Tone Hellesund: Med skeiv historie, kjønn og seksualitet som livsprosjekt

For ikke så lenge siden holdt Tone Hellesund en forelesning om det hun mente var den gjeldende parnormen for de fleste nordmenn: Langvarige monogame forhold, basert på romantisk kjærlighet og vaniljesex. Forelesningen hadde hun holdt før. Den tok utgangspunkt i teori formulert av kulturantropologen Gayle Rubin.

Men studentkullet ristet på hodet. 

– Det er helt motsatt for oss, sa de! Det er ukult å bli forelsket, og det er kink og situationships som gjelder!

Det vil si, et seksuelt eller romantisk forhold der man forplikter seg lite til den andre.

Seksualitet, normer og språket vårt rundt dette har ulik betydning til ulike tider, er professorens poeng.

For eksempel kunne det å leve lesbisk bety noe helt annet på 1970-tallet enn i dag. Den gangen kunne det også handle om noe annet enn seksuelle preferanser – det kunne handle om å leve et «autentisk feministisk liv» og bryte med patriarkatet, forteller etnologen.

Tone Hellesund har gjort det til et livsprosjekt å forske på kjærlighet, kjønn og seksualitet og våre kulturelle forestillinger om hva som egentlig er det normale. 

Og hvem som faller utenfor det vi til enhver tid anser som «vanlig».

Skeivt arkivs mor

Tone Hellesund er professor i etnologi ved Universitetet i Bergen (UiB). Hun er initiativtaker og grunnlegger av Skeivt arkiv. Og en anerkjent formidler: i 2023 vant hun Det humanistiske fakultets formidlingspris.

Etter ti år i instituttsektoren, og to år på Universitetsbiblioteket i Bergen, begynte Hellesund som professor i kulturvitenskap i 2014. Samme år sluttet hun i Skeivt arkiv.

Forskning og undervisning sier hun at hun elsker. Mindre begeistret er hun for byråkratiet omkring universitetene.

 – Noe det ikke ser ut til å bli mindre av, sukker hun.  

Kilden møter Hellesund på Bergen offentlige bibliotek for å spille inn podkastepisode om nyfeminisme og feministers forhold til seksualitet. 

Etter å ha snakket i en og halv time mens opptakeren går, skulle man kanskje tro at stemmebåndene trenger hvile. Men nesten umiddelbart begynner Hellesund å snakke om Skeivt Arkiv. Og samtalen fortsetter mens vi rusler videre til Bergen Universitetsbibliotek for en omvisning i arkivet. 

– Mitt mål de siste årene har vært å etablere skeiv historie som et legitimt akademisk felt, sier Hellesund. 

Skeiv historie har gått fra å være noe det verken ble snakket om eller forsket på, til å bli et lite, men viktig fagfelt. Det blir kanskje ikke egne professorer i skeiv historie med det første, sier hun. Men like fullt er hun optimist på vegne av feltet. 

– Jeg tror det er veldig mye spennende som kommer til å skje på dette feltet fremover. 

«Stolt og lesbisk til kamp mot all undertrykking»

I 2012 hadde den kjente homoaktivisten Kim Friele fått nyss om at det kanskje skulle etableres et arkiv i Bergen. Hun overrasket alle på et seminar der muligheten ble luftet, da hun erklærte at hun ville donere arkivet hun selv satt på.

– Da begynte ballen virkelig å rulle, sier Hellesund. Frieles arkiv ble en viktig grunnstein å bygge videre på.

Når vi kommer fram til arkivet, møter vi en av hennes kolleger, førstebibliotekar Runar Jordåen som fort tar over som omviser. 

Innenfor går de to fram til en av monterne i arkivet og viser en av Norges første skeive romaner, «Odd Lyng» av Alf Martin Jæger. Lenger inn i rommet står en utstillingsdukke med en vest med påsydde teddybjørner. En monter med Pride-flagg og minner fra skytingen i Oslo 25. juni 2022. 

Og en Knag-stol som har tilhørt Kim Friele og kom fra hennes borgerlige barndomshjem i Bergen. Om den hører hjemme i et arkiv kan diskuteres, sier Jordåen. Men med sine utskjæringer og mønstrete stoff kan den, ifølge førstebibliotekaren, kanskje si oss noe om hvor Frieles selvtillit kom fra.

Når vi kommer ned til arkivskapene i underetasjen viser han fram en bok av den tyske sexologen Magnus Hirschfeld som levde fra 1868–1935. «Bergen er den mest homoseksuelle byen i hele verden», hadde Hirschfeld blitt fortalt. 

– Og sånn sett er det passende at arkivet havnet her, sier han med et smil.

Men kan vi også finne ut noe mer om Tone Hellesund i denne kjelleren? 

Kanskje. Det skal nemlig finnes en svær parole hun selv har sydd og vært med å bære i demonstrasjonstog på 1990-tallet: «Stolt og lesbisk til kamp mot all undertrykking».

