– Målet var å bedre forstå hvem unge lovbrytere er. Hvilke barn har høy risiko for å begå lovbrudd, og hvordan blir de påvirket av straffereaksjonene? sier Christopher Markhus Poots om oppdraget Oslo Economics fikk av Justisdepartementet i 2022.
Etter at rapporten Kjennetegn ved barn og unge som begår lovbrudd og virkninger av straff var levert, satt Oslo Economics på et stort tallmateriale fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Sammen med tidligere kollega Susanna Sten-Gahmberg jobbet Poots videre med dette. Resultatet ble artikkelen «Unge lovbrytere og overgangen til voksenlivet», som nylig ble publisert i tidsskriftet Søkelys på arbeidslivet.
– Det viktigste nye funnet vårt var disse tydelige kjønnsforskjellene, som i liten grad ble belyst i den opprinnelige rapporten, sier Poots.
Mange henter seg inn
Lyspunktet i artikkelen er at mange som begår lovbrudd i ungdommen henter seg inn igjen. Det viser sentrale mål som deltakelse i arbeidslivet, inntekt og å klare seg uten sosiale ytelser.
– Vi ser at noen kan ha en litt turbulent ungdomstid, men at det går over. Da klarer mange seg helt fint som voksne, ut fra tallene vi har sett på. Dette gjelder spesielt de som bare begår ett lovbrudd, sier Poots.
Dette gjelder dessverre i langt større grad for menn enn for kvinner. Menn som blir straffet én gang i ungdommen, har ifølge Poots omtrent identisk utvikling som den øvrige befolkningen på mange av utfallene. Denne gruppen menn har også høyere inntekt enn sine lovlydige motparter gjennom deler av tyveårene, antakelig fordi de i mindre grad tar høyere utdanning.
Dårlige odds for kvinner
Kvinnene kommer verre ut av det, fant forskerne. På mange av statistikkene har kvinner med én dom sammenliknbar utvikling som mannlige gjengangere, og kvinner som har blitt dømt flere ganger befinner seg ofte flere titalls prosentpoeng unna de andre gruppene.
Vi ble overrasket over at forskjellene var så store, selv om vi var klar over at kvinnelige lovbrytere er en utsatt gruppe.
Opp mot halvparten av disse kvinnene mottar sosialhjelp eller bostøtte i løpet av tyveårene, mot under 20 prosent for de fleste andre grupper. Ved 29 års alder er forventet inntekt for en kvinnelig gjenganger omtrent 200.000 kr lavere enn for en tilsvarende mann – som for øvrig tjener omtrent det samme som en ikke-dømt kvinne.
– Vi ble overrasket over at forskjellene var så store, selv om vi var klar over at kvinnelige lovbrytere er en utsatt gruppe, sier Poots.
– Videre blir det viktig å finne ut hva som driver disse kjønnsforskjellene, og hva som gjør disse kvinnene så utsatte. Er det bare motgang i oppveksten, eller handler det også om oppfølgingen de får etter at de blir dømt?
Større belastninger i barndommen
Både rapporten til Justisdepartementet og Poots og Sten-Gahmbergs artikkel bygger på et omfattende tallgrunnlag fra SSB. Forskerne har basert seg på individdata for alle nordmenn født mellom 1985 og 1988, og dataene strekker seg fram til 2019. Forskningsresultatene viser tydelige forskjeller i tidlige livserfaringer mellom de som begår lovbrudd og de som ikke gjør det.
– Noe som går igjen blant de fleste som begår kriminalitet, er vanskelige oppvekstsvilkår, forteller Poots.
– De som blir ungdomskriminelle er en utsatt gruppe allerede før lovbruddet. I tillegg ser man at dette kanskje blir ytterligere forsterket etter straff og soning.
Poots understreker at de ikke kan si noe om årsaksforhold basert på analysene de har gjort. Samtidig underbygger annen forskning sammenhengen mellom kriminalitet, livsutfall og kjennetegnene Poots og kollegaer har identifisert. Blant disse finner man lav utdanning og foreldre med lav inntekt, i tillegg til avhengighet av sosiale ytelser og kriminelt rulleblad. Barna selv kjennetegnes ofte av svakere skoleprestasjoner og kontakt med barnevernet.
Kvinnelige gjengangere møter mest motgang
Samtlige av disse kjennetegnene gjør seg gjeldende i større grad for kvinner enn menn som begikk lovbrudd i alderen 15–24 år.
– De kvinnelige gjengangerne er den gruppa som har møtt mest motgang i forkant av sin første straffereaksjon, sier Poots.
Rusrelaterte lovbrudd og eiendomskriminalitet har mye høyere forekomst blant kvinnelige gjengangere enn blant menn.
– De begår også annen type kriminalitet; rusrelaterte lovbrudd og eiendomskriminalitet har mye høyere forekomst blant kvinnelige gjengangere enn blant menn.
Han påpeker at tallene er relative, og at kvinner står for en svært liten andel av den totale kriminaliteten.
– Mens hele 16 prosent av mennene vi har undersøkt ble straffedømt minst én gang, var dette tallet to prosent for kvinnene.
– En slags unntakstilstand
Monika Grønli Rosten er sosialantropolog og forsker ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA på OsloMet. Hun har vært nært på ungdomsmiljøer i Groruddalen, i forbindelse med forskning på forebyggende ungdomsarbeid og oppvekst i områder med kriminalitetsutfordringer.
