Å utvandre til USA ga kvinner fra Norge mer frihet

I år er det 200 år siden den første organiserte utvandringen fra Norge til Amerika fant sted. Blant de rundt 750 tusen nordmennene som utvandret mellom 1860 og 1915, var det gjennomgående flest menn. Men også kvinner reiste, både alene og sammen med familien, og særlig til store byer som New York, Boston og Chicago. 

Også i nyere tid har kvinner fra Norge reist til Amerika for å søke lykken. Siv Ringdal har intervjuet rundt tjue kvinner fra Agder som utvandret etter andre verdenskrig.

– Kvinner har tradisjonelt fått mindre plass i migrasjonsforskningen, og særlig de ugifte kvinnene, forteller hun.

Ringdal er etnolog og forsker ved Norsk Folkemuseum og har interessert seg for transatlantiske forbindelser og utvandring siden hun tok hovedfag i etnologi på 1990-tallet. 

– Kvinnene jeg intervjuet reiste til New York. Her vakte menns yrker, som å bygge broer og skyskrapere, stor interesse. Kvinners yrker, innen service og barnepass, har gått mer under radaren, sier hun. 

– Men det kan også handle om at det er flest menn blant migrasjonsforskerne. Med unntak av Ingrid Semmingsen, som var Norges første kvinnelige professor i historie og en nestor på feltet.

Måtte overtales til intervju

Kvinnene Ringdal intervjuet var født mellom 1924 og 1940. De fleste kom fra vanlige kår på gårdsbruk, noen var fra middelklassen og et par stykker kom fra by eller tettsted.

– Jeg var særlig interessert i hvordan de håndterte den nye hverdagen sin i USA gjennom kroppslige uttrykk som klær og oppførsel, utdyper hun.

Kvinnene tilhørte den siste generasjonen som dro fra Agder til Amerika som unge voksne etter andre verdenskrig. Noen av dem hadde reiste hjem igjen til Norge og noen bodde fortsatt i USA.

– De hadde stor glede av å bli intervjuet. Selv om de måtte overtales, forteller Ringdal.

– Mange av dem var veldig beskjedne på egne vegne. De følte de ikke hadde noe å fortelle, at det de hadde opplevd verken var viktig eller ekstraordinært. Men jeg var nettopp ute etter de vanlige, hverdagslige erfaringene, sier hun.

Ville bestemme over sitt eget liv

– Hva motiverte dem til å reise?

– De fleste dro fordi de ikke hadde mulighet til å få jobb eller ta utdannelse i nærheten av hjemstedet. Men de var også drevet av eventyrlyst, etter å tjene egne penger og generelt bestemme mer over seg selv og sitt eget liv.

– I Norge var det dessuten lite vareutvalg i butikkene og begrensede jobbmuligheter i årene etter andre verdenskrig. 

Selv om reisen med båt var lang, det tok åtte–ni dager med Den norske Amerikalinjen, var det å reise til New York det mest nærliggende for mange, forklarer Ringdal.

– En av kvinnene fortalte at hun kunne tenke seg å flytte til kjæresten i Oslo. Men moren hadde slektninger i Brooklyn og syntes derfor det var tryggere at hun reiste dit.

Ble mer frigjorte 

Unge, ugifte kvinner som dro fra Agder til New York etter andre verdenskrig fikk større frihet og mer selvstendighet.

– Samfunnet de reiste fra var langt mer konservativt. Vekkelseskristendommen dominerte på Sørlandet, i det såkalte bibelbeltet, sier Ringdal. 

– Mange av kvinnene fortalte at de ble regulert gjennom hva som var synd: Å pynte seg, gå med bukser, danse, sminke seg og spille kort. 

Forbudene var, ifølge Ringdal, en norm i samfunnet. Og ikke bare blant kristne. 

– De lærte å dusje hver dag og bruke deodorant, som ikke var like vanlig hjemme.

Noen av kvinnene fikk likevel støtte av foreldrene til å gå på dans. 

– Men de fortalte hvordan de kjente naboens blikk i ryggen når de syklet av gårde på lørdagskvelden, sier hun.

– Det var mange konservative kristne i Brooklyn også. Men der opplevde de likevel å kunne velge mer selv: De kunne gå ut om kvelden, de kledde seg som de ville og følte seg generelt friere.

Bodde og jobbet i familier

Ringdal forteller videre at de fleste fikk huspost når de kom frem. Det vil si at de bodde og jobbet hjemme hos en barnefamilie. 

– Å være i huspost var lavstatus i amerikanernes øyne. Det var en jobb de færreste amerikanske jenter ville ha. Men de norske jentene var stolte av jobben. De lærte språket og ble kjent med kulturen, sier hun.

– Frua i huset tok seg godt av dem og hjalp dem til å bli integrerte i samfunnet, også kroppslig. De tok dem med på handleturer og hjalp dem med klesdrakt, sminke og språk. De lærte å dusje hver dag og bruke deodorant, som ikke var like vanlig hjemme.

