Donorunnfangede menneskers fortider, nåtider og framtider: en feltstudie fra California

Issue:
2-3
2021

Donorunnfangede menneskers fortider, nåtider og framtider: en feltstudie fra California

Sammendrag

Med utgangspunkt i et feltarbeid i California i 2018 undersøker denne artikkelen hvordan donorunnfangede menneskers kunnskap om egen unnfangelse iverksetter revurderinger av fortid, nåtid og framtid i en kontinuerlig og gjensidig påvirkende dynamikk. Basert på samtaler med 19 californiske donorunnfangede mennesker utforsker jeg hvordan kunnskap om donorunnfangelse påvirker og påvirkes av temporaliteter og tilrettelegger for argumentasjon for praksisendring i den US amerikanske fertilitetsindustrien. Artikkelen er spesielt inspirert av Walter Benjamins forståelse av «møtet» mellom fortid og nåtid, og kontekstualiserer hans ideer i et høyaktuelt spenningsfelt mellom individ og stat. Artikkelen åpner for forståelser av hvordan nye reproduktive teknologier produserer og transformerer temporaliteter, som kan ha implikasjoner for disse teknologienes framtid.

Nøkkelord: Temporalitet, genetikk, kunnskap, tid, identitet, familie, assistert befruktning, donorunnfangelse


Introduksjon

Gjennom samtaler med donorunnfangede mennesker utforsker denne artikkelen hvordan kunnskap om egen donorunnfangelse iverksetter det jeg kaller «temporale dynamikker». Å være donorunnfanget betyr at man er et resultat av en assistert befruktning gjennom en kjønnscelledonasjon, ofte muliggjort av kjønnscellebanker og/eller fertilitetsklinikker. Temporalitets- eller temporale dynamikker betegner hvordan de tre subjektive tidsdimensjonene (fortid, nåtid og framtid) kommer i samspill med hverandre. Eksempelvis utforsker artikkelen hvordan kunnskap om egen donorunnfangelse kan forandre ens forståelse av hendelser i egen fortid, som forandrer oppfatninger i dag, som igjen forandrer og «frigjør» minner, som kan legge føringer for framtiden. Et mål med artikkelen er å illustrere hvordan slike temporalitetsdynamikker danner et grunnlag for donorunnfangedes politiske kritikk mot US amerikansk donorunnfangelsespraksis, og hvilke erfaringer som underbygger dette grunnlaget.

Hvordan fortoner temporale dynamikker iverksatt av kunnskap om donorunnfangelse seg? Hvordan påvirker de identitet og familieforhold? Og hvilke implikasjoner har temporale dynamikker for den US amerikanske fertilitetsindustriens framtid som befruktningsfasilitator? Med sistnevnte spørsmål nærmer artikkelen seg et spenningsfelt mellom individ og stat, og hvorvidt dagens fravær av statlig regulering av donorunnfangelsespraksis spiller en kausal rolle i utformingen av de temporale dynamikkene som danner grunnlag for praksisreform. Artikkelens analyse kan ha implikasjoner for andre domener hvor spørsmål om kunnskap om donorunnfangelse og dens sosiale effekter er relevante. En nærliggende sammenligning i denne konteksten er Norge, som er langt mer restriktiv i sin donorunnfangelsespraksis. Beskrivelsen av de californiske prosjektdeltakerne kan til en viss grad legges til grunn for vurdering av tiltak som Norge har innført de senere årene, spesielt foreldres formidlingsplikt og innstillingen av donoranonymitet (Bioteknologiloven, § 2-7). Mer generelt vil artikkelen bidra til å opplyse om donorunnfangede menneskers erfaringer – en verdifull innsikt i en tid hvor assistert befruktning er en stadig mer utbredt metode for reproduksjon (Kristensen 2020; Ravn, Kristensen og Sørensen 2016).

Kontekst og metode

Artikkelen er basert på et feltarbeid i California fra 2018 hvor jeg var i samtale med totalt 19 sæddonorunnfangede personer. Feltarbeidet fant hovedsakelig sted i Los Angeles, San Francisco og San Diego, varte i seks måneder, og var utført som del av min mastergrad i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. I avhandlingen utforsket jeg hva det kan innebære å få vite at man er sæddonorunnfanget, altså effektene av det å få vite at man er unnfanget som resultat av en sædcelledonasjon1. Artikkelen anvender empiri produsert for masteravhandlingen og omfatter derfor ingen observasjoner om eggdonorunnfangede personer. Jeg begynte rekrutteringen av deltakere sensommeren 2017, noen måneder før min avreise fra Norge i januar 2018. Jeg la ut korte presentasjoner av prosjektet mitt på forskjellige fora og Facebook-grupper for og om donorunnfangede, og oppfordret alle som var interesserte til å kontakte meg. Jeg mottok et flertall av henvendelser fra California og jeg fokuserte deretter på californiske donorunnfangede mennesker. Snart var jeg i kontakt med flere personer over e-post, og en hadde tilbudt meg et sted å bo i mine første uker i Los Angeles.

Jeg møtte mine prosjektdeltakere minst en, men ofte flere ganger, og i to tilfeller tilbragte jeg flere uker sammen med en prosjektdeltaker som gjest i deres respektive husstand. Jeg avtalte møter gjennom Facebook, e-post eller SMS. Møtene besto først og fremst av et semistrukturert intervju som ofte utviklet seg til en løsere samtale, særlig om vi møttes flere ganger. Spørsmålene varierte: «Når/hvordan fikk du vite at du var donorunnfanget?», «har noe forandret seg siden du fikk vite det?», «har du noen tanker om begrepet «donor»?», «ønsker du å møte din donor?2 hvorfor (ikke)?», «hvordan ville donorunnfangelsespraksis sett ut om du kunne bestemme?», «hvorfor/hvordan har din ukjente genetiske slekt noe med deg å gjøre?», og så videre. Et intervju varte som regel mellom 1-2 timer. At feltarbeidet varte såpass lenge (6 måneder) var av stor fordel, ettersom mange hendelser kunne finne sted imellom mitt første møte med en deltaker og vårt andre møte måneder senere. For eksempel kunne man ha funnet et nytt søsken, eller fått resultater på en DNAtest.

