Kvinner betaler prisen for økt markedstenkning

Kvinner betaler prisen for økt markedstenkning

Når velferdsstatens omsorgstjenester skal gjøres konkurransedyktige, er det kvinnene som må ta regninga, ifølge forsker Lise Widding Isaksen.
Mer om Arbeidsliv
I boken «Omsorgens pris. Kjønn, makt og marked i velferdsstaten» undersøker forskerne hva som skjer når velferdsstatens omsorgstjenester skal gjøres konkurransedyktige.

Kvinner er i flertall både blant ansatte og brukere av omsorgstjenester. Norge har et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i verden; kvinner er ansatt i offentlig sektor, ofte i deltidsstillinger. Og siden ansvaret for omsorg i familien fortsatt først og fremst er kvinnenes, er de avhengige av hjelp til barn- og eldreomsorg for å kunne være yrkesaktive.

Samtidig er kvinner de som lever lengst, og som derfor ofte selv har behov for hjelp, omsorg og pleie i eldre år.

Lise Widding Isaksen, dr. polit og førsteamanuensis ved Sosiologisk Institutt, Universitetet i Bergen, mener det er kvinnene som tar regninga når velferdsstaten skal effektiviseres. Hun har som ledd i Makt og demokratiutredningen redigert boka Omsorgens pris. Kjønn, makt og marked i velferdsstaten.

Markeder består både av penger og verdier

Nesten daglig kan media melde om nedskjæringer, omorganiseringer og offentlige tjenester som ikke lenger er som de var. Mangel på penger, er den vanligste forklaringen. Men det er ikke den eneste forklaringen. Lise Widding Isaksen mener dagens endringer dels er en følge av mangel på penger, men også av et større innslag av markedsøkonomisk tenkning.

– Det viktigste med boka er å vise fram hva markedsøkonomisk tenkning i produksjonen av velferd og omsorgstjenester kan medføre av endrede verdiprioriteringer. Det kan bidra til å forsterke problemer en søker å løse. Nye rapporter fra sykehjem viser for eksempel at dårligere helse kan skyldes bivirkninger av medisiner pasientene har fått for at pleien skal kunne reduseres, sier hun.

Verken pasienter eller ansatte har godt av dette.


Lise Widding Isaksen har redigert boka ‘Omsorgens pris. Kjønn, makt og marked i velferdsstaten’. Foto: Nina S. Strand.

– De ansatte møter hele tiden krav om effektivisering, fleksibilisering og rasjonalisering. Meningsverdien ved arbeidet de gjør blir redusert. Det sosiale ved å være sammen med folk kuttes, det blir mindre tid til å prate og høre hvordan folk har det, mindre tid til alt det vi anser for å være genuint menneskelig i omsorgen. Det blir mindre av alt det som ikke så lett kan måles og prissettes. Fokuset flyttes fra det enkelte mennesket man arbeider med, over til masseproduksjon, mener Widding Isaksen.

Mennesker og ting

– Omsorg handler ikke kun om arbeid. Det handler også om måten man gjør arbeidet på. Det er forskjell på å få hjelp til å gå på toalettet og det å få skiftet en bleie. Det første kan ta lengre tid, men er likevel mer menneskeverdig enn å tilby folk bleier. Man kan ikke skille mellom det menneskelige og arbeidet når det gjelder omsorg. Det er forskjell på mennesker og ting, understreker hun, og legger til:

– Renhold av ting kan organiseres effektivt. Renhold av mennesker er noe helt annet. Her er verdighet et nøkkelord.

Argumentet for konkurranseutsetting og privatisering er at det gir folk økt valgfrihet, til selv å bestemme hvilke hjemmehjelp de vil ha, for eksempel.

– Å velge hvem du vil ha er ikke det viktigste, mener Widding Isaksen.

– Det handler like mye om hvordan arbeidet blir utført. Hjemmehjelpen arbeider i folks private hjem, og da er det for eksempel viktig at den som eier hjemmet møtes med respekt for hvordan vedkommende ønsker at ting skal gjøres hos seg. Dessuten tar retorikken om økt valgfrihet ikke hensyn til at mange av de som forventes å velge er sterkt pleietrengende. For dem er det viktigste at de som kommer gir dem den hjelpen akkurat de behøver, og at det er tilstrekkelig av den.