Etter hvert som de lærte seg engelsk, flyttet de fleste sammen med venninner og fikk andre jobber.

– De jobbet på fabrikker, og de som hadde litt mer skolegang fikk kontorjobber. Ellers var serveringsjobber og butikkjobber også vanlige blant kvinnene.

Kvinner som utvandret etter 1880

– Det er mange – og sammensatte – årsaker til at kvinner utvandret i den perioden jeg forsker på, sier Mona Holm.

Holm er stipendiat på Institutt for arkeologi, konservering og historie ved UiO, og skriver om kvinner som reiste til USA i perioden mellom 1880 og 1920.

– Kvinner kunne for eksempel studere medisin, noe som fortsatt ikke var mulig i Norge.

– Før 1860 var det mest familier som reiste sammen til Amerika. De var først og fremst bønder som reiste over for å pløye nytt land, forteller hun.

– De fleste familiene dro nok av økonomiske årsaker, og et viktig mål var å gi barna bedre sjanser og vilkår enn de hadde hjemme i Norge. Noen reiste også fordi de ønsket seg bort fra den norske statskirken; i Amerika kunne de velge tro fritt.

Kvinner dro til byer, menn til landsbygda

En viktig årsak til at kvinner utvandret var også at de fikk flere muligheter i USA. Dette er særlig synlig etter 1880, forteller Holm.

– Da emigrerte flere enslige nordmenn over Atlanteren. Det var flest enslige menn som reiste, men også mange enslige kvinner. Og de ugifte kvinnene dro gjerne til store byer som New York, Boston, Minneapolis eller St. Paul og Chicago, utdyper hun.

– Og her var det en kjønnsforskjell. Ugifte menn reiste fortsatt til landsbygda, mens kvinnene oftere reiste til byer.

I byene fikk kvinnene seg jobb.

– Mange av dem hadde arbeidet i tjeneste hjemme i Norge, og var derfor attraktive i husposter, som «maids». Også det at de var hvite og protestanter gjorde at de passet godt inn hos «yankeene», den hvite, amerikanskfødte og engelsktalende befolkningen, forklarer Holm.

– Flere fikk også jobb i tekstilindustrien, i sykepleie og på kontor. Også mulighetene til utdanning var større. Kvinner kunne for eksempel studere medisin, noe som fortsatt ikke var mulig i Norge.

Nært forhold mellom kvinne og ku

Ikke alle kvinnene fikk mer frihet i USA. De som bosatte seg på gårder rundt 1900 opplevde tvert imot at kvinnerollen ble innskrenket, ifølge Holm.

– I Norge hadde kvinner som bodde på gård som regel hovedansvaret for kyr og melking. Det var et nært forhold mellom kvinne og ku, og kvinnene var med å jobbe ute på jordene i onnene, forteller hun.

– Mens i Amerika var det mennene som tok seg av kuene og jobbet på jordene. Kvinner, særlig de gifte, skulle holde seg i og ved huset. Det eneste som passet å holde på med ute var kjøkkenhage og høner.

Sto på talerstolen

Men generelt opplevde kvinnene en større frihet i Amerika enn i Norge, særlig i det offentlige rom, understreker Holm.

– De kunne gå ute alene, eller sammen med andre kvinner, og på restaurant. Aasta Hansteen forteller fra sine år i Amerika på 1880-tallet, at hun kunne gå alene på stranden og bade, og ta seg en øl i baren etterpå.

I Amerika var klubbkvinnene også vant til å stå på talerstolen, og de snakket ubesværet om politiske temaer. Det var en stor forskjell fra Norge, utdyper Holm.

– Mange av de norske kvinnene som reiste over fikk en viktig rolle i kirkesamfunnene, sier hun.

– Kirkene var avhengige av private midler og de norske kvinnene gjorde en enorm innsats for dette gjennom veldedighetsarbeid. Så selv om prestene i de største lutherske kirkesamfunnene var motstandere av kvinnefrigjøringen, fikk kvinnene viktige roller i kirken.

Utvidet kvinnerollen, men fortsatt avhengige av menn

Kvinnene som dro fra Agder etter andre verdenskrig opplevde også en form for frigjøring når de kom til USA, forteller Siv Ringdal. 

– De tjente sine egne penger og fikk større definisjonsmakt over eget liv. De brøt barrierer og utvidet kvinnerollen. 

Man kan likevel si at de gikk fra en form for regulering til en annen: Fra en tilværelse regulert av religiøse normer til et disiplinerende skjønnhetsideal, understreker hun. 

– Mange var fortsatt avhengige av menn. Og det kvinneidealet de innrettet seg etter i Amerika var på mange måter på menns premisser.

En ting Ringdal har tenkt mye på er de store mørketallene når det kommer til seksuell trakassering av jentene i husposter.

– Flere opplevde at mannen i huset forgrep seg på dem. Noen klarte å si fra. Men de var jo fullstendige prisgitte. For det første kunne de ikke språket, og hvis de sa fra mistet de både hjem og inntekt. Og ville de bli trodd?