Rosten kjenner igjen kjennetegnene ved unge lovbrytere som Poots og Sten-Gahmberg kom fram til. I miljøene hun har undersøkt, har imidlertid sosiale mekanismer mellom ungdommene også hatt mye å si for de som har debutert tidlig som kriminelle.
– De individuelle faktorene du nevner forklarer ofte hvem som forblir i de kriminelle miljøene, skriver hun på e-post og fortsetter:
– Ungdomstiden er for mange en slags unntakstilstand, hvor selv de med trygge oppvekstsituasjoner hjemme kan rote seg bort i kriminalitet. Men har du disse personlige ressursene, klarer du kanskje lettere å komme deg ut av det du har viklet deg inn i.
Det at kvinner er en svært liten minoritet blant lovbrytere, har også Rosten funnet i sin forskning. Det har vært få kvinnelige lovbrytere i miljøene hun har sett på. Når jenter blir del av disse miljøene, er det ofte som kjærester.
– Jentene som blir sammen med gutter som bryter loven framstår ofte som veldig sårbare. Jeg antar ut fra statistikk at mange har de samme sårbarhetsfaktorene som kjærestene sine – og at noen av kjærestene antakelig også utsetter dem for vold, sier hun.
– Jenter har nok også sin rolle i den kriminelle virksomheten. Men min erfaring er at jentene i liten grad er en del av voldskulturen eller selv selger narkotika.
Får menn bedre oppfølging?
I 2019 skrev Kildens nyhetsmagasin om rapporten Kvinners erfaringer med å sone i norske fengsler våren 2017, utarbeidet av JURK – Juridisk rådgivning for kvinner. Rapporten konkluderte med at kvinner diskrimineres i norske fengsler, blant annet på grunn av dårligere fasiliteter og soningsforhold.
Poots sier dette kan være med på å forklare hvorfor kvinnelige gjengangerne er en så utsatt gruppe. Artikkelen han har skrevet med Sten-Gahmberg baserer seg imidlertid ikke på data som gir belegg for å konkludere om dette.
De med minst ressurser har ofte ikke mulighet til å sone hjemme.
For de kvinnelige gjengangerne som har vært med i studien øker ofte de sosiale problemene i tiden rundt første straffereaksjon, men denne eskaleringen har ofte startet en stund før straffetidspunkt.
– Vi ser denne kjønnsforskjellen, men det er vanskelig å si om årsaken er at kvinner er en mer utsatt gruppe i utgangspunktet, eller om menn får bedre oppfølging i forbindelse med straff, sier Poots.
I statistikken til Poots og Gahmberg, kan man se at kvinner som begår flere lovbrudd i ung alder ofte gjennomgår større livsendringer i tiden rundt straffen enn tilsvarende menn. Et viktig spørsmål blir dermed hva slags rolle selve straffen spiller.
Større risiko for tidlig død
En som har brukt mye tid på denne tematikken, er Vegard Gjerden Svendsen. Han er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo, og forsker ved Senter for rus- og avhengighetsforskning (SERAF) og på forskningsprosjektet PriSUD. Som del av sistnevnte undersøker han blant annet situasjonen til kvinner i fengsel.
Kvinner utgjør en liten andel av fengslede, og de soner ofte korte dommer.
Nylig publiserte PriSUD en artikkel som viser at fengslede kvinner har ni ganger så høy risiko for tidlig død som ikke-fengslede kvinner. I fjor publiserte de tall som viste at 75 prosent av innsatte kvinner har en diagnostisert psykisk lidelse, og at over halvparten har en rusrelatert diagnose.
Disse tallene har økt de siste årene. Svendsen setter dette i sammenheng med økt bruk av elektronisk fotlenke og andre former for soning utenfor fengsel.
– Fengselspopulasjonen er jevnt over synkende, men andelen fengslede med psykiske problemer øker. Det er ikke bare de farligste lovbryterne som ender i fengsel, det er vel så ofte de sykeste, sier Svendsen.
– De med minst ressurser har ofte ikke mulighet til å sone hjemme, selv om lovbruddet de har begått ikke er spesielt alvorlig, fortsetter han.
– Gjør fengslene nok?
– Ligger kvinnelige lovbrytere dårligere an når de slipper ut av fengsel enn når de settes inn?
– Det er det store spørsmålet. Kvinner utgjør en liten andel av fengslede, og de soner ofte korte dommer, sier Svendsen.
– Dermed får de i liten grad benyttet seg av viktige programtilbud om utdanning, livsmestring og liknende. Sikkerhetsnivået de må sone under står ofte ikke i stil med trusselen de utgjør, og fengslene har dårlig kompetanse på psykisk helse. Det er omfattende bruk av isolat og beltelegging.
På tross av disse åpenbare problemene ved soningsforholdene, er det ikke enkelt å slå fast at fengselsstraff er skadelig for kvinner. Svendsen velger heller å snu problemstillingen på hodet:
– Gjør fengslene nok for å hjelpe disse utsatte kvinnene, spør han.
– Mange av dem fanges ikke opp før de kommer i kontakt med politi og kriminalomsorg. De har ofte vært kasteballer i psykisk helsevern, og møtt store utfordringer. Basert på rapportene fra Sivilombudet den siste tiden er det vanskelig å skjønne at fengselsopphold gjør noe av dette bedre. Vi bør spørre oss om fengslene er godt nok rustet til å hjelpe denne typen innsatte, sier han.
