Journalister velger oftest mannlige professorer som kilder

– Utgangspunktet for studien var et annet prosjekt hvor jeg studerte kvinner i akademia. Der så vi blant annet på den nye professorrollen, og oppdaget at stereotypiske forestillinger om hva en professor er fortsatt sitter igjen, sier Sigrun Wessel Svenkerud.

I 2016 publiserte VG og Aftenposten 2002 artikler der professorer er nevnt eller har skrevet selv. Med utgangpunkt i disse artiklene har Svenkerud og Brit Bolken Ballangrud, førsteamanuenser ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN), forsket på hvordan mediene fremstiller professorer.

Myten om professoren

Svenkerud sikter til at kravene til professorer har endret seg. Hun viser til endringer i akademia, som økt internasjonalt fokus, større krav til publisering og at man deltar i store forskningsprosjekter.

– Forestillinger om hva det innebærer å være professor er påvirket av kulturen som over lang tid har preget akademia. Tidligere var professorene stort sett menn som arbeidet lange dager med egne prosjekter, sier hun.

– Mange utenfor akademia har veldig stereotype oppfatninger av det å være professor, som at professorer kun er gamle menn. Det fikk meg til å tenke: Hvor kommer disse forestillingene fra?  

Media har en viktig rolle i fremstillingen av hva en professor er og gjør. Derfor ville forskerne undersøke hvordan professorer fremstilles i media. De har gått gjennom alle VG og Aftenpostens saker fra 2016 som kom opp ved bruk av søkeordet «professor».

– Etter å ha fjernet saker med treff som «Professor Dahls gate» og «Professor Drøvel», satt vi igjen med 2002 saker hvor professorer er nevnt som eksperter eller har skrevet selv, forteller Svenkerud.

Ballangrud og Svenkerud undersøkte hvilke sjangre sakene tilhørte, og om de var skrevet av en mannlig eller kvinnelig journalist.

Bruker ulike kilder

De fant at 21 prosent av kildene i sakene er kvinnelige professorer, og 79 prosent er mannlige, noe som ikke samsvarer med tallene i akademia. I 2016 var 27 prosent av professorene i Norge kvinner, og 73 prosent menn.

Forskerne så også på om kvinnelige og mannlige journalister bruker professorer som kilder på forskjellige måter. De fant at kvinnelige journalister bruker kvinnelige professorer som kilde i cirka 30 prosent av sine saker, og mannlige professorer i cirka 70 prosent av sakene.

Journalister, og særlig de mannlige, bør utfordres til å tenke seg om og være mer kjønnsbevisste når de velger kildene sine.

– Kvinnelige journalister bruker kvinnelige professorer som kilde litt oftere enn populasjonen av kvinnelige professorer skulle tilsi, forteller Svenkerud. 

– På den annen side bruker mannlige journalister kvinnelige professorer i bare en tidel av sine saker.

– Hva tror du skal til for at mannlige journalister blir mer bevisste på skjevfordelingen mellom mannlige og kvinnelige kilder?

– Jeg tror det handler om at mannlige journalister er uoppmerksomme. Journalister, og særlig de mannlige, bør utfordres til å tenke seg om og være mer kjønnsbevisste når de velger kildene sine. Men jeg skjønner hvorfor det er sånn: man spør de man kjenner, de man har spurt før og de som pleier å svare ja. I tillegg vet vi at kvinner er litt mer tilbakeholdne med å uttale seg i media, sier Svenkerud.

– Vi har ikke undersøkt for kvinnelige professorer, men kvinner i andre yrkesgrupper som kvinnelige stortingspolitikere, og de er mer tilbakeholdne med å uttale seg om ting de ikke er brennsikre på. Det er derfor sannsynlig å gå ut ifra at dette også gjelder for kvinnelige professorer.

Speiler ikke virkeligheten

Svenkerud er klar over at de ulike avisredaksjonene jobber med likestillingsspørsmål. Dette gjelder kjønnsbalanse blant ansatte i ledelse og redaksjoner, og i kilde- og bildebruk.

