Ekte mannfolk leser ikke bøker

Et lite samfunn i Wales: Stålverket er nedlagt, og dermed forsvinner mannsjobbene. En ung mann tar jobb som pizzabud, noe annet er ikke å få. Det oppfattes som så kvinnfolkaktig og skamfullt at vennene til faren hans ikke vil snakke med faren, og dermed slutter faren å snakke med sønnen. Den unge mannen vil gjerne ha en jobb, men han vil også ha farens respekt. Han velger derfor arbeidsledigheten.

Dette var en av historiene professor Valerie Walkerdine fra University of Cardiff fikk høre da hun intervjuet unge menn og foreldrene deres i et gammelt arbeiderklassesamfunn som hadde mistet hovedarbeidsgiveren.

– Tapet av de tradisjonelle mannsarbeidsplassene påvirker hele samfunnet i disse lommene av gamle industrisamfunn. Det er et tap av maskulin stolthet når gamle mannsyrker erstattes av det som oppleves som feminiserte arbeidsplasser. Jeg fant en dyp smerte hos fedre som ikke føler at de har noe å gi til sønnene sine, og mødre som savner de sterke mennene og lider når de ser hva som skjer med sønnene deres, sa Walkerdine da hun nylig innledet på seminaret «Growing up today – the experience of social class» på Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK), Universitetet i Oslo.

– Jeg fant en dyp smerte hos fedre som ikke føler at de har noe å gi til sønnene sine, og mødre som savner de sterke mennene og lider når de ser hva som skjer med sønnene deres.

Klasse tilbake på planen

– Etter mange år hvor folk mente man var sprø hvis man snakket om klasse, har nå plutselig myndighetene begynt å snakke om dette, fortalte professoren. Hun mener imidlertid at tilnærmingen myndighetene har er altfor enkel.

– De snakker om endringene i arbeidsmarkedet, hvor tradisjonelle mannsyrker som ikke krever særlig mye utdanning er borte. De mener derfor at det må bli normen at alle barn fullfører videregående utdanning og helst går videre til høyere utdanning. Deres løsning på problemene ligger i å øke ambisjonene til den enkelte elev, fortalte Walkerdine. Ambisjoner (aspirations) blir presentert som nøkkelen til å endre forholdet til skolegang i arbeiderklassefamilier.

– Denne ideen, at det bare mangler en enkelt egenskap, er fullstendig overforenklet, mente professoren, og pekte på det gamle industristedet hun har forsket på som eksempel. Dette samfunnet har levd av tung jern- og stålindustri siden 1700-tallet. I løpet av disse hundreårene har det utviklet seg et samfunnsfellesskap som baserer seg på familie, solidaritet, et hardt liv, stolthet, sterk fagforening og en klar følelse av klassekamp, kollektivisme og støtte i lokalsamfunnet.

– I denne settingen gir ikke ambisjoner særlig mening. Ambisjoner er individuelt, noe som gjør at du ønsker å gjøre det bedre enn andre, mens hele poenget i disse samfunnene er at man hjelper hverandre, påpekte Walkerdine. Man skal ikke være annerledes, men utvikle solidaritetsfølelsen.

Myndighetene kan ikke gå inn i disse samfunnene og forvente å finne, eller skape, ambisjoner i forhold til utdanning, mener Walkerdine. Selv har hun jobbet med en gruppe unge menn som hadde store problemer med å ta tilgjengelig arbeid i servicesektoren, som pizzabud eller jobb i supermarked eller vaskebyrå.

Myndighetene kan ikke gå inn i disse samfunnene og forvente å finne, eller skape, ambisjoner i forhold til utdanning.

Lesing er feminint

– Noe av det som kom opp når jeg snakket med disse mennene og fedrene deres, var en sterk følelse av den maskuline kroppen, en kropp som er sterk, stolt og uutdannet. Mange av disse mennene fortalte meg at det ikke er noen skam å være analfabet, det var nesten en stolthet rundt det, sa professoren. Skriveferdigheter en noe som tilhører kvinner, og hvis man hadde et skjema som skulle fylles ut, så tok man det med hjem til kona.