Ansatte med lite makt og mye ansvar

Lise Widding Isaksen mener at å lytte til de ansatte som utfører tjenestene ofte er den beste veien til bedre tjenester. Men de har i for liten grad mulighet til å påvirke tilbudet.

– Det er manglende respekt for de ansatte som utfører det konkrete arbeidet på grunnplanet, påpeker hun. De sitter med ansvaret for omsorgstilbud til de som trenger det, men de har ingen makt til å påvirke rammebetingelsene. Makt og ansvar skiller lag, understrekes det i boka.

– Omsorgsarbeid bør skje innenfor velferdsstatens rammer, ikke innenfor markedets. Å flytte dette ut i markedet innebærer å bryte med det verdimessige fundamentet omsorgen hviler på.

Så i stedet for å hyre inn et konsulentbyrå til å vurdere effektivitet og lage konsekvensutredninger, mener Widding Isaksen politikere og byråkrater bør spørre sykepleiere, hjemmehjelper, assistenter, vernepleiere, førskolelærere og andre som tilbringer dagene nær de som trenger omsorg og oppfølging.

Og om det offentlige skal lære noe av privat drift, mener hun det handler om å følge opp de ansatte på en bedre måte. Undersøkelser viser nemlig at i enkelte private bedrifter tar de bedre vare på sine ansatte enn offentlig sektor gjør.

Enslige forsørgere – velferdsstatens ’prøvekluter’


Ny bok fra Makt og demokratiutredningen

Et område som behandles nærmere i boka er endringene i overgangsstønaden for enslige forsørgere, som ble gjennomført sist på 1990-tallet.

Målet, slik det ble uttalt, var at enslige forsørgere skulle gå fra en passiv og avhengig trygdetilværelse til aktivitet og uavhengighet i utdanning eller arbeidsliv.

Mens det tidligere hadde vært mulig å være hjemme med barn inntil den yngste fylte 10 år, ble dette etter endringene, bare mulig inntil yngste barn fylt 3 år. Den enslige forsørgeren, i 97 prosent av tilfellene en kvinne, har deretter mulighet til å motta ytelsen i 2 år til – dersom hun bruker denne tida til å ta såkalt nødvendig utdanning.

Hvis kvinnen har vært samboer med en mann 12 av de siste 18 månedene – uavhengig av om mannen er barnets far, faller stønaden bort.

– Strømlinjeforming, mener Widding Isaksen.

– Fra å være avhengig av en stønadsordning, går kvinnene over til å bli avhengig av et ofte ustabilt og usikkert arbeidsmarked. Muligheten til å velge å være hjemme med barna innsnevres. I stedet stilles de ovenfor et A4-krav om at arbeid og utdanning skal løse deres problemer, understreker hun.

I boka viser medforfatter og dr. polit Liv Johanne Syltevik til en undersøkelse foretatt blant enslige forsørgere etter at endringene ble gjennomført. Slik tegnes et bilde av mødrenes erfaringer. Undersøkelsen viser at langt færre enn før mottar overgangsstønad. Slik sett er reformen vellykket.

Samtidig forteller mødrene om en mer stresset tilværelse, om motsetninger mellom ønsket om å se mer til sine barn og ønsket om å forsørge seg selv, om lavtlønnsyrker og dårlig råd, og om arbeidsgivere som ikke uten videre gir jobb til en enslig mor. Men her er også positive tilbakemeldinger og tilslutning til en ordning som skal gi et ’dytt’ ut i utdanning og arbeid.

Hovepoenget er, mener Widding Isaksen, at de enslige mødrenes makt til å velge hva som passer best for dem og barna, reduseres. De blir mer sårbare som mødre og som arbeidstakere. Beskjeden er klar: det aktive valget er utdanning og/eller jobb. Velger du annerledes er du passiv.

