Kvinner som blir dirigenter er fortsatt i mindretall i internasjonal sammenheng, på tross av ulike programmer og likestillingstiltak. I sin studie, hvor hun har intervjuet profesjonelle kvinnelige dirigenter, viser Hannah Howard Andresen ved Senter for kjønnsforskning (STK) at dette ikke kommer til å endre seg før man tar problemet ved roten, og åpner opp for å tenke nytt om orkesterdirigentrollen.
Likestillingstiltak vil ikke fungere før man tar tak i den tette koblingen mellom synet på dirigentrollen som suveren og autoriteten og genialiteten som er knyttet til dirigentens – kjønnede – kropp, mener Andresen.
Hittil har forskningen i stor grad fokusert på tall og diskriminering, uten å se på hvilke forutsetninger i forståelsen av kunst, geni, og musikalsk lederskap som ligger til grunn. Ved å bruke kjønnsteori for å analysere problemet fyller Andresens oppgave derfor et betydelig tomrom i feltet.
Inspirert av egne erfaringer
Da hun skulle velge tema for masteroppgaven, var Andresen motivert av sin egen bakgrunn som dirigent:
– Det fantes veldig lite forskning på dirigering fra et kjønnsperspektiv, og særlig når det gjaldt selve direksjonsutdannelsen. Dette tomrommet i forskningen motiverte meg til å velge oppgavetema, forklarer hun.
Andresen tok en mastergrad i dirigering samtidig som hun tok mastergraden ved STK. Studenten fant ut at det teoretiske, det praktiske og det kunstneriske kunne utfylle hverandre:
– Å studere partitur, feministisk teori og gjennomføre intervjuer føltes som helt forskjellige prosesser i starten, men etter hvert ble alt sammen forbundet for meg.
Intervjuer som gjorde inntrykk
Oppgaven er basert på ti intervjuer med profesjonelle dirigenter som alle var kvinner. Andresen jobbet med dette materialet ved hjelp av en tematisk analyse.
–Jeg valgte ut tematikker som skulle belyse hvordan dirigentene opplevde, forsto og ble påvirket av vestens musikkhistoriske standardrepertoar i undervisningen, objektivering i undervisningen i form av blant annet trakassering, og til slutt hvordan kroppsspråk og kommunikasjon ble lest av instruktører i undervisningssituasjoner.
Intervjuene med dirigentene gjorde et sterkt inntrykk på henne:
– De har påvirket meg, både personlig og faglig. Samtalene med dem, ansikt til ansikt, sitter fortsatt i meg.
Andresens egen bakgrunn som dirigent var en fordel i intervjusammenheng, men kunne også by på utfordringer:
– På den ene siden hadde vi et sterkt fellesspråk, noe som var en stor styrke. På den andre siden var det utfordrende å være bevisst på at jeg ikke kunne bli for farget av mine egne opplevelser i skriveprosessen, forteller hun.
– Det å analysere opplevelsene dirigentene fortale meg om ved hjelp av teoretiske perspektiver var derfor et viktig grep.
Lærer musikkhistorien med mannens blikk
Andresen fant at kvinnelige dirigenter opplever objektivering og andregjøring i utdanningsløpet. Mekanismene som skaper denne opplevelsen, er sammensatte, og kvinnene befant seg ofte i en situasjon som føltes tvetydig, og som de ikke hadde et språk for, forteller hun.
– De merker at noe er galt, men vet ikke hva.
Noen av utfordringene oppgaven avdekker, handler om musikkhistorie og valg av repertoar. Musikken som studentene ble introdusert for under studiene, var utelukkende skrevet av hvite, vestlige menn. Gjennom intervjuer og teoretisk analyse viser oppgaven at dette reproduserer ideer om det mannlige geniet.
– Flere av informantene er ikke bevisste på problemstillinger knyttet til kanon. Dette viser at også kvinnelige studenter i dirigering har tatt opp i seg musikkkulturen i en slik grad at de ikke stiller spørsmål ved den, forteller hun.
Masteroppgaven viser at når informantene utforsker verden og sin situasjon som studenter i direksjon, er det med menns øyne. De lærer en historiefortelling som bidrar til å styrke kjønnenes hierarki; en forherligelse av mannen. Dette viderefører mytene om at «det aldri fantes kvinnelige komponister» eller at «det de skrev, ikke var bra». Når studentene lærer hva det vil si å være «dirigent», lærer de å opprettholde patriarkatet og geni-tanken i den vestlige musikkhistorietradisjonen.
Kroppens betydning
Informantene forteller også om nedlatende holdninger og trakassering i sammenheng med undervisningen. Flere opplever at de selv må sortere tilbakemeldingene de får, fordi de aldri vet om underviseren gir tilbakemelding på grunn av deres kjønn, eller om det faktisk er noe de kan endre på i sin dirigering.
Oppgaven avdekker at flere av informantene føler seg misforstått når de dirigerer og kommuniserer med kroppen sin som kvinne. Når de gjør en bevegelse, blir den lest annerledes enn om en mannskropp hadde gjort akkurat «samme» bevegelse i dirigering. Dette skjer på grunn av en skjevhet i hvordan kroppen som dirigerer blir lest utenfra. Dette mener mange av informantene at underviserne ikke er oppmerksomme på.
Veier til endring
Masteroppgaven konkluderer med at musikkinstitusjoner som tilbyr dirigentutdannelser må tenke kritisk rundt både kanon og undervisning. Andresen vektlegger særlig det som foregår i undervisningssituasjoner:
– Dirigentutdannelsene må endre på den voldsomme objektiviseringen av kvinner, og ta tak i mangelen på pedagogiske egenskaper blant noen av de mannlige underviserne. Dette inkluderer tilbakemeldinger kvinnelige studenter får angående kroppen og kommunikasjon sin foran et orkester.
Ved å fremme et mer inkluderende og rettferdig læringsmiljø i dirigering, kan man også skape muligheter for fremtidens dirigenter, slår Andresen fast.
– Spørsmålet er om utdanningsinstitusjonene er villige til å endre seg.
Andresen har nå et travelt liv som dirigent, men studiene ved STK gitt mersmak.
– Jeg jobber med et forslag til PhD-prosjekt. Det å skrive masteroppgaven var en fantastisk opplevelse, og jeg ønsker å fortsette med forskning.
Artikkelen er en lett bearbeidet republisering av en artikkel som først ble publisert på Senter for tverrfaglig kjønnsforskning sine nettsider.