Maskuline jobber derimot, innebærer å bli skitten. I Walkerdines intervjuer beskrev mange menn nytelsen i å komme hjem skitten og trøtt. Det å jobbe i supermarkedet i en hvit frakk, hvor man aldri blir skitten, gir dem ikke følelsen av å ha gjort en god dags arbeid. Alt fra det tunge maskuline industriarbeidet til solidariteten i samfunnet har forsvunnet, og ingenting har kommet i dets plass, foruten noe som de oppfatter som feminint og skamfullt.

– Sønnene prøver å kroppsliggjøre en maskulinitet som fedrene ikke lenger kan praktisere. Dette handler ikke om et fravær av ambisjoner, men om at praksis overføres mellom generasjoner, og man forsvarer tidligere tiders levemåter helt inn i situasjoner hvor de ikke lenger fungerer. Det betyr at myndighetenes planer ikke kan gjennomføres uten at man jobber med disse spørsmålene, sa Walkerdine.

Patologisering av oppdragelse

Men ifølge Walkerdine er myndighetenes agenda en annen: De mener at problemene løses ved å få foreldrene til å komme over sin egen motvilje mot skolen, som ofte er basert på at de selv mislyktes der. De må skjønne hvor viktig skolegang er for barna deres.

– Ideen om at det bare handler om å gi barna fra disse samfunnene ambisjoner, er patologisering av visse typer oppdragelse. Og slik jeg ser det er dette dømt til å mislykkes. De unge mennene er kroppslig forbundet til fortidas levemåte. Jeg følte at de desperat prøver å holde på noe her, og hvordan kan de flytte seg videre fra dette uten å føle svik?

De unge mennene er kroppslig forbundet til fortidas levemåte.

I diskusjonen etter Walkerdines foredrag minnet Marie Nordberg fra Karlstads universitet om farene ved å overføre denne type forskning til den skandinaviske virkeligheten.

– I Sverige har vi noen små lommer av industriområder hvor lignende ting har skjedd, men de fleste guttene herfra går inn i servicenæringen. Allikevel importeres britiske forklaringsmetoder og generaliseres som en beskrivelse av alle svenske gutter. Det blir en del av diskusjonen om den vanskelige maskuliniteten. Når så undersøkelser som PISA viser at Sverige ikke ligger på topp i Europa i forhold til utdanningsnivå, kommer samme krav til å øke ambisjonene hos oss. Britiske ideer om klasse brukes for å kreve økt disiplin i svensk skole, når man heller burde forske på den svenske virkeligheten, påpekte Nordberg.

Fattigdom og skam

På seminaret innledet også Barrie Thorne, professor ved UC Berkeley, USA, og professor II ved STK. Hun er velkjent for sin forskning på barn, kjønn og rase i skoler i Oakland, California, og har i senere år trukket klasse sterkere inn i sin forskning.

I USA er klasseforskjellene store, og de siste 30 årene har de bare økt. I dag lever nesten 22 prosent av amerikanske barn i hushold med relativ fattigdom, mot 3,4 prosent norske barn.  

Også i Oakland er det store klasseforskjeller, men i dagliglivet til skolebarna er den mye mindre synlig enn alder, kjønn og hudfarge. Byen ligger i et kupert område, og de rike bor i høyden, mens de fattige bor nederst. Det er derfor få felles møterom for dem som lever i ytterpunktene. På Oakland School, hvor Thorne har gjort mye av sitt feltarbeid, kommer barna fra familier som spenner fra middelklassen til svært fattige.