Kun to av 19 prosjektdeltakere hadde «alltid visst» om sin donorunnfangelse (det vil si vokst opp med denne kunnskapen). Under feltarbeidet fant jeg at tidspunktet man får vite om sin donorunnfangelse ofte spiller en betydelig rolle i temporalitetsdynamikkens utforming. I tillegg kan det ha konsekvenser for urettferdigheten som den donorunnfangede personen kan oppleve. Den emosjonelle reaksjonen av å tilegne seg kunnskap om donorunnfangelse etter barndommen kan være preget av tillitsbrudd med foreldre, noe de som «alltid har visst» slipper. De husker for eksempel ikke «sjokket», «tapet», «lettelsen», «forvirringen» eller «vantroen» (eksempler på uttrykk som ble brukt av prosjektdeltakerne som fant ut om sin unnfangelse etter barndommen til å beskrive dette øyeblikket) som medfulgte oppdagelsen. Artikkelen er preget av at de fleste av prosjektdeltakerne hadde fått vite om sin donorunnfangelse etter barndommen. At temporalitetsdynamikker likevel definerer hvordan kunnskap om donorunnfangelse anvendes, vil senere bli illustrert ved presentasjonen av en deltaker («Nina») som «alltid har visst». Ønsker om reform av anonymitetspraksis var heller ikke utelukket en kritikk fremmet av de som hadde lært om sin donorunnfangelse etter barndommen.

Nettsider for og om donorunnfangede mennesker, som wearedonorconceived.com, spiller en sentral rolle i uniformering av narrativer og fungerer som en ressurssentral hvor donorunnfangede menneskers interesser blir ivaretatt og reprodusert. Et eksempel på slik reproduksjon av interesser er oppfordringer til kommersielle DNAtester for å identifisere genetisk slekt. På nett, blant annet gjennom Facebook, organiseres konferansedeltakelser, som Erin Jacksonʼs (grunnleggeren av wearedonorconceived.com) fremlegg på New York Institute of Philosophy: Ethics of Donor Conception Conference (EDCC) i 20193, spørreundersøkelser og fysiske sammenkomster. I tillegg deles blant annet nyheter, kontroverser, lovendringer, og veiledninger om hvordan å håndtere kunnskap om donorunnfangelse. Mine observasjoner fra Facebook-grupper underbygger noen av poengene i denne artikkelen.

I California – som ellers i USA – er det ingen statlig regulering på antall egg- og sæddonasjoner per donor eller antall unnfangelser per donor. Klinikker og kjønnscellebanker er selvregulerende og baserer seg på retningslinjer og anbefalinger formulert av organisasjoner som ASRM4. California Cryobank har for eksempel selv satt en grense på «25-30 familier per sæddonor»5, men både egg- og sæddonorer står fritt til å donere til flere klinikker og banker, noe som i prinsippet muliggjør for et ubegrenset antall unnfangelser per donor. Fravær av regulering gjelder også i stor grad anonymitetspraksis, hvor den seneste utviklingen er en lov som gir mennesker hvis unnfangelse er et resultat av bruk av kjønnsceller donert etter 1. januar 2020, rett på tilgang til medisinsk informasjon om donor (HSC 2020, 1644.3.). I tillegg gir loven alle donorunnfangede mennesker (unnfanget via donasjoner gitt etter 1. januar 2020 i California) mulighet til å be om identifiserbar informasjon, selv om donor er anonym. Om en slik forespørsel blir fremlagt, er sædbanken pliktig til å gjøre relevant donor oppmerksom på dette, og dermed gi donoren anledning til å reversere valget om anonymitet. Donor kan fritt velge å forbli anonym. Siden loven ikke har tilbakevirkende kraft, er lite forandret for de menneskene som allerede er donorunnfanget, og født og oppvokst uten tilgang på informasjon om genetisk opphav. Paradokset er at selv om loven er forandret (antageligvis) med «barnets beste» i mente, er ikke barna som nå er voksne tatt i betraktning (se Melhuus 2012:66, for en diskusjon om «barnets beste» i norsk kontekst). De fleste har med andre ord fremdeles ingen lovfestet mulighet til å (søke om å) identifisere sin genitor6 – akkurat som donorunnfangede mennesker i Norge unnfanget før 2005.

Mye forskning er gjort på assistert befruktning (Becker 2000; Carsten 2007; Konrad 2005), og noe også på donorunnfangede mennesker (se for eksempel Edwards 2013), men lite er gjort på hvordan kunnskap om donorunnfangelse kan føre til at enkelte menneskers fortider forandres, nåtidige dimensjoner får ny kontekst og framtider forestilles på nytt. Det er interessant å utforske ønsker om at staten skal regulere reproduksjon, særlig ettersom det er anerkjent at stater på ulike vis og med ulike formål forsøker å påvirke befolkningers reproduktive adferd (som vurdert i norsk kontekst av Kristensen 2020; Stuvøy 2019). Prosjektdeltakernes ønsker om å avskaffe anonymitet og få tilgang på genetisk informasjon er eksempler på ønsker om slik statlig regulering. Artikkelen tilføyer dermed empirisk innsyn i en høyst relevant dimensjon av reproduksjonsteknologier, og åpner for en analyse av sammenhengen mellom personlige temporale dynamikker og politisk kritikk.

Teoretisk rammeverk

Jeg tar for meg spørsmål om tid og temporalitet med stor inspirasjon fra Walter Benjamin (1940) og hvordan hans ideer har blitt fortolket av Kia Lindroos (1998) og Michael Taussig (1993). Benjaminʼs idé om «frigjøringen» av tapte øyeblikk og fortidens «møte» med nåtiden kan bidra til å belyse hvordan kunnskap om donorunnfangelse fører til at minner får nye sammenhenger og hvordan gjenerindring åpner for frigjøringen av tapte øyeblikk, og legger føringer for framtiden. Framtiden kan bli fylt med nytt håp og nye engstelser, både hva angår ens personlige liv og hva angår fertilitetsindustriens (fravær av) regulering. I dette «møtet» står også imaginære tapte fortider sentralt. Imaginære tapte fortider er mitt begrep som vil utdypes senere. Jeg lanserer begrepet for å tydeliggjøre hvordan personlige fortider legger føringer for framtiden, og for å belyse hvordan personlige temporaliteter blir påvirket av institusjoners praksis og legger grunnlag for sistnevntes reform.

For å forklare forskjellen på tid og temporalitet trekker jeg på filosofen David Couzens Hoyʼs arbeid (2009). Hoy definerer «tid» som det som referer til universell eller objektiv tid, altså «klokketid», som kronologisk utgjør kalenderen. Temporalitet derimot, beskrives av Hoy som tid som «manifesterer seg i menneskelig erfaring» (2009:xiii). Her er nåtid, fortid og framtid i et konstant interdynamisk forhold, og det erfarte «nå» fremtrer alltid på bakgrunn av dette forholdet. I et temporalt perspektiv erfares tid, og Hoy foreslår at det ikke er personen selv som «tar i bruk» temporalitet, men heller at subjektet blir til – er – på bakgrunn av temporalitet. Framtid, nåtid og fortid «produserer» altså subjektivitet i samspill med andre faktorer. Med Benjaminʼs begrepsapparat (1940, se for eksempel tese A) kan man tenke seg at en hendelse på den forestilte kronologiske tidslinjen «løsrives» fra denne lineariteten og inngår gjennom erindring i en ternær temporalitetsdynamikk med nåtid og framtid. Begivenheter som giftemål, barnefødsel og dødsfall har alle sin plass på den ovennevnte linjen. Disse hendelsene, og når de forekommer, påvirker hvordan kunnskap om donorunnfangelse inkorporeres og legger føringer for temporale dynamikker. Øyeblikket man lærer om ens donorunnfangelse kan være avgjørende: For noen er ikke tilegnelsen av kunnskap om donorunnfangelse noe som huskes, for andre er tilegnelsen av kunnskapen et øyeblikk der den donorunnfangede, subjektivt og plutselig, «blir donorunnfanget».

