivet. Utesteder for homofile, parker, internett og andre hemmelige møtesteder er de viktigste arenaene.
– At det finnes barer og diskoteker for homofile er selvfølgelig et viktig framskritt i forhold til bare for få år siden. Men å gå på barer og diskoteker koster penger det også, og de fleste av mine informanter må nok betraktes som heldig stilt. Man kan jo bare forestille seg hvor vanskelig mindre privilegerte homofile kinesere har det, sier Ruud.
Pragmatikk – ikke politikk
Q, Y og Z har valgt forskjellige strategier for å tilpasse seg konflikten mellom egen identitet og legning og samfunnet de lever i. Felles for alle Ruuds informanter er imidlertid en høy grad av pragmatisme.
– «Å gjøre det beste ut av det» er på mange måter ambisjonen. Rammene, kinesisk kultur og samfunn, familiens store betydning og økonomisk knapphet, tas for gitt, og ingen har noen tro på at disse kan forandres med det første.
Ruud erfarte altså ingen tilløp til politisk mobilisering blant de homofile han møtte, og kjenner heller ikke til særlig grad av homofil organisering i Kina for øvrig.
– Dette henger selvsagt sammen med menneskerettighetssituasjonen og den manglende organisasjonsfriheten. Pragmatisme kjennetegner ikke bare kinesernes forhold til seksualiteten, men går igjen på alle områder. Det er typisk kinesisk å ordne seg som best man kan, innenfor de rammene som finnes, avslutter Ruud.
Les også: Homofile presses til åpenhet i mediene
Øystein Ruud: Homoseksualitet i Kina. Menn, erotikk, familie og penger. Masteroppgave i tverrfaglige kjønnsstudier, NTNU, 2007.
De første skriftlige kildene hvor man finner omtale av kjærlighet eller seksualitet mellom menn i Kina er fra Zhou-dynasitet (1122 til 256 f. Kr.). De omhandler forhold mellom keisere og de mannlige favorittene deres. Man vet lite om hvor utbredt homoseksualitet var i lavere lag av befolkningen.
Under Quing-dynastiet på 1700-tallet kom det lover mot homoseksuelle voldtekter, men man forsøkte i praksis å slå ned på homoseksuell aktivitet generelt.
Nasjonalistene som kom til makten i 1911 anså homoseksualitet som en forbrytelse mot tradisjonen og usømmelig oppførsel. Til langt ut på 1990-tallet ble homoseksuelle menn rutinemessig trakassert, anholdt, avhørt, arrestert og koblet til politiske og sosiale opprørsbevegelser.
I nyere tid ser man begynnelsen på en generell form for aksept av homoseksuelle, og de formelle reguleringene ble fjernet rundt årtusenskiftet. Likevel har ikke homoseksuelle oppnådd like rettigheter som heteroseksuelle, og er i hovedsak en ikke-eksisterende gruppe ifølge de offentlige myndighetene.