Reformen sender enslige forsørgere ut som en slags frontløpere, eller kanskje heller ’prøvekluter’, i likestilling, skriver Syltevik i boka. Hun begrunner det med at de nye reglene for overgangsstønad forutsetter en type likestilling i yrkesliv og omsorgsarbeid som ikke eksisterer. I 1999 var det blant yrkesaktive gifte eller samboende mødre med barn i alderen 3-6 år bare 40 prosent som jobbet heltid.

Dagens overgangsstønad gir enslige forsørgere mindre mulighet til å gjøre det 60 prosent av småbarnsmødrene gjør; kombinere redusert arbeidstid og omsorgsarbeid.

Fraværende fedre og sønner

Lise Widding Isaksen skriver om fraværende fedre og sønner. For når noen skal redusere arbeidstida slik at det blir mer tid til barna, er det kvinnene som gjør det. Og når noen skal ta seg av en aldrende mor eller far, er det døtrene som stiller opp.

– Dette er seiglivete tradisjoner. Det har aldri vært sånn at de med makt og privilegier har gitt fra seg dette uten motstand. I offentlige ordninger er vi opptatt av at det skal være likestilling, men i de private relasjonene velges det fortsatt fryktelig tradisjonelt. Vi tenker moderne, men føler og velger tradisjonelt. Vi vil likestilling, men det er ikke alltid så enkelt å gjøre det, sier hun.

Importert arbeidskraft

Og her finnes flere løsninger som gjør at menn ikke behøver å ta mer ansvar for omsorg. Med økende internasjonalisering øker også mulighetene til å løse omsorgsoppgaver med importert arbeidskraft. Slik er det i offentlig sektor, slik er det i private hjem. Antallet au pairer som gjør det mulig for middelklasseforeldre å jobbe utover ettermiddagene og i helger, øker i Norge.

Globaliseringens konsekvenser for velferdsstaten kan bli enda mer markedstenkning og økt import av omsorgsarbeidere fra andre land. Men her er også andre følger, mener Lise Widding Isaksen.

– Om internasjonale helse-og omsorgsbedrifter skal selge det samme omsorgskonseptet til både Norge og Brasil, tar en ikke høyde for at det eksisterer store forskjeller i omsorgskulturene. Her i Norge møter en noen ganger oppfatninger om at asiatiske kvinner egner seg bedre enn norske til å ta vare på eldre, fordi de har større respekt for gamle enn vi har. På Sicilia i Italia sier man det samme om polske kvinner. For dem som mottar omsorgen kan det være en veldig stor forskjell på om man blir tatt hand om av sin egen familie, eventuelt i kombinasjon med ulike former for støtte utenifra, eller av en de føler er fremmed og ukjent for dem. Men uansett hvilke løsninger en velger, må en være bevisst på at det er i de konkrete møtene mellom dem som yter hjelpen og dem som mottar den, at kulturelle endringer og konflikter erfares på godt og på ondt. Det er disse erfaringene som må løftes fram og anvendes som utgangspunkt for organiseringen av omsorgsarbeidet, sier hun, og fortsetter:

– Det positive er at vi blir utfordret på hvilke omsorgskulturer vi har i offentlig omsorg og i familieomsorgen. Det vil si hva slags ideer vi har for hvordan det er best å ta vare på folk. Kanskje blir vi mer bevisst på mangfoldet i måter dette kan gjøres på, og at samme måte ikke passer like godt for alle.

Krise?

Er så utsagnet ’krise i velferdsstaten’ dekkende?

– Både ja og nei, mener Widding Isaksen.

– Ja, fordi vi som samfunnsforskere plikter å sette fingeren på det som er problemer i dag, og for eksempel si at dersom man fortsetter å utvikle tjenester med mangelfull respekt for praksiskunnskapen som finnes på dette feltet, ja så vil velferdsstaten gradvis bli mindre relevant. Pengetenkningen tar overhånd. Jeg mener helt klart det er en verdikrise i velferdsstaten Nei, fordi tjenestene velferdsstaten tilbyr er utrolig populære. Folk har stor tillit til at velferdsstaten kan løse deres problemer, og de mener at omsorgen som ytes har god kvalitet. Det er kanskje derfor vi blir så bestyrta når ting viser seg å ikke fungere, avslutter hun.