NRK har i saken Kjønnsforskning i ubalanse telt forskere tilknyttet norske kjønnsforskningsmiljøer, og kommer til at én av ti kjønnsforskere er menn. For at vi skal få best mulig kunnskap om og til gavn for samfunnet, trenger vi forskere med forskjellig kjønn og sosial bakgrunn.
Dette gjelder ikke bare kjønnsforskningen, et felt som selv etterspør mannlige forskere, men i all forskning. Representasjon av ulikhet er et viktig demokratisk prinsipp også i akademia.
Et kjønnsdelt akademia gir et kjønnsdelt arbeidsliv
I dag er 31 prosent av professorene og dosentene i Norge kvinner. Vi ligger nå godt over gjennomsnittet i EU. Slik har det ikke alltid vært.
Ifølge tall fra Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU), utgjør kvinner bare 17 prosent av professorene innen teknologi og naturvitenskap. Innen psykologi utgjør kvinneandelen 32 prosent, og innen historie utgjør kvinner 24 prosent, for å nevne noen fag.
For å forstå kompleksiteten i kjønnsubalansen må vi se på andelen kvinner og menn i ulike posisjoner, og hvordan kvinner og menn fordeler seg i de ulike fagene.
Arbeidet med kjønnsbalanse må være systematisk og målrettet over lang tid, og sektoren må være årvåken. Et eksempel på hvor galt det kan gå, fikk vi nylig fra Trondheim, hvor det allerede mannsdominerte faget filosofi, valgte å fylle ti ledige stillinger med ti menn.
For å forstå kompleksiteten i kjønnsubalansen må vi se på andelen kvinner og menn i ulike posisjoner, og hvordan kvinner og menn fordeler seg i de ulike fagene. Det er dette NRK prøver å si noe om ved å bruke kjønnsforskningsmiljøene som eksempel. Det blir for snevert.
Mindre å hente for menn
Er det vanskeligere å lokke menn til de kvinnedominerte fagfeltene, enn omvendt? Liza Reisel, forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning, har vist hvordan kvinner har mer å tjene på å velge fag som tradisjonelt har vært dominert av menn, enn menn har på å velge fag som tradisjonelt har vært dominert av kvinner.
Kjønnsforskningen er et ungt fag. På 1970-tallet ble kvinners rolle i samfunnet endret markant, men, som professor emerita Beatrice Halsaa erindrer, var det rungende taushet om kvinner på universitetet. Det var ingen kvinnelige forfattere på pensum, og få, hvis noen, kvinnelige forelesere. Kvinners liv og erfaringer, kvinners helse og kvinners historie visste man svært lite om.
I løpet av førti år har dette endret seg, og mange fag har i dag kjønnsperspektiv, takket være kvinnelige forskere. Kjønnsperspektiver handler blant annet om å finne ut hvilken betydning kjønn har i ulike sammenhenger, og er altså ikke det samme som et kvinneperspektiv, eller et mannsperspektiv.
Et kjønnsperspektiv kan også handle om å innta et kritisk perspektiv på gjengse oppfatninger om kjønn. En viktig påminnelse er også at mange av de som forsker på kjønn ikke kaller seg kjønnsforskere, men sosiologer, historikere, antropologer eller biologer.
Kan ikke bare være kvinner som forsker på kjønn
NRK trekker frem Kilden kjønnsforskning.no, som ikke er forskere, men som formidler kunnskap om kjønn, og spør: Hvorfor er syv av syv ansatte kvinner? Tilsvarende ubalanse får du når du ser på institusjonene som ansetter forskere, eller på likestillingsbyråkratiet.
I dag er det svært få mannlige studenter og forskere som er opptatt av kjønn og likestilling.
Det kan synes som et paradoks at vi som jobber med kjønnsbalanse ikke selv er best i klassen. Men vi er også en del av det kjønnsdelte arbeidslivet. I dag er det svært få mannlige studenter og forskere som er opptatt av kjønn og likestilling. Det er etter hvert mange med oss som lurer på hva som skal til for å øke interessen?
Forskningsrådets statistikk viser samme tendens. Det er flere forskningsprosjekter med kvinnelige prosjektledere som har et kjønnsperspektiv, enten det handler om menn, kvinner, arbeidsliv, helse, klimaendringer eller hva det måtte være. Er det sånn at kvinner forsker på både menn og kvinner, mens menn, i den grad de tematiserer kjønn, forsker på menn?
Mai-Linda Magnussen, kjønnsforsker og mannsforsker, understreker i NRKs sak at «Mannsforskning er viktig. Skal vi forstå og endre samfunnet, må vi utforske det også fra menns perspektiv.» Det er jeg helt enig i. Riktig interessant blir det kanskje først når forskere, uavhengig av kjønn, analyserer hva kjønn kan bety i forskningen sin.
