Er det noe samfunnsøkonom Charlotte Koren er lei seg for, så er det at hun ikke fullførte doktorgraden. Den var ferdig skrevet, men ble liggende i en skuff.
– Da jeg gikk av med pensjon i 2012, tenkte jeg: Skal jeg gå i graven uten å ha fått gitt ut dette manuskriptet?
Kildens nyhetsmagasin møter den nå pensjonerte økonomen i en gammel, høyloftet leilighet på St. Hanshaugen i Oslo. Koren visste at boken hun til slutt ga ut i 2012, Kvinners rolle i norsk økonomi, ville provosere. Ideen om at også hjemmeværende husmødre faktisk arbeidet ble av mange ansett som problematisk.
Boken, basert på hennes uferdige doktorgradsmanuskript, ble stående som Korens svanesang etter en innholdsrik karriere. Først som økonom i Statistisk Sentralbyrå (SSB) og Finansdepartementet, deretter som trygde- og pensjonsforsker på Velferdsforskningsinstituttet NOVA.
– Jeg har alltid vært opptatt av å gjøre kvinner og barn synlige i statistikken, forteller Koren.
I dag har forskningen hennes fått ny aktualitet, virker det som: «Tradwife»-fenomenet på TikTok, hvor unge kvinner romantiserer livet som influenser-hustru, har gjort Koren til en opplagt kilde.
«Omsorg er hardt arbeid», uttalte hun i et intervju med Dagens Næringsliv i fjor høst – en enkel observasjon som likevel får radikale følger hvis vi følger den til sin ytterste konklusjon.
Fikk tilsnakk
Da Kvinners rolle i norsk økonomi kom ut, fikk Koren mange gode anmeldelser, men også kritikk.
– For eksempel, en gang kom en bekjent bort til meg og sa: «Jeg ser boken din har kommet. Jeg har ikke lest den, men er du virkelig for husmorlønn?» Som om det skulle være det verste i verden! Det var jo bare tull. Poenget mitt var stikk motsatt.
– Å?
– Jeg prøvde å vise at husmødre – og forresten også barna deres og mennene – driver med produktivt arbeid. De produserer, de gjør noe, de skaper verdier for seg og familien sin, og da skal de vel ikke ha lønn i tillegg? Sier Koren og legger til:
– Men jeg tror ikke vi har tatt inn over oss at når alle kvinnene går ut i lønnet arbeid, vil det få betydning for mennenes hverdag også. Det er en overgang som påvirker oss alle.
BNP villeder oss
Økonomisk vekst i Norge skyldes ikke bare, ifølge Koren, at kvinner har fått lønnet arbeid.
Forklaringen er, i likhet med mye samfunnsøkonomi, litt teknisk, forteller forskeren og bruker hendene for å understreke de viktige poengene:
– Det skyldes også at vi har beveget oss fra lavproduktivt arbeid, for eksempel enkle oppgaver gjort for hånd, til høyproduktivt arbeid, arbeid som gir mer verdi fordi det bruker mer kapital, kunnskap og teknologi.
– Det var ingen som tenkte på noe annet enn at jeg skulle bli matematiker eller fysiker eller statistikker.
Mye av økningen i bruttonasjonalproduktet (BNP), særlig fra 1970-tallet, skyldes at arbeid som tidligere var usynlig, ble flyttet ut av hjemmet og tatt med i offisielle målinger.
– Måten BNP blir beregnet på, overvurderer derfor økningen i varer og tjenester som vi har til disposisjon, fordi produksjonen i hjemmene samtidig ble mye mindre.
Økonomi for livet
Selv om Koren viser antydning til et smil når hun snakker om «produktivitetsvekst» og «innsatsfaktorer», angrer hun i dag litt på at hun viet yrkeslivet til samfunnsøkonomi. Etter at Kildens nyhetsmagasins utsendte har tatt noen bilder av henne, spør økonomen: «Er du danser?» – og legger til: «For det er det jeg skulle blitt.» Danser.
Men nei. Koren ble økonom. Og det kunne nesten ikke blitt annerledes.
Hun ble født i Trondheim i 1946, som del av «fredsbarna» – den største barnefødselsbølgen i Norges historie.
