Tvangssterilisering, urfolksrettigheter, samtykkelov og transpersoners juridiske foreldreskap. Forsker og jurist Daniela Alaattinoğlu fra Finland skyr ikke brennbare debatter. Det har også skaffet henne Nils Klim-prisen.
Kildens nyhetsmagasin møtte Alaattinoğlu i Bergen, der prisen ble delt ut i juni.
– Hva er det som trekker deg til denne tematikken?
– Jeg er veldig interessert i utviklingen av samfunnet og rettssystemet, sier Daniela Alaattinoğlu til Kildens nyhetsmagasin.
Innen kjønn, seksuallovbrudd og reproduktive rettigheter har det skjedd mye i nordiske rettssaler de siste årene – både i rettssaler og i samfunnet for øvrig.
– Ofte er det litt sånn … «Oi! Nå er det i ferd med å skje noe her», sier hun.
Og Alaattinoğlu har kastet seg rundt.
I sin pågående forskning har hun vendt blikket mot sannhets- og forsoningskommisjonene som pågår eller nylig har utredet sitt arbeid i de ulike nordiske landene. I kjølvannet av dette kommer mange interessante spørsmål om statens ansvar, som:
– Hvordan skal man godtgjøre denne undertrykkelsen?
Alaattinoğlu lar spørsmålet henge i lufta.
Strategisk sakføring
Mellom 1972 og 2012 måtte man la seg sterilisere for å lov til å endre juridisk kjønn i Sverige. I 2012 ble dette steriliseringskravet utfordret gjennom demonstrasjoner, underskriftskampanjer – og i retten. I 2012 slo Kammerretten i Stockholm fast at kravet om sterilisering var diskriminerende og i strid med den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Året etter ble kravet opphevet.
I Norge hadde man en lignende praksis fram til 2016.
– I mange land behandler man transpersoners foreldreskap som noe utenkelig, fordi det ikke passer inn i rigide kategorier og forståelser av mann, kvinne, far og mor.
I 2013 gikk to svenske transmenn ved hjelp av sivilorganisasjoner til sak mot den svenske staten i 2013 fordi de var registrert som mødre. De fikk medhold. Sakene førte til at barne- og foreldreloven ble endret i 2018.
Dette er eksempler på strategisk sakføring i retten: Enkeltpersoner og, eller organisasjoner går til sak med hensikt om å få gjennom en større endring av lovverket.
Og dette er i kjernen av Alaattinoğlus forskningsinteresser: hvordan utvikler lov og rett seg i takt med endringer i samfunnet?
– I mange land behandler man transpersoners foreldreskap som noe utenkelig, fordi det ikke passer inn i rigide kategorier og forståelser av mann, kvinne, far og mor.
I rettens randsoner
Nils Klim-prisens jury trekker særlig fram Alaattinoğlus arbeid om tvangssterilisering i de nordiske landene, Norge, Sverige og Finland de siste hundre årene. Land der det i løpet av de siste årene har skjedd store endringer.
Disse landene har også et selvbilde knyttet til at de holder menneskerettighetene høyt i hevd. Et litt selektivt selvbilde, hevder hun.
Alaattinoğlu mener landenes historikk overfor minoritetsgrupper som rom, romani, fattige, mennesker med nedsatt funksjonsevne – og transpersoner, viser noe annet.
– Mitt prosjekt har vært å vise at det ikke er så enkelt.
Metoden har vært å ta for seg grupper som har blitt sett på som lite «rettslig sentrale»: for eksempel urfolk og seksuelle minoriteter.
Urfolks- eller kjønnsspørsmål blir ofte sett på som nisjegrupper i retten, forklarer hun. De har en tendens til å bli isolert fra grunnleggende rettigheter, som eiendomsrett og ytringsfrihet i den nasjonale rettskulturen.
Men også ulike former for undertrykkelse har en tendens til å bli isolert fra hverandre.
– Særlig i norsk kontekst har det vært argumentert for at man ikke kan sammenligne historiske steriliseringer med praksiser i moderne tid.
I Norge kunne «omstreiferkvinner» bli utsatt for tvungen sterilisering mellom 1934 og 1978. Norgeshistorie.no skriver at «særlig fra slutten av 1930-åra til slutten av 1940-åra var «omstreiferkvinner» mer utsatt for tvangssterilisering enn kvinner flest». Det kunne både handle om tilhørighet til folkegrupper, og særlig romanikvinner var utsatt. Men det kunne også handle om klassetilhørighet, funksjonsnedsettelse. Loven åpnet for sterilisering ved tvang av «sinnssyke og personer med særlig mangelfullt utviklede sjelsevner»
I Sverige har man sett steriliseringskrav- og tvang mer i sammenheng på tvers av grupper, sier Alaattinoğlu.