– Ser man på VG og Dagbladet, er likevel dette noe som ikke er gjennomført. Kvinner er for eksempel oftere kilder i «myke» saker, innen feature-sjangeren, sier Svenkerud.

– Kvinnelige professorer er oftere representert i saker om for eksempel sex og samliv eller helse enn mannlige, og menn er oftere representert i saker innen meningssjangrene. Det er sementerende å bruke kvinner og menn så tradisjonelt.

Kvinnelige professorer kan være mindre innstilt på å komme med skarpe meninger og uttale seg utenfor sitt tradisjonelle fagområde, enn mannlige professorer.

Saker innenfor meningssjangrene er for eksempel ledere, kommentarer og kronikker. Denne ubalansen opprettholder ifølge Svenkerud og Ballangrud forståelsen som tidligere forskning har vist, at kvinner oftere er representert i mykere saker.

– Henger det at kvinner oftere er kilder i «myke» saker sammen med fagfeltet de representerer?

– Delvis, men ikke helt. Det kan ikke forklare den store forskjellen. De fleste sakene i mediene er tilknyttet samfunnsfaglige temaer, og det er et felt som hverken er manns- eller kvinnedominert. Så her skulle kildebruken vært mer kjønnsbalansert, sier Svenkerud.

– I teknologifagene, eller STEM-fagene, er det mange flere mannlige professorer, så i slike saker er det mer forståelig at flere kilder er menn. Men ettersom det ikke skrives så mye om teknologifagene i avisene, bør ikke den skjevheten slå så sterkt ut som den gjør.

Akademia har den største utfordringen

Også Elisabeth Eide, professor ved Institutt for journalistikk og mediefag ved OsloMet, har sett at kvinner vegrer seg mer enn menn for å uttale seg. Hun tror det bidrar til at kildebruken blir skjev blant journalister.

– Kvinnelige professorer kan være mindre innstilt på å komme med skarpe meninger og uttale seg utenfor sitt tradisjonelle fagområde, enn mannlige professorer, forteller Eide.

Hun tror hyppigere valg av mannlige professorer som kilder blant annet henger sammen med et tradisjonelt syn på forskningsjournalistikk.

– Tidligere ble formidling av de «harde vitenskapene» regnet som virkelig forskningsjournalistikk, og der er det flest menn. Kanskje valget av mannlige professorer henger sammen med denne oppfatningen? Det kan også hende at noen medier har et mannsdominert kildearkiv.

En annen grunn er at det fortsatt finnes flere mannlige professorer.

– Det har vært vanskeligere for kvinner å bli professor. Man kan også peke på rester av en tradisjonell arbeidsfordeling, hvor kvinnelige professorer får en omsorgsrolle ovenfor studentene og dermed bruker mindre tid på forskning.

Eide var den første kvinnelige professoren ved Institutt for journalistikk og mediefag. Hun tror akademia henger etter når det gjelder kjønnsbalanse.

– Det kan virke som akademia, sammen med toppnivåene i næringslivet, representerer et konservativt etterslep, sammenlignet med blant annet politikken og journalistikken. I politikken er kvinneandelen i Storting og kommunestyrer over 40 prosent, og vi har nå flere kvinnelige medieledere på ulike nivåer, sier Eide.

– Akademia har et ansvar for å fremme likestilling, og mentorordninger er et av flere viktige tiltak.

På Institutt for journalistikk og mediefag ved OsloMet har de siden Eide ble professor i 2010 gått fra å ha én kvinnelig professor til å nå ha en jevn fordeling mellom kvinnelige og mannlige professorer.

Eide mener kvinnelige professorer må tenke på dem som kommer etter.

– Vi kvinnelige professorer må ikke trekke stigen opp etter oss, men heller bidra med å bygge trinnene som andre trenger, sier hun.

