Alenemødre i 100 år: Fra seksuell til økonomisk skam

Enslige mødre sliter i en kultur der standarden settes av familier med to foreldre og to inntekter, ifølge forsker.
Man har i stor grad oversett utfordringene alenemødre har i dag, mener sosiologiprofessor Liv Johanne Syltevik. (Foto: Colourbox)

Hvordan har alenemødrenes status endret seg i løpet av de siste 100 årene? Det har professor Liv Johanne Syltevik undersøkt.

– På 1900-tallet brøt de ugifte mødrene seksualnormene. I dag er normbruddet det å ikke ha lønna arbeid og å kunne forsørge seg selv. Skammen har skifta fra å være noe som er knyttet til familie- og moralnormer til å være noe som er knytta til det å ikke ha lønnsarbeid, sier Syltevik.

Syltevik er professor i sosiologi ved Universitetet i Bergen. Hun har forsket på alenemødre og velferdsstaten i en årrekke.

Hun mener det er få som er opptatt av enslige mødre sin situasjon i dag, og at dette blant annet skyldes at man har oversett de nye utfordringene som denne gruppa står overfor.

– I dag er idealet at både mor og far skal ta seg av barna. Far og mor skal bidra likt med både inntekt og omsorg. Hvis du da er i en situasjon, for eksempel etter et samlivsbrudd, hvor det ikke er sånn, så vil det være ekstra krevende å være enslig i en kultur hvor normene og de materielle standardene er basert på det to kan få til sammen, sier Syltevik. 

«Uekte» barn

Artikkelen publiseres i et kommende spesialnummer av Tidsskrift for Velferdsforskning. Nummeret markerer at det er 100 år siden innføringen av barnelovene vi i dag kjenner som de Castbergske Barnelovene. I den anledning gjennomgår Syltevik forskningen på alenemødre og trygd det siste århundret.

– For hundre år siden var det en skam å være ugift mor. Det var stor moralsk fordømmelse av det å få barn alene, og det kunne representere en slags utstøtelse av samfunnet, sier Syltevik.

Fordømmelsen av de ugifte mødrene påvirket også helsen til barna. Barn født av ugifte mødre hadde for eksempel mye høyere spedbarnsdødelighet enn barn som var født i ekteskap.

Politiker og jurist Johan Castberg ønsket å forbedre stillingen til de såkalt uektefødte barna og mødrene deres. I samarbeid med svigerinnen, den kjente kvinnesakskvinnen Katti Anker Møller, arbeidet han for å få vedtatt barnelover der barnets beste i større grad ble tatt hensyn til.

I 1915 ble det vedtatt barnelover som gir barn født utenfor ekteskap rett til å arve sin far og til å ta hans navn. Disse lovene, kjent som de Castbergske barnelover, slår fast at begge foreldre, uansett om de er gift eller ikke, har plikt til å forsørge barnet. Slik forsterkes bidragsplikten til far. En ugift mor fikk også rett til økonomisk støtte fra oppholdskommunen i tre måneder før fødselen og i inntil seks måneder etter, slik at hun kunne få tid og ro til å ta seg av barnet sitt. 

Oslotrygden

I perioden etter at de Castbergske barnelover ble vedtatt, fikk Arbeiderpartiet politisk makt i Oslo. De innførte Oslotrygden i 1919, en behovsprøvd stønadsordning til enslige mødre. Tanken var at ordningen skulle fungere som en modell for hele landet.

– Det epokegjørende er at her kommer den første stønadsordningen til enslige mødre og at denne ikke skiller mellom ulike kategorier av enslige mødre, forteller Syltevik.

De aller fleste enslige mødrene i Oslo rundt 1900 var enker. Gruppen enslige mødre bestod i tillegg av skilte og separerte mødre, forlatte hustruer og ugifte mødre. Enker fikk ofte mer sympati enn ugifte mødre, det var jo ikke deres feil at de hadde mistet mannen sin. Ugifte mødre, derimot, hadde brutt samfunnets norm om å vente med sex til de var gift, og ble ofte møtt med fordømmelse.

Oslotrygden var ment som et tilskudd til arbeid, og skulle altså ikke erstatte egen arbeidsinntekt. Flere kommuner innførte lignende støtteordninger til enslige mødre, men de fleste av disse gjaldt utelukkende enker.