Jeg tar utgangspunkt i kunnskapsteori utviklet av Marilyn Strathern (1999). Informasjon blir, ifølge Strathern, konstituerende kunnskap når den blir «innebygd i hvordan man samhandler med andre og fortolker verden» (1999:77-78, min oversettelse). Kunnskap om donorunnfangelse er også kunnskap om (genetisk) slekt, og som Strathern har påpekt er effektene av slektskapskunnskap, på grunn av dens «kulturelle kopling» med identitet (1999:68), konstituerende for individets virkelighetsoppfatning. En viktig årsak til at identitet blir påvirket av kunnskap om genetisk slekt, er etter mitt skjønn basert i dominerende (nordamerikansk) kunnskap om genetisk arv (Mogseth 2019, kapittel 2; for en annen observasjon om det nordamerikanske selvet som rotfestet i fysikalitet og mikrobiologi, se Finkler 2017:174-175); altså forestillingen om at genetikk (som arves fra ens genetiske foreldre delvis) konstituerer ens identitet. Slik kan kunnskap om ny genetisk arv legge føringer for identitet uten å nødvendigvis utfordre eller erstatte familierelasjoner.

Konstituerende kunnskap i praksis

Da jeg spurte en prosjektdeltaker om hvorfor hennes ukjente genitor hadde noe med hennes identitet å gjøre, svarte hun: «Vel, du skjønner, det er jo denne greia kalt DNA!7». En annen beskrev DNA slik: «DNA er det som kopler oss sammen, det er det som gjør oss til de vi er! Det er liksom de små legoklossene som former vår virkelighet, vår eksistens!». Lignende idéer om DNAets, eller geners, betydning i identitet og sosiale relasjoner var utbredt, og kan vekke assosiasjoner til øvrige forslag om «genetifisering» (se Lippman 1993). Noen av prosjektdeltakerne mente at under ellers like forhold ville foreldre som oppdrar sitt genetiske avkom, ha «bedre utgangspunkt» for oppdragelse sammenlignet med de som oppdrar et barn de ikke er genetisk knyttet til. De forklarte dette med at genitor lettere kan gjenkjenne arvede trekk i sitt avkom samt være predisponert for håndtering av disse. Sammenlignet ville en ikke-genetisk forelder mangle denne predisponeringen til å forstå barnet. Genetisk arv er slik forestilt å inneholde personlighets- eller karaktertrekk og egenskaper, eller i det minste utgangspunkter for utvikling av slike.

Det var ingen som mente at dette var en konstant sannhet, og alle deltakerne påpekte at «sosiale foreldre» kunne være minst like gode som «biologiske»8 (se Becker 2000; Modell 1994; Ravn, Kristensen og Sørensen 2016; Thompson 2005, kapittel 5, for observasjoner om hvordan reproduksjonsteknologier har bidratt til å utfordre «den biologiske familien» som naturlig). Genetisk slekt og familie er ikke nødvendigvis ensbetydende med hverandre. Kunnskap om genetisk arv kan ses som én i en myriade av gjensidig påvirkende identitetsskapende faktorer (à la Arribas-Ayllon 2016). En av mine prosjektdeltakere konseptualiserte genetisk arvs rolle i identitetskonstruksjon som «plantegningen for en bygning». Hun forklarte at selve bygningen alltid varierer fra plantegningen, basert på omgivelsene den bygges i, og at den stadig blir renovert og møblert av menneskene som flytter inn – en metafor for genetisk predisponering, oppdragelse, og miljøet man vokser opp i.

Flere prosjektdeltakere forklarte at det å finne ut om sin donorunnfangelse ga mening. Hilde, for eksempel, var 34 år gammel da moren hennes fortalte om donorunnfangelsen. Hun beskriver sin reaksjon: «Jeg var merkverdig rolig, noe jeg tror skjer når man er i sjokk. Men det ga så mye mening! Det var sjokkerende, og det var ikke sjokkerende samtidig. Jeg kunne ikke helt forstå hvordan jeg kunne ha begge de to tankene på en gang.» Mariann, en 37 år gammel kvinne som fikk vite om sin donorunnfangelse da hun var 15 år gammel, sier: «Jeg ville vært en helt annen person, tror jeg, om jeg ikke var donorunnfanget – en helt annen!». Aspektene ved virkeligheten som kunnskapen rokker ved, er også ofte de aspektene som setter premissene for hvordan kunnskapen gir utslag, dette inkluderer familierelasjoner, kunnskap om genetikk og en rekke personlige karakteristikker. For eksempel kan kunnskap om ens donorunnfangelse føre til at tynnslitte familieforhold blir tynnere, og til at sterke forhold blir sterkere (Frith mfl. 2018:178). Interpersonlige dynamikker er sentrale i hvordan kunnskap om donorunnfangelse gir utslag. Dette innebærer blant annet at hvorvidt forhold og identiteter transformeres som resultat av kunnskap om donorunnfangelse varierer.

Jonas, en mann på 44 år som fikk vite om sin donorunnfangelse da han var 40 år gammel, sier at hans donorunnfangelse er «mer en anekdote» enn noe virkelighetsomveltende. Han forklarer dette med hans alder, hans hverdag med familie og karriere, og foreslår at jo mer stabil man er, jo mindre betyr det å få vite at man er donorunnfanget. Han medgir at det antakeligvis hadde vært verre å få vite det som tenåring, tiden hvor «man bygger sin identitet og kanskje har et vanskelig forhold til sine foreldre». Vanessa, som ble fortalt at hun var donorunnfanget av sin pater9 i en alder av 29, forteller at hun «definitivt er en forkjemper for at foreldre forteller barnet [om dets donorunnfangelse] helt fra starten av, før barnet en gang kan huske å veve [informasjonen] inn i sin livshistorie og selvforståelse». Hun sier at hun likevel ikke misbilliger sine foreldre for å ha ventet: «Siden jeg uansett ikke hadde fått vite det fra begynnelsen av, tror jeg det hadde vært veldig tøft for meg å håndtere dette som tenåring». Alle deltakerne mente at man ideelt får vite det tidligst mulig, men om dette ikke skjer, kan det ifølge noen deltakere være bedre å vente til man er på «et trygt sted i livet», som en deltaker uttrykte det.