Vender tilbake til peppermøen

Da Hellesund disputerte med sin doktorgrad i 2002, var temaet peppermøene og de ugifte kvinnene i den første kvinnebevegelsen.

Mellom 1875 og 1930 gikk antall giftemål ned, og antallet ugifte kvinner opp. Det skyldtes til dels et mannsunderskudd på grunn av utvandring. Men det var også mange kvinner som valgte bort ekteskap, viet seg til en yrkeskarriere, eller valgte å inngå parforhold med andre kvinner. 

I denne perioden begynner kvinnesaken å bli et tema i norsk offentlighet. Kvinnesaksforeninger grunnlegges, kvinner begynner å få  begrenset adgang til deler av arbeidslivet, og stemmerettskampen får vind i seilene. Og antallet ugifte kvinner som engasjerte seg i disse sakene, var ikke ubetydelig. 

Skikkelsen peppermøen blir slik et tema i norsk offentlighet på denne tiden. En utskjelt sjablong i samtid og ettertid. For Hellesund er det ikke et negativt ladet begrep. 

– Jeg er glad i peppermøene, sier Tone Helleund. Hun har villet løfte dem.

Det var via en peppermø Hellesund fant veien inn i akademia. Hun kom over dagboken til Lagertha Broch på Nasjonalbiblioteket og ble med egne ord «forelsket». Å få jobbe med henne og de andre «nye kvinnene» som trer fram mot slutten av 1800-tallet, måtte være drømmen, tenkte Hellesund.

Ulike tider, ulike forståelser

Det at mange peppermøer dannet parforhold med andre kvinner, ble svært sjelden forstått som uttrykk for homoseksualitet i deres samtid.

– Det vi dag ville forstått som homoseksualitet, ble altså forstått helt annerledes kulturelt i den perioden.

Hvordan kan de samme fenomenene kan bli forstått helt ulikt, avhengig av hvilke kulturelle briller man betrakter dem gjennom? Dette er det store temaet for Hellesund. 

Og peppermøene kommer hun fortsatt tilbake til. Nå arbeider hun med en biografi om Agnes Mathilde Wergeland, Norges første kvinne som tok doktorgrad.

Vil utforske det skeive hverdagslivet

Runar Jordåen og Tone Hellesund dreier på et arkivskap. Mellom hyllene åpenbarer det seg personlige artikler fra forfatteren Bjørnar Hatterud, Kim Friele, homoerotiske blader på sort-hvitt papir og Siri Kvalheims kassegitarer med pålimte lesbiske kampsanger fra 1980-tallet.

Det er noen utfordringer knyttet til arkiver som undersøker minoriteters livserfaringer, forteller professoren. Skeivt arkiv publiserer for eksempel «livsminnefortellinger», der skeive personer forteller om sine liv og erfaringer. 

– Det er mye enklere å få fatt i hvite cismenns livsfortellinger!

Det tar lengre tid å rekruttere for eksempel kvinner og få gjort livsminneintervjuer med dem, hevder professoren. 

Det er ikke bare enkelt å overbevise noen om at deres liv er arkivverdige. Ofte mener de selv at deres historier er uinteressante. Men vi ønsker jo å få tak i alle mulige livshistorier, også de mer hverdagslige, sier Hellesund.

Seksualitetshistorien har nemlig vært ganske ekspertorientert, hevder Tone Hellesund. Et poeng hun stadig kommer tilbake til i løpet av vår tid sammen. Med det mener hun at historikere har vært særlig opptatt av hva prester, leger og jurister har ment om tematikken. Hun ønsker en dreining mot skeivt hverdagsliv. 

Ungdommelig begeistring

Noe vi ikke finner, er imidlertid Tone Hellesunds hjemmesydde fane med påskriften «stolt og lesbisk». Bildet av den får vi ettersendt av arkivmedarbeidere.

Hellesund forteller at hun rødmer litt over denne fanen i dag. 

Hun skriver:

«Den må betraktes som et uttrykk for strategisk essensialisme og ungdommelig begeistring».

Homofile ble ikke henrettet i Norge

I Norge var det for eksempel dødsstraff for homofili fram til 1842.

– Hvor mange tror dere ble henrettet på grunn av homoseksualitet, pleier jeg å spørre studentene mine. Hundrevis pleier de å svare. 

Men svaret er feil. Vi har ingen eksempler på at noen har blitt henrettet i Norge, fortsetter professoren. 

Det har vært mange uttalelser fra høytstående personer, som gjør det lett å tolke det dithen at det har vært forferdelig å være skeiv. Men ifølge Hellesund har det  vært lite forfølgelse av homofile fra myndighetenes side i Norge. 

– Noe som er bra! Men kildemessig er det en katastrofe, spøker hun. 

Rettssaker er tross alt en viktig historisk kilde. 