– Vi var et stort kull. Det var så mange av oss at vi måtte gå på skole annenhver dag fordi det ikke var nok klasserom.
Da foreldrene skilte seg på 60-tallet, flyttet Koren til Oslo med sin mor og sine søstre. Hun vokste opp i det hun selv beskriver som «en veldig sånn kvinnelig verden».
Og angående yrkesvalget, så var alle menn i familien «realister». Morfaren var geolog, faren metallurg og kjemiker.
– Det var ingen som tenkte på noe annet enn at jeg skulle bli matematiker eller fysiker eller statistikker.
150 menn og tre «jenter»
Koren hadde hode for matematikk. Det var tidlig på 60-tallet, tiden hvor de første datamaskinene kom. Unge Koren tok et kurs i dataprogrammering. Og som student kunne hun skrive «FORTRAN-programmer», et tidlig programmeringsprogram.
Det må ha vært 1968, forteller Koren.
– Jeg hadde noen eksamener i matematikk, fysikk og statistikk, men jeg syntes det var grusomt.
Derfor byttet hun fakultet og begynte på sosialøkonomi. I det store auditoriet, på forelesningene, satt det kanskje 150 gutter.
– Og så var vi tre jenter.
– De to andre lignet litt på hverandre, tror jeg ... eller kanskje ikke? Jeg vet ikke. Men jeg følte meg utrolig ensom.
Den tidligere FORTRAN-programmereren sier at hun ikke ble ansett som opplagt partner blant guttene på økonomi.
– De gikk heller på sykepleierskolen eller franskstudiet for å finne «ordentlige damer». Ikke oss tre, som de kjente altfor godt.
Ga navn til regneprogram
Koren fikk sin første jobb under studietiden i Statistisk sentralbyrå (SSB).
– Til min overraskelse ble jeg innkalt til forskningssjefen. Det hadde jeg ikke hørt om at noen andre hadde blitt!
Han sa: «Vi ser at du kan programmere.»
Han ansatte Koren på et prosjekt. Med sin kjennskap til matematikk og dataspråk utviklet den nyansatte noen-og-tjueåringen modellen LOTTE, oppkalt etter Charlotte. Den brukes fremdeles av regjeringen for å forutse hvordan for eksempel endringer i skattesatser slår ut i statsbudsjettet.
– For noen år siden var det til og med jubileum: «LOTTE – 50 år!»
Fra skatt til folketrygd
Etter eksamen fikk Koren fast jobb i SSB, og kom til en viktig erkjennelse. Den gjaldt kvinnelig arbeid.
– I mye av statistikken var kvinner nærmest usynlige, forteller hun.
– Ta inntektsstatistikken, for eksempel. Den viste fordelingen av inntekter, men bare for personer som hadde inntekt større enn null. Store deler av befolkningen, mest kvinner, falt da ut.
– I mye av statistikken var kvinner nærmest usynlige.
Dette ga ifølge økonomen et skjevt bilde av hvordan norske familier faktisk levde, og hun så det som sin oppgave å gjøre kvinner mer synlige i statistikken.
I løpet av karrieren skiftet Koren fokus fra skatt til stønader og folketrygden. På 90-tallet ble hun forsker ved INAS, Institutt for anvendt sosialforskning, som senere ble del av Velferdsforskningsinstituttet NOVA. Her begynte hun å interessere seg for de små pensjonene til husmødre, enker og enslige mødre.
Hvorfor? Spør hun retorisk.
– Fordi ingen andre skrev om det.
Ingen ren feministøkonom
Koren var i mange år medredaktør for tidsskriftet Feminist Economics. Hun delte egne artikler, og bidro i 2001 med å organisere den første internasjonale feministiske økonomikonferansen i Norge, på Holmenkollen Park Hotell i Oslo.
– Samtidig var jeg alltid litt på utsiden av de feministiske teoriene, forklarer hun.
I boken sinrokker Koren ved en etablert feministisk sjargong. Der har det vært vanlig å skille mellom produksjon og reproduksjon. Produksjon handler om å skape varer og tjenester som har økonomisk verdi, altså «produkter»., Reproduksjon omhandler imidlertid de prosessene som holder liv i menneskene og maskinene som skaper produktene.