Overgangsstønaden vektlegger omsorgssynet

Barnetrygden kom i 1946. Dette var den første nasjonale trygdeordningen for enslige mødre. Enslige mødre fikk støtte fra og med det første barnet, mens gifte mødre fikk støtte fra barn nummer to. Barnetrygden er ikke like viktig i dag som den en gang var – satsene har ikke blitt justert for endringer i pris- og lønnsnivå siden 1996.   

Kvinnesakskvinnen Katti Anker Møller (1868-1945) samarbeidet med politikeren Johan Castberg for å lage bedre barnelover. I år er det 100 år siden de nye lovene trådte i kraft. (Foto: Nasjonalbiblioteket)

Nesten tjue år etter barnetrygden, i 1964, kom den nasjonale trygdeordningen for enker og ugifte mødre. Trygdeordningen skulle gi støtte i en overgangsperiode, og ble derfor kalt overgangsstønad. Den var ment å skulle gi støtte til at mor kunne være hjemme over en lengre periode enn Oslotrygden.

– Det er ellers verdt å merke seg at loven kom i sammenheng med abortloven, sier Syltevik.

– En stønadsordning som gjorde det mulig å beholde barnet ble ansett som en forutsetning for abortloven.

I stortingsdebatten rundt stønadsordningen la man stor vekt på at barn har behov for omsorg fra sine mødre. Målsettingen var, som i Oslotrygden, at enker og ugifte mødre etter hvert skulle bli i stand til å forsørge seg selv. I stortingsdebatten ble det likevel understreket at dersom det skulle bli en konflikt mellom omsorgsarbeid og lønnet arbeid, så var det lønnsarbeid som burde vike.

Arbeidshensynet trumfer omsorgshensynet

I 1981 endres overgangsstønaden. Den blir kjønnsnøytral, og inkluderer skilte og separerte. Ordningen blir på nytt debattert i Stortinget.

– I Stortingsdebattene er det tydelig at ordningen både skal gi mødrene tid til å gi omsorg til barna, men samtidig fungere som en overgang til lønnet arbeid senere. Begge hensynene er med, sier Syltevik.

På slutten av 80-tallet økte gruppen som mottok overgangsstønaden sterkt. Økningen dreide seg mye om eneforsørgere som kombinerte overgangsstønad med deltidsarbeid eller utdanning. De som mottok overgangsstønaden var ofte unge med lav utdanning og liten tilknytning til arbeidslivet. Nesten halvparten av de med barn under ti år slet også med sykdom.

– I debattene på 90-tallet er omsorgshensynet, at det å ta seg av barn alene kan innebære et stort arbeid og en særegen innsats, nesten borte. Arbeidslinja er viktigst, sier Syltevik.

Debatter om stønadsordningen på Stortinget på 90-tallet handlet om at ordningen måtte moderniseres. Kvinner var i stor grad blitt yrkesaktive. Mannsrollen var også endra: Nå var det den involverte, omsorgsfulle faren som var idealet.

«Frontløpere for en likestilling som ikke finnes»

Undersøkelser på 1990-tallet viste at en tredjedel av de enslige forsørgerne ikke hadde hatt trygd, mens en fjerdedel aldri hadde hatt lønnsinntekt. Mangelen på lønnsinntekt ble forstått som hovedproblemet.

Professor i sosiologi, Liv Johanne Syltevik, har forsket på forholdet mellom trygd og alenemødre i en årrekke. (Foto: UiB)

Siden de fleste familier bestod av to foreldre hvor begge arbeidet, ble ikke det å ha omsorg for barn forstått som noe som krevde innsats utover det som kunne gjøres ved siden av lønnsarbeid.

Med virkning fra 1998 ble stønadsordningen til enslige forsørgere endret. Antall mottakere ble nesten halvert. Fra i overkant av 46 000 stønadsmottakere i 1995, var det bare om lag 26 000 stønadsmottakere i 2001. Sammen med statsviter Svanaug Fjær undersøkte Syltevik hvordan det gikk med gruppa som ikke lenger fikk overgangsstønad.

– Mange klarte seg bra, men noen fikk store problemer da stønadsordningen ble endra. Vi argumenterte for at de var blitt sendt ut som frontløpere for en likestilling som ikke fantes. Det var ikke barnehageplass til alle barn, ikke likt inntektsgrunnlag mellom kjønnene, og mange fedre deltok ikke på lik linje i barneomsorgen, forteller hun.

Det var særlig unge uten utdanning og eneforsørgere som slet med egen sykdom eller syke barn som fikk problemer etter at reformen ble gjennomført.