Tiden før

Jeg følger en av prosjektdeltakerne i å dele opp den forestilte lineære tidslinjen i to: 1) Tiden før øyeblikket man tilegner seg kunnskap om ens donorunnfangelse, og 2) Tiden etter; eller, som prosjektdeltakeren spøkefullt formulerte epokene: «B.A., Before Awareness», og «A.A., After Awareness». Variabler «B.A.» – før bevisstgjøring – påvirker hvordan kunnskap om donorunnfangelse gir utslag, og slike (fortidige) variabler blir selv retrospektivt påvirket av kunnskapen. Hendelser som utspiller seg «A.A» – etter bevisstgjøring – er betont av kunnskapen og kan påvirke dens betydning. Hendelser både B.A. og A.A. blir meddelt meg A.A., og temporalt sett kan ikke disse to «epokene» adskilles. Benjamin (1940) foreslår at fortiden og framtiden skyter inn og ut av et nåtidig selv i et uløselig interdynamisk forhold. Slik, fordi alle prosjektdeltakernes observasjoner om fortiden nødvendigvis ble presentert for meg retrospektivt, er det kun i den fenomenologiske tiden vi får tilgang på deres fortidige hendelser, altså i hvordan disse hendelsene fremstår i deres narrativer.

Flere av prosjektdeltakerne revurderte sitt forhold til sine foreldre i lys av kunnskap om donorunnfangelse, og spesielt forholdet til sin pater (det vil si sin «farsfigur» – se sluttnote 11). Selv om Jonas anså kunnskap om donorunnfangelse som lite betydningsfull, kom det frem at han hadde revurdert sitt forhold til sin avdøde pater (som døde 5 år før Jonas fant ut om sin unnfangelse) i betydelig grad. Jonas reflekterer over forholdet:

[å få vite at jeg var donorunnfanget] fikk meg til å føle meg nærmere my dad [pater], på en måte. Det faktum at han ikke oppførte seg annerledes mot meg på grunn av [at jeg var donorunnfanget] … det gjorde godt, siden vi ikke akkurat hadde det beste forholdet. (Jonas, 44 år)

Det er ikke klart hvordan Jonas vet at deres dynamikk ikke var betont av kunnskap om donorunnfangelse. Likevel er det interessant hvordan Jonas anvender kunnskapen til å gjenerindre sin avdøde pater og med dette forsterke sin forbindelse til hans minne. Jeg spør hva han mener med at de ikke hadde «det beste forholdet». Jonas forteller at det handler om at de var ulike på «alle mulige måter». Hans pater var «very jockey », og en «hurtig-talende jurist», hvor Jonas var mer stille og bokorientert. Kunnskapen om donorunnfangelse kontekstualiserte denne ulikheten for Jonas, og han fikk en ny takknemlighet overfor sin oppdragelse.

På lignende vis forteller Rakel, hvis pater døde da hun var 17 år gammel, at hun ønsker hun kunne ha «takket [han] for å ha oppdratt [henne] som om [hun] var hans egen». Hun legger til: «Det er synd jeg ikke fikk den muligheten, bare fordi jeg ikke visste om [min donorunnfangelse] i tide». Idiomet «som sin egen» antyder en vektlegging av genetisk eller biologisk kontinuitet innen Rakels slektskapstenkning, en vektlegging som flere deltakere impliserte med lignende idiomer (for en kritikk av øvrig sosial vektlegging av biologi innen US amerikansk slektskapstenking, se Becker 2000:68,74). Forståelsen av genetiske bånd som identitetsbærende blir belyst av Rakels oppfatning av DNA som en «plantegning for hvem man er». Slik er både Rakels identitet og tilhørighet i et konseptuelt forhold med ideen om genetisk arv. Når kunnskap om donorunnfangelse oppløser det forestilte genetiske båndet, forandres hennes selvforståelse og hennes forhold til sin pater. Rakel sier at etter å ha fått vite om sin donorunnfangelse, har hun «sørget igjen» over sin paters død. Det oppstår et nytt tap, og samtidig skapes en imaginær potensiell fortid hvor Rakel forestiller seg å ha visst om sin donorunnfangelse «fra begynnelsen av», hvor hun kunne uttrykt takknemlighet overfor sin pater før det var for sent. Videre blir Rakels sterke bånd til sin avdøde pater enda sterkere fordi han oppdro henne «som sin egen» til tross for deres manglende genetiske forbindelse. Fortiden rekontekstualiseres og sammenlignes med imaginære potensielle fortider.

I lys av kunnskap om donorunnfangelse kan familierelasjoner bli husket på andre måter og bli fylt med nye og til tider intense følelser. Dette stemmer også når relasjonene det er snakk om har vært svake. Mariann har så lenge hun kan huske hatt et turbulent forhold til sine foreldre. Hun fikk vite at hun var donorunnfanget som en konsekvens av foreldrenes skillsmissekrangel. Hun forteller om sin reaksjon:

… for å være helt ærlig, det jeg fikk ut av det var en urokkelig tillitt til min egen intuisjon. […] Jeg gikk derifra med en følelse av at: «Jeg hadde rett! Min intuisjon var korrekt, jeg stolte på mennesker som etter all formodning burde fortalt meg sannheten, men som ikke gjorde det. Og om foreldrene mine kan lyve til meg, kan enhver jævla person i verden lyve til meg, så faktisk er det kun meg selv jeg kan stole på 100 prosent.» Og … jeg tror nettopp dette har skapt en av mine største personlige styrker. (Mariann, 37 år)

Selvtilliten Mariann viser til kommer av det hun sier var hennes mistanke om at hun ikke var i (genetisk) slekt med minst en av sine foreldre. Da hun var rundt 3 år gammel spurte hun sin mor om hun var adoptert. Moren benektet dette, og da Mariann fremdeles ikke trodde på henne hadde moren vist henne bilder fra da hun var gravid. Dette satte en stopper for spørsmålene om adopsjon, men Mariann forteller at mistanken levde videre. Hun forteller at lettelsen da hun ble fortalt om sin donorunnfangelse manifesterte seg i tanken: «Jeg visste det!». Mariann viser til hvordan foreldrenes «løgner» har gitt henne en overbevisning om at det kun er henne selv hun fundamentalt sett kan sette sin lit til. Marianns tilegnelse av kunnskap om donorunnfangelse resulterte i en rekontekstualisering av fortiden, en forklaring om selvet, og en framtid som utartes på nye premisser.