– Dette ansvaret bør også mannlige professorer ta alvorlig.

Eide trekker frem utvikling av kurs og mentorordninger for ansatte som skal søke om opprykk, som en fin måte å bistå kvinner i akademia på. Hun ser også lovende tendenser til endring, idet flere unge, kvinnelige forskere oftere enn før kommenterer utenriksspørsmål.

Skjevfordeling i akademia forsterkes i media

Flere universiteter og høyskoler har handlingsplaner for likestilling og mangfold, hvor rollemodeller er et tema. Et eksempel er Norges Handelshøyskole, med tiltak for bedre kjønnsbalanse i vitenskapelige stillinger, der det blant annet står at «Eksperter av begge kjønn skal benyttes i media som kilder på strategisk viktige områder».

Ifølge Sigrun Svenkerud er det likevel opp til hver enkelt professor hvorvidt man ønsker å stille opp i media.

– Institusjonene legger til rette for at ansatte ikke bare skal drive med forskning, men også formidling og at de skal være synlig i mediene, forteller hun.

– Universitetene har ulike systemer for hvordan dette er organisert, men mange oppfordrer til formidling, og noen gir også uttelling i form av ressurser. Så det er et slags dytt, men det er opp til hver enkelt hva man vil stille opp på.

Akademia har det største ansvaret, med å jevne ut forskjellen i antall kvinnelige og mannlige professorer

Svenkerud mener det er her mekanismene hvor kvinner vegrer seg mer for å uttale seg i media slår inn.

– Grunnen til at menn oftere benyttes som kilder enn kvinner henger sammen med at det er færre kvinnelige professorer, som igjen kan forklares med at kvinner prioriterer annerledes ved å ta mer ansvar for hjem og barn, sier hun.

– I tillegg er kvinner overrepresentert i midlertidige stillinger og har dårligere tilgang til nettverk sammenlignet med menn. Dermed blir kanskje mannlige professorer oftere mer relevante som eksperter også.

Svenkerud mener journalistene har et ansvar, men at akademia har det største ansvaret, med å jevne ut forskjellen i antall kvinnelige og mannlige professorer.

– Universitetsledelsen har et ansvar for å sørge for kjønnsbalanse blant sine ansatte, så media har flere eksperter å velge mellom, sier hun.

– Så er spørsmålet hva som skal til. Media er viktig, ikke bare for å speile samfunnet, men også som en pådriver til endring.

Svenkerud har inntrykk av at mange kvinner i akademia ikke tenker at de skal bli professor.

– Det er hardt arbeid å skulle bli professor. Så du må drives av noe annet enn ønsket om at andre skal se deg. Det må bety noe mer, sier hun.

Status er fraværende i svarene til kvinnene de har spurt. Grunner som blir nevnt er å få økt tilgang til forskningsmidler og å få større autonomi.

Svenkerud tror ikke menn ville svart veldig annerledes.

Først og fremst rettet mot journalister og akademia

Svenkerud håper det kan skje en holdningsendring hos journalistene som leser artikkelen, og at de blir mer oppmerksomme på den skjeve kjønnsbalansen i egen kildebruk.

– Dette gjelder ikke bare professorer, men også andre grupper man intervjuer hvor det er enklere å velge menn enn kvinner.

Hun mener studien er like viktig for akademia.

– Den viser at kvinner burde tørre å si ja oftere, og ta på seg det ansvaret som ligger i å være rollemodeller. Det er ikke så mange andre sammenhenger enn i media at de som er utenfor akademia møter professorer, hvis man ikke er student eller jobber i universitets- og høgskolesektoren. Så media har en viktig rolle med å vise hva en professor kan være, sier hun.

– Jeg skjønner jo at mange kvier seg, for eksempel med tanke på kommentarfeltene. Bare denne artikkelen vi har skrevet har fått stygge kommentarer på nett. Men det er slitsomt å stå på barrikadene for likestilling, det har jeg jo skjønt.