Sammendrag
I 1940 var det tolv mødrehygienekontorer i Norge. De ga opplysning og solgte prevensjon; noen drev også svangerskaps- og spedbarnskontroll. Mødrehygienekontorene var aksjeselskaper eid av arbeiderbevegelsens kvinneorganisasjoner. I april 1941 ble kontorene stengt og inventaret beslaglagt og fordelt til organisasjoner som var godkjent av Nasjonal Samling (NS) for helsearbeid for barn. Deretter startet likvideringen av aksjeselskapene som selskaper. Stengingen hadde klare paralleller i Hitlers Tyskland, men i Norge inngikk den i en pronatalistisk befolkningspolitikk med støtte langt ut over NS. Med utgangspunkt i dette og i situasjonen i 1940 blir stengingen og likvideringen og de følgene dette fikk etter krigen, undersøkt. Vi viser at kvinners mulighet til å kontrollere antallet fødsler med prevensjon og en relativt liberal abortpraksis ble drastisk endret under krigen. Resultatet ble mer alvorlig enn det som tidligere har vært kjent, da ikke bare de offentlig støttede mødrehygienekontorene ble stengt, men også likvidert – ødelagt. Det fikk stor betydning også etter krigen. Artikkelen bidrar med ny kunnskap om de politiske konfliktlinjene på dette feltet og viser at arbeiderkvinnebevegelsen var en pådriver for kvinners rett til å bestemme barnetallet lenge før den nye kvinnebevegelsen kom til rundt 1970. Inntil da var rett til fødselskontroll i stor grad et klassekrav, selv om det fantes noen eksepsjonelle feminister som overtrådte klassegrensen.
Nøkkelord: Mødrehygienekontor, fødselskontroll, arbeiderkvinnebevegelsen, befolkningspolitikk, annen verdenskrig
Les hele artikkelen på Idunn.no: https://doi.org/10.18261/tfk.47.4.4
Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0