Tiden etter

Hendelser som arter seg A.A. (før bevisstgjøring) kan forstås i lys av kunnskap om donorunnfangelse og kan rekontekstualisere hendelser som fant sted B.A. (etter bevisstgjøring). Mariann giftet seg for noen år siden, og da nesten ingen fra familien møtte i bryllupet, var skuffelsen betydelig, om noe forventet. Hun reflekterer over sin paters fravær:

[Jeg er] ikke i kontakt med my legal father. Og det som virkelig sementerte denne distansen for meg var hans beslutning om å ikke komme i bryllupet mitt. Og … jeg tror … jeg har mer sympati (Mariann humrer), det er ikke mye, men jeg har mer sympati for avgjørelsen … fordi, jeg tror mangelen på biologi, eller delt DNA, har spilt en rolle i alle hans avgjørelser, som for eksempel hvor han har bodd og hvor han jobber [Marianns far har vært geografisk fraværende store deler av hennes liv]. Liksom, du hører folk si: «Jeg kan aldri forestille meg å flytte fra barnet mitt», og jeg tenker det samme, men om du filtrerer denne tanken gjennom ideen om at det ikke er noen delt biologi, det at jeg ikke er hans genetiske avkom … så blir avgjørelsene hans mer forståelige. Det unnskylder dem ikke […] men jeg forstår hvor mye lettere det kan være å dra fra et barn som i det minste en del av deg føler at ikke er helt … ditt eget. (Mariann)

Vissheten om manglende genetisk forbindelse har rekontekstualisert vesentlige aspekter ved deres forhold, og har forklart distansen som har definert forholdet opp igjennom årene, både i tiden før Mariann visste hun var donorunnfanget (B.A.) og tiden etter (A.A.). Mariann sier også hun er «takknemlig» for at foreldrene hennes fortalte henne om donorunnfangelsen, ettersom dette har gitt henne både svar og personlig styrke.

Jeg spør Julie, som er oppdratt av en enslig mor, om det er enkelte kontekster hvor betydningen av hennes donorunnfangelse er mer fremtredende. Hun sier:

Jo eldre jeg blir, jo mer betyr det. Jeg tror at om jeg ikke hadde hatt alle disse problemene med min mors familie, så hadde det ikke betydd så mye, men jo bedre jeg kjenner meg selv med tiden, jo mer betyr det. Jo bedre kjent jeg blir med meg selv, jo mer føler jeg at jeg er annerledes enn menneskene rundt meg. Tomrommet er mer tilstedeværende nå enn hva det var før. (Julie, 34 år)

For Julie forklarer kunnskapen om ukjent genetisk slekt hennes følelse av annerledeshet, men den skaper også en lengsel om en framtid hvor hun møter og blir tatt imot av denne slekten. Identifisering av slekt var en vesentlig del av mange av mine prosjektdeltakeres A.A.-tid, men tross deres forsøk hadde hverken Julie eller Mariann funnet sin genitor. Som mine funn viser er ikke kunnskap om donorunnfangelse betydningsfullt for den donorunnfangede alene, men skaper og transformerer også forhold og dynamikker. Mellommenneskelige øyeblikk blir ladet med andre intensiteter, og mennesker den donorunnfangede kommer eller er i kontakt med, inkludert genitor, kan få sine framtider definert av nye håp og engstelser.

Etter at Vanessas pater fortalte henne om donorunnfangelsen, hadde Vanessa i løpet av de ti neste årene uregelmessig DNAtestet og lett på internett etter sin genitor. Hun fikk endelig identifisert og kontaktet han, og de møttes et par år før feltarbeidet begynte. Siden har de møttes fire-fem ganger og snakker på telefonen rundt en gang i måneden. Vanessa snakker varmt om sin genitor og forteller lidenskapelig om hvordan hun har fått en mer komplett selvforståelse etter å ha møtt han: «Det er som om det man ser i speilet forandres, alle disse kvalitetene reflekteres plutselig tilbake». Mange donorunnfangede mennesker håper å oppleve lignende når de selv møter sin genitor, noe som kom til uttrykk både blant mine prosjektdeltakere og i Facebook-grupper. Vanessa forteller om øyeblikket der hun fikk vite om sin donorunnfangelse:

Jeg måtte sette meg ned fordi det føltes ut som bena mine ble slått vekk under meg, og … det første jeg følte var … jeg følte at jeg ble forlatt. Jeg følte at han fortalte meg at han ikke var min far. Det føltes på en måte ut som om jeg ble vraket … som å bli forlatt. Denne følelsen har siden forduftet, men umiddelbart føltes det ut som en avvisning. (Vanessa, 37 år)

Vanessa sier at reaksjonen ikke gir «intellektuell mening», men at det var slik hun følte det, og at dette inntrykket fort gikk over. Likevel tok det «i det minste et par år» før hun igjen snakket med sin pater om dette. Vanessas pater har vært åpen og støttende gjennom hele prosessen med å finne genitor, og Vanessa sier at hans støtte var et «vakkert foreldreøyeblikk». Hun utdyper: «Selv om jeg er en voksen kvinne, ga det meg mye å bli parented på denne måten». Vanessas formidling om sitt styrkede forhold til sin pater var alltid satt i kontekst til deres forhold B.A.. De hadde aldri hatt «dype samtaler», noe de nå måtte ha om de skulle kunne snakke om hvorfor og hvordan de (Vanessas foreldre) valgte å bruke en sæddonor, og hvorfor han ventet så lenge med å fortelle dette. Dette eksempelet illustrerer hvordan kunnskap om donorunnfangelse kan transformere og produsere intime forhold og definere tiden A.A..

Pernille, 19 år, hadde under feltarbeidet møtt og opprettet et forhold med sin genitor. Pernille refererer til sin pater og forteller at hun «har latt mye skli opp gjennom årene», men nå som hun har begynt å «henge med Lars [genitor]» har hun sett at det «er dette du gjør når du vil være i noens liv og vil være en far for dem» (kursiv for vokal vektlegging).

Lars tekster meg hver uke om jeg ikke skriver til han, han spør hvordan jeg har det og sier han savner meg, og når jeg besøker han skriver han til meg dagen etter om hvor fint det var at jeg stakk innom. Han er interessert i det som skjer i livet mitt. Så, jeg er nok mye sintere på my dad [pater] nå. (Pernille)

At Pernille etter å møtt Lars har rekontekstualisert forholdet til sin pater, kan tolkes som et eksempel på hvordan hendelser i tiden A.A. påvirker tiden B.A.. Det er også et eksempel på hvordan familierelasjoner rekontekstualiseres og blir inngitt andre følelser på bakgrunn av nye hendelser. Informasjonen-blitt-kunnskapen om Pernilles opphav, som for noen år siden ikke var tilgjengelig for henne, har endret hennes forståelse av fortiden og formet hennes liv A.A.. Handlingene hun har utført og vært en del av på bakgrunn av kunnskap om donorunnfangelse, som for eksempel det å møte og etablere et forhold med Lars, har videre transformert fortiden og lagt føringer for fremtiden.