 «Å daske flatkunt»

Hellesund leder flere forskergrupper som tar for seg skeivt hverdagsliv. Den ene er opptatt av folkelige forståelser av homofili og seksualitet gjennom tidene. En annen undersøker skeive hjemmeliv i Norge fra 1842 til 1872.

En av stipendiatene Hellesund trekker fram er Tonje Louise Skjoldhammer. Hun har forsket på en rettssak fra Helgelandskysten i Nordland på 1840-tallet der en kvinne ble tiltalt for å ha hatt sex med tjenestejentene sine. Som var noe alle visst om og tenkte lite over, foruten en ny sogneprest som anmeldte det hele.

«Her kaller vi det å daske flatkunt», sa et av vitnene. Og en dommer i saken, som gikk helt til Høyesterett, uttalte noe i retning av at «Hvis alle kåte og unge fruentimmer som gnikker seg mot hverandre, skulle blitt brent, så hadde det ikke vært noen kvinner igjen i dette landet». 

– Det er jo fantastiske sitater!

De viser at selv om sex mellom to av samme kjønn i noen sammenhenger har vært tabu, så finnes det også eksempler på at helt vanlige folk har kjent godt til fenomenet og hatt et språk for det, sier Hellesund. 

Et annet eksempel: I 1954 tok Bispemøtet kraftig avstand fra homofile. Men i samme periode hadde Norsk Dameblad flere artikler som omhandlet både homofili og transpersoner, med en langt mer tolerant tilnærming, forteller Hellesund.

– Det Bispemøtet har sagt, har ikke nødvendigvis vært det folk har tenkt eller trodd. Mange flere har lest Norsk Dameblad enn uttalelser fra Bispemøter.

Samtidig er det liten tvil om at det også har vært vanskelig å leve skeive liv i Norge. Hellesund har blant annet skrevet boka «Identitet på liv og død. Marginalitet, homoseksualitet og selvmord». Boka ble utgitt i 2008 og er skrevet etter at det kom fram i en levekårsundersøkelse for lesbiske og homofile at hver fjerde som var intervjuet sa de hadde forsøkt å ta livet sitt. 

Sexpositivisme i den sex-skeptiske kvinnebevegelsen

Når Hellesund snakker med sine studenter om normer for relasjoner og seksualitet i studentgenerasjonene, syns hun de fokuserer altfor lite på kvinnelig seksuell subjektivitet og glede. 

Temaer som overgrep og grensesetting overskygger helt spørsmålet om hva kvinner selv har lyst til. 

Dette mener hun også i stor grad gjaldt blant feminister på 1970- og 1980-tallet. Den norske feminismen har aldri vært spesielt sexpositiv, hevder hun. Men like fullt aksepterte man på 1970- og 1980-tallet i stor grad forestillingen om at sex er en iboende og grunnleggende drift i alle mennesker, og at alle burde ha et aktivt sexliv. 

– Sigmund Freuds teorier om seksualitet, begjær og seksuell drivkraft hadde fått et så sterkt gjennomslag at det å være aseksuell ble sett som en sykdom. 

Noen få røster, som de amerikanske lesbiske radikalfeministene, tok avstand fra fokuset på seksualitet og bejaingen av frigjort seksualitet på denne tiden. 

– De sa nei, sex er ikke så viktig for kvinner. Orgasme er ikke noe vi burde jakte på. Det syns jeg er en interessant posisjon som feminismen med fordel kunne utforsket nøyere.

Frigid eller mannshater, hva er verst?

Kanskje kan det kalles en form sexskepsis, Hellesund prøver å sette ord på en posisjon det ikke er helt enkelt å karakterisere.

Tematikken har hun utforsket i en artikkel om blant andre det lesbiske tidsskriftet Lavendelexpressen. Tidsskriftet utkom på 1970-tallet, og inntok ikke en sexpositiv posisjon. 

Hun aner en parallell med nåtidens aseksualitetsbevegelse som har vokst fram de siste tiårene.

– Mange unge, og kvinner spesielt, har funnet en tilhørighet og identitet gjennom denne bevegelsen som de føler sier noe vesentlig om dem. Den har satt ord på erfaringer som både kvinner og menn, men kanskje særlig kvinner, har hatt gjennom ulike historiske perioder. 

Men som det ikke har vært rom for å sette ord på eller diskutere før nå.

– På det progressive 1970-tallet var det å være frigid nesten enda verre enn å være en lesbisk mannshater! 

Til neste år opprettes et nytt fag om seksualitet og kulturhistorie.

– Det som er så spennende med historie, er at fortiden forstyrrer bildet av vår egen tids forståelser som de eneste riktige og mulige. Man har tenkt, følt og forstått fenomener så annerledes før, og i fremtiden vil man også riste på hodet og si: «Tenkte de virkelig slik i 2025? Så rart og så interessant!»