Flere fattige blant enslige mødre

Det 20. århundre er blitt kalt alenemødrenes jubelårhundre. Utviklingen har gått fra at det å få barn utenfor ekteskap omtales som «å havne i uløkka» til at det å være enslig mor i dag som regel oppfattes som helt normalt. Vi har til og med en tidligere alenemor som er prinsesse i Norge.

– Det er ikke lenger noen moralsk eller seksuell skam knyttet til det å være alenemor eller eneforsørger. I dag kan det imidlertid være andre utfordringer som vanskeliggjør situasjonen for enslige mødre, sier Syltevik.

Enslige foreldre kommer dårligere ut økonomisk enn andre barnefamilier. De årlige levekårsundersøkelsene til Statistisk sentralbyrå viser dette klart. Det er stadig flere barnefamilier med lav inntekt, og dette øker mest blant barn av enslige foreldre.

Les også: Kvinner betaler prisen for økt markedstenkning

Hva så med enslige fedre?


– Mannlige eneforsørgere har ikke økonomiske problemer som gruppe. Enkeltpersoner kan ha det, men gruppa har det ikke, sier Syltevik.
– Minst 9 av 10 som mottar overgangsstønaden er kvinner.


Du konkluderer med at til tross for alt arbeidet som er gjort for å forbedre enslige mødres stilling de siste hundre årene, så står vi «fortsatt i en situasjon der det arbeidskrevende ved omsorg er like lite anerkjent som for 100 år siden». Hva mener du med dette?

– Dette baserer jeg på sammenligninger av stortingsdebattene. På 60-tallet var det tydelig at talerne la vekt på at det krevde noe eget å ha omsorg for barn. Dette hensynet er nesten forsvunnet i debattene på 1990-tallet. I dag speiles eneforsørgeren imot idealet om det intensive foreldreskapet og normen om toinntektsfamilien. Dette glemmer folk når de snakker om det å være eneforsørger i dag.

Utfordre heltidsnormen

Har du noen tanker om hvordan velferdsstaten best kan vise anerkjennelse for det arbeidskrevende ved omsorg uten å forutsette at vi må ha hjemmeværende husmødre?

– Det er jo dette som oppleves som dilemmaet: Hvordan gjøre det tydelig at omsorg også er arbeid, uten at det samtidig blir sånn at kvinner tar hovedansvar for den omsorgen, sier Syltevik.

– Samtidig kan en også vri på det og spørre hvordan en ellers kan unngå at det tradisjonelle mannlige heltidslønnsarbeidet blir norm for alle? Tiltak som anerkjenner at omsorg er arbeid kan være deltidsjobb for både far og mor, 6-timers arbeidsdag eller økt barnetrygd.

– Overgangsstønaden til enslige forsørgere har gitt mange støtte i en overgangsperiode der heltidslønnsarbeid ikke har vært mulig. For mange har det betydd at de kunne ta utdanning og senere få en heltidsjobb med en inntekt det er mulig å leve av.

Enslige mødre
  • Barn med enslig mor eller far har tre ganger så stor sjanse for å tilhøre lavinntektsgruppen sammenlignet med barn i hushold med to foreldre (Kaur og Thoresen 2013)
  • Barn av enslige foreldre har større sjanse for å havne undre fattigdomsgrensen (Epland og Kirkeberg 2007).
  • Barn av enslige forsørgere som ikke har lønnet arbeid, har i tillegg til dårlige materielle kår, betydelige helseproblemer og svakere sosialt nettverk (Skevik 2008)
  • Man ser også sammenheng mellom enslige mødres økonomiske problemer og barnas skoleprestasjoner (Reiso 2014)
  • Det var omtrent 116 500 enslige mødre i Norge og omlag 46 500 enslige fedre i Norge i 2014 (SSB)
  • I 2013-2014 var det omtrent 26 600 som mottok overgangsstønad (SSB). Andelen menn som mottar overgangsstønad har ligget stabilt på omtrent 4 % av stønadsmottagerne siden 2005, ifølge NAV. 
  • Ved årskiftet var det 1,1 millioner barn under 18 år i Norge. Tre firedeler av dem bodde med begge foreldrene, mens en firedel bodde med bare en av foreldrene (SSB)

 

Siste saker

Kalender

Nyhetsmagasinet

Vårt nyhetsmagasin er en uavhengig nettavis og medlem i Fagpressen.