Temporalitetsdynamikker: Nå skaper da, da skaper nå

Jeg tror at i disse intervjuene er svarene veldig avhengig av hvor personen er i livet akkurat nå. […] Hadde vi gjort dette intervjuet i den tiden da jeg gikk i terapi hadde jeg sagt sånn: «Ja! jeg har father-issues, jeg har alt det der!» […] men jeg vet ikke, jeg vil ikke overanalysere det. Det er som det er. Jeg vokste ut av det og fikk redskapene jeg trengte til å leve vel (live healthy) og til å ta vare på meg selv. (Nina)

Nina er en 27 år gammel kvinne som ble oppdratt av en enslig mor. Nina har «alltid visst» at hun er donorunnfanget og sluppet «oppdagelsesøyeblikket». Artikkelens øvrige empiri oppsummeres i stor grad med det ovenstående sitatet. Samtidig peker sitatet til tre sentrale poeng i artikkelen, som kan utforskes med Benjaminʼs meditasjon på hvordan fortid og nåtid «møtes». Det første og mest åpenbare poenget, som allerede er presentert ved andre deltakere, er at «hvordan man har det nå» er avgjørende for hvordan kunnskap om donorunnfangelse påvirker ens liv (i dag), og hvordan fortiden fortolkes.

Det andre poenget er mer underliggende. Nina sier at det i en periode hadde mye å si for henne at hun var oppdratt uten en farsfigur, en oppdragelse som i Ninas vedkommende er et resultat av hennes mors valg om å unnfange som enslig forelder (prosjektdeltakere oppdratt av to foreldre uttrykte også at vissheten om deres donorunnfangelse hadde (hatt) noe å si for deres selvforståelse). Kunnskap om donorunnfangelse har ikke en statisk tilstedeværelse i bevisstheten, men dukker heller opp i noe Benjamin, ifølge Lindroos (1998:60), ville kalt «glimt av hukommelse» som i artikkelens kontekst periodevis preger subjektet med vissheten om det man ikke vet (om seg selv), hvis karakter forandres over tid. Taussig har tolket Benjamin på en lignende måte, og her anvender jeg, via Taussig, Benjaminʼs tese om fortidige øyeblikk som kan «hentes inn» fra periferien i «kampen for en undertrykt fortid» (Taussig 1993:40, min oversettelse). Kunnskapen om at man er donorunnfanget kan anses å ligge «sovende», for så å våkne i noen kontekstuelle øyeblikk, der den vekker nysgjerrighet om ukjent genetisk slekt og om selvet. «Fortiden som undertrykt» får her en personlig kvalitet, da det er individets kunnskap om genetisk opphav som åpner for nye og forandrede fortider, og med dette all den transformative innsikten som opphavets avsløring kontinuerlig produserer. Noen slike innsikter er blitt presentert gjennom empirien i denne artikkelen, for eksempel ved Julies selvforståelse i forhold til sin mors familie og hennes ønske om identifisering av genitor, Vanessas styrkede forhold til sin pater, Marianns forståelse av sin paters fravær og hennes nye personlige styrke og Pernilles nye kjennskap til genitor som rekontekstualiserte hennes fortid med sin pater.

Det tredje poenget jeg trekker fra Ninas påstand er nærliggende de to andre, og handler om det å «overanalysere». Benjamin skriver:

Han som en gang har begynt å åpne erindringens vifte, vil aldri nå dens folders ende; intet bilde tilfredsstiller ham, for han vet at det kan brettes ut, og bare i dets fold ligger sannheten; det bildet, den smaken, den berøring for hvis skyld alt dette har blitt utfoldet og saumfart; og nå går erindringen fra de små til de minste detaljer, og fra de minste til de infinitesimale, imens det den treffer på i disse mikrokosmos stadig vokser seg mektigere. (Benjamin 1978:6, min oversettelse)10

Gjennom gransking av fortiden kan det hende at man aldri finner en «ende» hvor svaret man leter etter åpenbarer seg. Erindringen av et minne som oppklarer et spørsmål, kan forkludre et annet, som igjen kan erindres og trekkes frem, studeres og forstås, for så bare å åpenbare nok et mysterium som venter på å bli avdekket. Prosessen er i prinsippet endeløs. Flere av mine prosjektdeltakere kan anses som å «åpne erindringens vifte» tilsynelatende uten ende, og håpene og engstelsene dette kan medføre spiller en formende rolle både i politisk aktivisme og i felleskapsdannelse. «Sannheten» som søkes finnes her i selve erindringen – som nå er konstituert av ny (og manglende) genetisk kunnskap – og erindringen skaper på denne måten fortiden, som igjen definerer nåtiden. Denne konstituerende kunnskapen (Strathern 1999:75) iverksetter temporalt transformative effekter, og kunnskapen blir selv definert av den temporale dynamikken den iverksetter.

Kunnskap om donorunnfangelse er med andre ord transformativ i den grad at effektene som følger åpenbaringen («jeg er donorunnfanget»), skaper og rekontekstualiserer fortidige, nåtidige og fremtidige dimensjoner. Samtidig «frigjør» kunnskapen kontinuerlig fortidige øyeblikk som er «ligget skjult» for den donorunnfangede personen og som vedrører sistnevnte på personlige måter. Denne frigjørelsen tilrettelegger for den uforutsigbare frigjørelsen og transformasjonen av andre personlige minner (både B.A. og A.A.). Man husker nye ting, andre ting, og nåtidige forhold og framtidens utfoldelse blir betinget på nye aspekter. Kunnskap om donorunnfangelse konstituerer en ny virkelighetsforståelse, og blir del av den temporale dynamikken den iverksetter, som ikke bare produserer, men som – om vi følger Hoy (2009:xiii) – utgjør virkeligheten.

Framtider

Jeg vil nå utforske hvordan slike temporale dynamikker kan legge føringer for framtiden i form av kritikk mot US amerikansk donorunnfangelsespraksis. Mariann har, til tross for anstrengelser om å regulere sine forventinger, store håp knyttet til prospektet om å finne genitor. Hun har reist til skoler hun mener genitor kan ha studert ved for å se på uteksamineringsbilder i håp om å finne et ansikt likt sitt eget. I tillegg har hun DNAtestet og vært på telefon med klinikken hvor hun ble unnfanget:

Det første jeg gjorde var å ringe stedet hvor jeg ble unnfanget og de sa selvfølgelig at de ikke kunne gi ut noen opplysninger fordi jeg ikke var en pasient der, noe som må være noe av det aller mest støtende du kan si til et menneske som er skapt der ! Sånn: «Du er ikke en pasient, du har ikke noe du skulle ha sagt, dette angår ikke deg selv om det var ditt liv som ble skapt», som om du er ting, skjønner du!? Så, jeg måtte få min mor til å ringe dem, som det tok flere år før hun endelig gjorde. Og når hun omsider ringte sa de: «Nei, de papirene er borte. De eksisterer ikke». (Mariann, kursiv illustrerer vokal vektlegging)

Håpet om å finne genitor ble ofte veid opp mot frykt, og flere av mine prosjektdeltakere nevnte frykten for avvisning som en faktor i å utsette identifiseringen. Identifiseringsfremdriften kan slik bli hindret av den donorunnfangedes egne tanker om framtiden. Noen opplever også, som Mariann, å bli motarbeidet av systemet som har tilrettelagt for deres unnfangelse. I tillegg finnes et utbredt ønske om tilgang på medisinsk informasjon, noe som kom sterkest til uttrykk blant prosjektdeltakerne som hadde erfaringer med arvelig sykdom eller som skulle få egne barn. Jonas, som uttrykker likegyldighet overfor identifisering av genitor, mener også han burde fått innsyn i genitors medisinske opplysninger. Julie sier hun har enkelte sykdommer hun mener er «arvet fra sin far». Mangelen på tilgang til medisinsk informasjon var ofte rettet som kritikk mot dagens donorunnfangelsespraksis, og frustrasjonen over denne urettferdigheten ble gjerne sammenlignet med forestillinger om hvordan det burde vært og burde bli i framtiden.