– Men for meg henger alt sammen, sier Koren før hun legger til:
– Det å ta vare på og oppdra barn eller lage mat er ikke annerledes enn å drive et jordbruk.
God mat har økonomisk verdi
Det språket som brukes om produksjon i fabrikker, anvender Koren for å forstå verdien av kvinners arbeid hjemme.
Alle vet for eksempel at maten vi spiser har en verdi. Og denne verdien skapes i flere ledd. Varene må kjøpes, fraktes med hjem og sattes sammen til et spiselig måltid, noe som krever tid og arbeidsinnsats.
– De kastet seg over meg! De mente at barna burde smøre matpakkene sine selv.
Komfyren er, for Koren, en form for «kapital», en innsatsfaktor i produksjonen. Det er også kjøkkenet den står på. For man trenger et kjøkken for å produsere mat, påpeker økonomen.
Mennesker setter pris på mat som er sunn og smaker godt. Men verdien av gode måltider føres, slik Koren skriver, ikke opp på nasjonale budsjetter. Økonomene som måler BNP, bryr seg ikke om maten du spiser hjemme smaker godt.
Det samme kan sies om kvaliteten på omsorg: «Det blir ikke det samme om det er bestemor eller en ukjent barnevakt som trøster barnet som har våknet av et mareritt».
Refset for matpakke
Koren forteller at tidligere kollegaer har hatt vanskelig for å lytte til henne når hun forteller om de tjenestene hun som småbarnsmor utførte gratis hjemme.
– Jeg husker at jeg en gang nevnte i lunsjen at jeg laget matpakker til barna mine. Det var jo bare omtanke. Jeg synes måltider er viktige, for både barn og voksne, sier Koren – som ble sittende og måpe av reaksjonene:
– De kastet seg over meg! De mente at barna burde smøre matpakkene sine selv.
Koren stod i mange slitsomme kamper på NOVA.
Hun gikk også rundt og foreleste, og ble ofte satt på plass for sine «kjetterske» angrep på arbeidslinja.
– En gang, etter et foredrag i en interesseorganisasjon, kom en mann bort til meg og sa: «Å høre på deg er som å høre et gufs fra den svarteste middelalderen!»
– Jeg lo høyt av det, forteller Koren.
Utga bok som pensjonist
– Rundt år 2000, etter å ha jobbet ti år på NOVA, våknet jeg en dag og tenkte: Nå skal jeg skrive en doktorgrad!
Hun begynte å sette sammen materiale og jobbet med det i noen år, men hun manglet mot; det gikk ikke. Og så skjedde det noe annet:
– Jeg brakk armen.
– For en yngre person er det en bagatell, men for meg ble det en påminnelse om hva som er viktig i livet mitt, forteller forskeren.
Etter det sluttet hun i jobben. Da hun satt alene hjemme, bestemte hun seg for å fullføre boken.
– Da jeg pensjonerte meg, hadde jeg ingen forpliktelser overfor en arbeidsgiver lenger. Jeg kunne ta egne valg, og skrive det jeg ville, forklarer Koren.
Et omfattende arbeid
Koren sitter foran en stasjonær pc og leter etter bilder som Kildens nyhetsmagasin kan få bruke i artikkelen. Mens hun viser sort-hvitt-fotografier av gamle familiemedlemmer, reflekterer hun over livet sitt – de økonomiske rollene hun har inntatt: først som barnebarn og datter, og senere også mor og bestemor.
– Tidene forandrer seg, vi har bedre råd nå, og med det endres hva barn opplever. I dag tar jeg barnebarna mine på teater og konserter, ofte med gode plasser, for å vise dem kultur.
– Men da jeg var barn, fulgte jeg bare med mormoren min på hennes egne aktiviteter. Det handlet ikke om å vise meg noe, men om hennes nødvendige ærend.
Tradwife er en mote, som vil ta slutt, tror Koren.
– Men at kvinner i dag – som har utdannelse og er vokst opp i en tid der yrkesarbeid er ansett som normen – trekker frem igjen verdier fra familielivet, er interessant, påpeker forskeren.
Hva som skjer videre, vil kanskje bare tiden vise, men én ting kan vi slå fast: Korens arbeid med å dokumentere kvinners liv og funksjon i norsk økonomi er trolig et av de mest omfattende vi har.