– Det jeg er fokuserer på nå er respektabilitet og håndtering av familiens skam, sa hun, og fortsatte: – Små barn lærer om kjønn, alder og religion i familien. Ideer om klasse lærer de derimot oftere gjennom møter med mennesker de ikke er i familie med. For eksempel gjennom øyeblikk hvor enkeltbarn blir synliggjort som «mindreverdig», en som ikke passer inn på grunn av fattigdom. I slike situasjoner vil barnet som regel prøve å beskytte seg med det jeg kaller «skamarbeid» (shamework), det vil si at gjør hva de kan for å forutsi hvilke situasjoner som kan avsløre familiens fattigdom, og jobber for å dekke over den for ikke å tape ansikt, forteller Thorne.

På nettsidene til skolen kan man, slik det er vanlig, lese en oversikt over den prosentvise fordelingen av etnisk bakgrunn. Klasse blir derimot ikke nevnt, og den eneste oversikten som finnes for dette er hvem som kvalifiserer for gratis eller redusert pris på lunsjen. På Oakland School blir dette en synlig markør, fordi oversikten over disse barna henger på veggen i kantina.

Hvem som får gratis lunsj er noe barna fort blir klar over, og det blir lett en kilde til skam.

Game Boy, ikke privatundervisning

Hvem som får gratis lunsj er noe barna fort blir klar over, og det blir lett en kilde til skam. Den kommersialiserte barnekulturen derimot, hjelper barna med å dempe synligheten i forhold til familiens økonomi.

– Det er en forskjell i forbruk av varer og tjenester her. Fattige foreldre kan forsake mye for at barna deres ikke må dra på skolen uten en Hello Kitty-matboks eller en Game Boy maken til de andre barnas, sa Thorne.

Det disse foreldrene ikke kan bruke penger på, er tjenester som privatundervisning etter skoletid eller «computer camps». Dette er mindre synlig i hverdagen, men desto mer synlig på sikt.

Skamarbeid

Fattigdom kan bli synlig på mange måter, men barna er kreative i forhold til å skjule det.

– En lærer lærte barna om romforhold ved å be dem måle opp soverommet sitt, og deretter tegne det til skala på skolen. Først syntes jeg dette var en veldig kreativ måte å undervise på, fortalte Thorne. Men i løpet av feltarbeidet hadde forskeren vært i en del av hjemmene til barna, og hun oppdaget fort et visst misforhold mellom virkeligheten og det som ble tegnet.

– En vietnamesisk gutt som sov på sofaen i stua ga seg selv et stort, ryddig soverom. Og et søskenpar i 11-12årsalderen som delte rom, noe som begynte å bli pinlig fordi de var av forskjellig kjønn, fjernet uten videre den andres seng fra tegninga, og ga seg selv et enerom. Først tenkte jeg «bra for dem», men det slo meg også hvor slitsom det er å drive slikt skamarbeid hele tiden, sa Thorne.

Videre skolegang

Barna i Thornes undersøkelse er på vei over i ungdomsskolen (middle school), og hvilken skole man skal inn på er en ny viktig markør av klasse.

– Noen foreldre har lært seg de riktige teknikkene for å «dytte» barna oppover åsen til de bedre skolene. En enslig mor skrev et essay til skolen om slitet med å oppdra to «gode svarte menn» i dagens Amerika, og fikk guttene sine inn i den skolen hun ønsket, fortalte hun.

Andre foreldre lar være å prøve lignende ting fordi de er bekymret for at barna deres skal bli den fattigste på skolen. Men de dårligste skolene kan også ha farer utover dårlig undervisning, spesielt for gutter.

– Noen av guttene snakket mye om alle slåsskampene de kom til å måtte kjempe i den nye skolen, og hvordan de skulle unngå at tingene deres skulle bli stjålet. De mente de kunne bli nødt til å la være å bruke merkeklær, eller de planla å gjemme seg i buskene. Problemene deres er i ferd med å bli større enn den rette matpakka og gratis lunsj, avsluttet Thorne.