Et gjennomgående argument som for prosjektdeltakerne rettferdiggjorde deres søken etter genitor, var formulert slik: «Jeg signerte ingen kontrakt». «Kontrakten» referer til en forestilt kontrakt mellom sædbanken og den anonyme donoren som garanterer hans anonymitet. Deltakerne uttrykker med dette blant annet at de ikke har samtykket til å opprettholde genitors anonymitet. Nyere utvikling innen kommersiell DNAtesting har videre undergravd denne kontrakten, da personer kan identifisere hverandre gjennom «DNA-treff», og dermed identifisere genitor gjennom treff med genetiske slektninger. Utsagnet kan også tolkes som et uttrykk for opplevd urettferdighet: Ens framtidige (potensielle) ønsker og følelser ble ignorert da kontrakten ble signert, og nå, tiår etterpå, påberoper den donorunnfangede seg retten til å identifisere genitor og til å ha innsikt i medisinsk informasjon, tross avtalen inngått mellom de andre partene. Slike sentimenter deles hyppig på nettfora og ble utrykt av flere prosjektdeltakere.

Noen av prosjektdeltakerne argumenterte for at foreldre bør se for seg sitt framtidige donorunnfangede barn som voksen og som nysgjerrig på sin framtidige fortid (unnfangelse og aner), og tilrettelegge og forberede seg på hvordan håndtere denne nysgjerrigheten. Det er med andre ord ikke nok at blivende foreldre forestiller seg sin framtid som forelder-med-spedbarn. Flere prosjektdeltakere mente at blivende foreldre bør konseptualisere sin framtid som foreldre med barn-som-blir-voksne, og at foreldre i dag mottar for lite informasjon fra sædbanker om hva som er best for deres kommende donorunnfangede barn-som-blir-voksen. Dette kan tolkes som et temporalt insentiv på blivende foreldre til å rekonseptualisere sine framtider, et insentiv produsert gjennom spenningen mellom donorunnfangede menneskers erfarte og imaginære tapte fortider.

Gjennom temporale dynamikker tilrettelegger kunnskap om donorunnfangelse for en kontinuerlig «frigjøring» – redemption (erlosung) – «av fortidige øyeblikk gjennom nåtidens innsikt» (Lindroos 1998:60, min oversettelse). Kunnskap om donorunnfangelse kan føre til at «innsikt» tilegnes og fortidige øyeblikk frigjøres og forandres. Gjennom spenningen mellom erfart og tapt potensiell fortid retter noen donorunnfangede mennesker kritikk mot dagens donorunnfangelsespraksis. Et eksempel på formidling av kritikk er Jacksonʼs fremlegg på EDCC (se side 6). Andre eksempler inkluderer oppfordringer til å kontakte statlige politiske representanter for policy-endring, opplysningskampanjer som «The We Are Donor Conceived Magazine»11, Tedx-foredrag12, underskriftskampanjer13, podkaster og artikler (for eksempel Kramer 2017).

Mennesker som «alltid har visst» representerte for mine prosjektdeltakere den ideelle måten kunnskap om donorunnfangelse skal deles og tilegnes. Samtlige prosjektdeltakere (både de som husket øyeblikket de fant ut som sin unnfangelse og de som «alltid hadde visst»), og flere utsagn lagt frem på nettfora, argumenterte for at det ikke bør være et øyeblikk som huskes, ettersom øyeblikket da ikke vil oppleves som omveltende. I tillegg kan da opplevelser av tillitsbrudd unngås. Med andre ord mener alle prosjektdeltakerne at praksis bør forandres for å sikre at man får vite om sin donorunnfangelse før man senere kan huske å ha fått vite om den, altså at kunnskapen er en integrert del av oppveksten «fra begynnelsen av». Opphavet til, og kvalifiseringen av dette argumentet, er presentert i denne artikkelen gjennom prosjektdeltakerne som husker øyeblikket de lærte om sin unnfangelse. I tillegg, for å minske engstelsene og usikkerheten rundt blant annet identitet og helse som anonymitet produserer, ønsket alle deltakerne tilgang på medisinsk informasjon og de fleste i det minste muligheten til å identifisere genitor. Lovendringen i California som tillater personer donorunnfanget med kjønnsceller donert etter 1. januar 2020 å forespørre donors identitet er, etter min tolkning av prosjektdeltakernes vurderinger, et lite steg i riktig retning, men ikke godt nok. For det første kan donor fremdeles velge å forbli anonym, og for det andre gjør loven ingenting for menneskene som i dag kjemper for og/eller håper på en bedre framtid for seg selv.

En stor takk til Marit Melhuus som veiledet meg gjennom masterprosjektet som ligger til grunn for analysen i denne artikkelen. Takk til Håvard Lunde Helgesen for kommentarer til første utkast, og til redaksjonen og fagfeller for konstruktive, innsiktsfulle og motiverende tilbakemeldinger.

Litteratur

Arribas-Ayllon, Michael 2016. «After geneticization», Social Science & Medicine 159: 132-139. https://doi.org/10.1016/j.socscimed.2016.05.011
 

Becker, Gay 2000. The Elusive Embryo: How Women and Men Approach New Reproductive Technologies. Berkeley: University of California Press.
 

Benjamin, Walter 1978. Reflections: Essays, Aphorisms, Autobiographical Writings. New York: Schocken Books.
 

Benjamin, Walter 1940. On the concept of history. https://www.marxists.org/reference/archive/benjamin/1940/history.htm (lastet ned 01.06.2021)
 

Bioteknologiloven 2003. Lov om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. LOV-2020-06-19-78. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2003-12-05-100 (lastet ned 01.06.2021)
 

Carsten, Janet 2007. «Constitutive Knowledge: Tracing Trajectories of Information in New Contexts of Relatedness», Anthropological Quarterly 80 (2): 403-426. https://doi.org/10.1353/anq.2007.0020 
 

Edwards, Jeanette 2013. «Donor siblings: Participating in each otherʼs conception», HAU: Journal of Ethnographic Theory 3 (2): 285-292. https://doi.org/10.14318/hau3.2.018 
 

Finkler, Kaja 2017. «A Meditation on Knowledge Production by Personalized Genetic Testing». I: Anne Sigfrid Grønseth og Lisette Josephides (red.): The Ethics of Knowledge Creation: Transactions, Relations and Persons. New York: Berghahn Books.
 