Ulik forståelse av tvang
I begge landene har også transpersoner bedt om erstatning etter at kravet om sterilisering ble fjernet. Her har et av de viktige spørsmålene vært hva som er tvang og hva som ikke er det.
– Loven, både i Sverige og i Norge, har satt transpersoner i en situasjon der de har blitt tvunget til å velge mellom å kunne endre juridisk kjønn og å bli foreldre.
– Som på mange måter er helt absurd.
I Sverige fikk saksøkerne erstatning. Men ikke i Norge. Her var forståelsen av hva som utgjør tvang, smalere.
– Fremveksten av menneskerettigheter er på mange måter en motbevegelse mot et instrumentelt syn på mennesker, at man ikke kan bruke mennesker som et middel.
Samfunnets syn på dets borgere
I 2025 har synkende fødselsrate stått høyt på den politiske agendaen på tvers av landegrenser. Fra USA til Finland og Norge diskuterer politikere, rådgivere og utvalg hvordan man kan få landets medborgere til å føde flere barn.
Synet på befolkningen som noe man kan telle, styre og kontrollere er noe som vokser fram med den moderne byråkratiske staten på slutten av 1800-tallet, forteller Alaattinoğlu. Konklusjonen i flere land ble at man ønsket færre mennesker som medfører kostnader: fattige eller mennesker med nedsatt funksjonsevne, eller folk man mente var «åndssvake».
– Fremveksten av menneskerettigheter er på mange måter en motbevegelse mot et instrumentelt syn på mennesker, at man ikke kan bruke mennesker som et middel.
I debatten om dalende fertilitet og demografi, i det minste deler av den, mener Alaattinoğlu at et slikt instrumentelt tankesett synes å gjøre en gjenkomst.
Det handler om at vi vil ha visse typer migranter; som bidrar økonomisk til samfunnet, sier hun.
– I mange høyreekstreme og radikale høyrebevegelser snakker man ganske eksplisitt om at man vil ha flere hvite barn. Og at majoritetsbefolkningen er truet av minoriteter, at man vil ha mindre av, ja ... ikke-hvite.
Og selv om dette ikke er noe de fleste politikere har uttalt, får man gjerne spørsmålet til å handle om hvorfor den hvite middelklassen ikke får flere barn, mener hun.
– Tanken om at populasjonen er noe som kan formes fra statens side kan være farlig. Her bør vi ha lært av historien.
– Hvordan tenker du man bør tilnærme seg denne problemstillingen, da, om synkende fødselstall og aldrende befolkning?
– Dette ligger litt utenfor det jeg vanligvis jobber med. Men jeg tenker at man må legge til grunn spørsmål som: hva et rettferdig samfunn egentlig er?
Mot samtykkelov i alle nordiske land
Samspillet mellom samfunn og rettssystemet er en rød tråd i Alaattinoğlus forskning. I kjølvannet av feministisk mobilisering og #metoo har en av de store kampsakene vært å få på plass en samtykkelov.
Det er en seier aktivister i både Sverige, Finland og Norge nå har vunnet. En samtykkelov som grovt kan oppsummeres som en «ja betyr ja-modell» ble i våres vedtatt på Stortinget.
Men blant akademikere og fagfolk har meningene vært delte om innføring av samme modell.
– Det er en tendens i sosiale bevegelser å tillegge lov og rett for stor betydning, sier Alaattinoğlu, med henvisning til den engelske feministen og sosiologen Carol Smart.
– Men dette er bare et startpunkt, legger hun til. – Jeg tror en ja-betyr ja-modell er den mest omfattende og beste formuleringen av en slik lov.
En forskers oppgave er imidlertid å være kritisk, og følge opp hvordan loven fungerer i praksis, legger hun.
– Noe som er bra med en slik samtykkelov, er kanskje at den er intuitiv, og lett å forstå for alle parter. En innsigelse at det ikke er straffelovens oppgave å drive opplæring?
– Ja, og det er et viktig prinsipp, at man ikke skal bruke strafferetten til å komme med symbolske endringer, sier hun.
– Samtidig skal det være en harmoni mellom retten, rettsoppfatningen og holdninger i samfunnet. I både Sverige og Finland snakket man mye om samtykke og frivillighet allerede før loven ble innført. Til og med i domstolene.
Så også i Norge, der mange aktivister og politikere har ønsket seg en samtykkelov i flere år.
– Jeg tror ikke det fins et perfekt begrep. Men samtykke åpner for å fokusere på om alle parter deltar frivillig, og hvordan man har tilnærmet seg det. I praksis dreier det seg kanskje ikke alltid om at gjerningspersonen hadde en feilaktig oppfatning av fornærmedes frivillighet, men snarere om at vedkommende unnlot å undersøke dette nærmere.
Artikkelen ble oppdatert 3.9. kl 08:45