Frith, Lucy mfl. 2018. «Searching for ‘relationsʼ using a DNA linking register by adults conceived following sperm donation», BioSocieties, 13 (1): 170-189. https://doi.org/10.1057/s41292-017-0063-2
 

Hoy, David Couzens 2009. The Time of Our Lives: A Critical History of Temporality. Cambridge, Massaschusets: The MIT Press.
 

HSC 2020. California Health and Safety Code. Chapter 4.2. Donations of Organs, Tissues, or Body Fluids, section 1644.3. https://leginfo.legislature.ca.gov/faces/codes_displaySection.xhtml?lawCode­HSC&sectionNum=1644.3 (lastet ned 01.06.2021)
 

Konrad, Monica 2005. Nameless Relations: Anonymity, Melanesia and Reproductive Gift Exchange Between British Ova Donors and Eecipients. New York: Berghahn Books.
 

Kramer, Wendy 2017. «Regulating the donor-conception industry in the US», BioNews 890.
 

Kristensen, Guro Korsnes 2020. «Offentlige samtaler om fruktbarhet i dagens Norge», Tidsskrift for kjønnsforskning 44 (2): 152-165. https://doi.org/10.18261/issn.1891-1781-2020-02-05 
 

Lindroos, Kia 1998. Now-Time Image-Space: Temporalization of Politics in Walter Benjaminʼs Philosophy of History and Art. Jyväskylä: University of Jyväskylä.
 

Lippman, Abby 1993. «Prenatal Genetic Testing and Geneticization: Mother Matters for All», Fetal Diagnosis and Therapy 8 (1): 175-188. https://doi.org/10.1159/000263886
 

Melhuus, Marit 2012. Problems of Conception. New York: Berghahn Books.
 

Modell, Judith Schachter 1994. Kinship with Strangers: Adoption and Interpretations of Kinship in American Culture. Berkeley: University of California Press.
 

Mogseth, Martin Eggen 2019. Donor Conception and Unknown Kin: Reconsidering Identity and Family Through Anonymous and Deanonymized Relations. Masteravhandling, Sosialantropologisk institutt, Universitet i Oslo.
 

Practice Committee of the American Society for Reproductive Medicine 2014. Repetitive oocyte donation: a committee opinion. Fertility and Sterility 102 (4): 964-966. https://doi.org/10.1016/j.fertnstert.2014.06.035
 

Ravn, Malin Noem, Guro Korsnes Kristensen og Siri Øyslebø Sørensen 2016. Reproduksjon, kjønn og likestilling i dagens Norge. Bergen: Fagbokforlaget.
 

Strathern, Marilyn 1999. Property, Substance and Effect: Anthropological Essays on Persons and Things. London: Athlone Press.
 

Stuvøy, Ingvill 2019. Governing Parental Desires and Vulnerabilities: Affective Biopolitics in the Context of Norwegian Citizensʼ Repro-Migration. Nordic Journal of Migration Research 9 (4): 461–479. http://doi.org/10.2478/njmr-2019-0037
 

Taussig, Michael 1993. Mimesis and Alterity: A Particular History of the Senses. New York: Routledge.
 

Thompson, Charis 2005. Making Parents: the Ontological Choreography of Reproductive Technologies. Cambridge, Massaschutets: The MIT Press.
 

1 Jeg var dessverre ikke i kontakt med eggdonorunnfangede mennesker.
2 Om prosjektdeltakeren foretrakk for eksempel «biologisk far» fremfor «donor» innstilte jeg meg deretter (se sluttnote 6 og 9).
3 Se https://www.youtube.com/watch?v­r0r0FoegIow (lastet ned 19.05.2021)
4 Se American Society for Reproductive Medicine (https://www.asrm.org/?vs=1).
5 Se Cryobankʼs FAQ: https://www.cryobank.com/learning-center/frequently-asked-questions/#:~:text­Our%20maximum%20goal%20is%2025,children%20from%20the%20same%20donor (lastet ned 19.05.2021)
6 «Genitor» er en teknisk betegnelse og henviser til personen hvis sædcelle er opphav til det respektive avkommet. Jeg anvender dette begrepet ettersom assosiasjonene til alternativene («biological father», «biodad», «donor») noen ganger var gjenstand for kritikk av noen av mine prosjektdeltakere. I løpet av feltarbeidet hørte jeg aldri noen benytte termen «genitor».
7 Alle utsagn fra mine prosjektdeltakere er oversatt fra engelsk.
8 «Sosiale foreldre» og «biologiske foreldre» er begrep anvendt av noen prosjektdeltakere (se sluttnote 6 og 9).
9 «Pater» betegner mannen som mine prosjektdeltakere ville kalt «dad», «social/legal dad», «the man who raised me», osv. Som «genitor», er «pater» et teknisk begrep og ble aldri tatt i bruk av mine prosjektdeltakere. Jeg anvender «pater» fremfor alternativene for å unnslippe begrepsmessige konnotasjoner, ettersom hvilket begrep mine prosjektdeltakere anvendte varierte og ofte var påvirket av kvaliteten på deres forhold. Noen understrekte at de ikke brukte termer som «social dad/father» i dagligtalen, men kun når de måtte presisere hvem de refererte til – som under vårt intervju. Andre bruke termer som «legal father» for å distansere seg fra deres pater. For å illustrere deltakernes begrepsbruk lar jeg av og til deres egne begreper stå i teksten.
10 Jeg inkluderer sitatet i originalspråk ettersom Benjaminʼs ordvalg og syntaks gjør at meningsinnhold fort kan gå tapt i oversettelsen: He who has once begun to open the fan of memory never comes to the end of its segments; no image satisfies him, for he has seen that it can be unfolded, and only in its fold does the truth reside; that image, that taste, that touch for whose sake all this has been unfurled and dissected; and now remembrance advances from small to smallest details, from the smallest to the infinitesimal, while that which it encounters in these microcosms grows ever mightier (Benjamin 1978:6).
11 Se https://www.wearedonorconceived.com/magazine/ (lastet ned: 19.05.2021)
12 Se https://www.youtube.com/watch?v=97nJMK87i4A (lastet ned: 19.05.2021)
13 Se https://www.change.org/p/united-nations-making-humans-international-principles-for-donor-conception-and-surrogacy (lastet ned: 19.05.2021)

Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0 

DOI:  https://doi.org/10.18261/issn.1891-1781-2021-02-03-07