Idretten er kjent for å ha få kvinner i toppledelsen:
– Tidligere har vi hatt disse «fikse på kvinnen»-tiltakene. Man har tenkt at kvinner hverken tør, vil eller kan. Men kvinner vil jo ha makt og innflytelse. De vil være involvert, sier sosiolog og forsker ved Norges idrettshøgskole, Hanne Elisabeth Sogn.
Hun har skrevet doktorgrad om kjønnsubalansen i toppledersjiktet i norsk idrett.
Der utfordrer hun dagens spilleregler:
– Lederidealet i idretten bygger på et tradisjonelt maskulint ideal. Du skal være sterk, robust og tilgjengelig «24/7». Du får en lederkultur som tiltrekker seg samme type folk. Konkurransedrevne personer som kanskje også søker konflikt, satt på spissen.
Sogn har tenkt mye på hvordan man kan forbedre dette systemet.
Og hun kommer med en formaning:
– Det hjelper lite å få flere kvinner inn i toppledersjiktet hvis de ikke representerer et annet alternativ. Det er viktig å stille spørsmål ved selve systemet. Hvis kvinnelige ledere bare tilpasser seg og følger «spillets gang», bidrar de til å opprettholde de samme mønstrene. Noe som ble veldig tydelig i arbeidet med min avhandling, sier Sogn.
Generalsekretær i Basketballforbundet
Sogn var generalsekretær i Norges Basketballforbund i nesten syv år, og sjonglerte dette med familie og fire barn. I en periode var hun også generalsekretær i Norges Klatreforbund.
Hun kom over en rapport.
Den viste at kun 20 prosent av toppledere i idretten er kvinner, mot 80 prosent menn.
– Før dette hadde jeg ikke tenkt over kjønnsfordelingen i ledersjiktet. Men da jeg så tallene, begynte jeg å undre meg: hvorfor er det slik?
Det gjorde at hun fikk lyst til å søke seg tilbake til akademia.
Spisse albuer på toppen
Sogn snakket først med fire kvinnelige toppledere.
– Metoden min er inspirert av institusjonell etnografi, som er utviklet av den canadiske sosiologen og feministen Dorothy Smith. Det innebærer at du går ut i «feltet» uten noen konkret problemstilling. Der identifisere du hva som er interessant eller relevant å utforske, med utgangspunkt i menneskers egen hverdagskunnskap.
Det er like viktig å undersøke menns erfaringer.
Møtene med de kvinnelige topplederne ga ledetråder Sogn valgte å nøste videre i.
– De fortalte meg hvordan det å være toppleder ofte betyr at du må ta i bruk egenskaper som folk vanligvis tenker på som noe maskulint. Vi snakker om å «ha spisse albuer», være pågående, tørre å ta sjanser, og å ha en brennende lidenskap for idrett, forteller Sogn.
Fokuserte på mennene
Fordi det gjerne er menn som blir møtt med forventningene om «å gjøre» maskulinitet fikk hun lyst til å snakke med mannlige toppledere i idretten.
Hvordan opplevde de å være toppleder i norsk idrett?
– Når man diskuterer kjønnsbalanse i ledelse, har man ofte rettet oppmerksomheten mot kvinnene og hva de opplever.
– Jeg argumenterer for at det er like viktig å undersøke menns erfaringer for å forstå hvordan virksomheter og organisasjoner utvikler spesifikke praksiser, tenke- og væremåter som kan være til hinder for å oppnå et større mangfold og mer likestilling.
Det ble 38 intervjuer totalt. 12 kvinner og resten menn. Disse var presidenter og generalsekretærer i norske særforbund, samt ledere for idrettskretser og deres daglige eller administrative ledere.
Kvotering: mislykket strategi?
Hittil har idrettsorganisasjonene prøvd mye forskjellig for å få flere kvinner i ledelsen.
Siden 90-tallet har kvinner blitt kvotert inn i styrene. I dag er rundt 40 prosent av styremedlemmene i idretten kvinner.
– Dette varierer mellom de ulike forbundene. Mange idretter er enten kvinne- eller mannsdominerte. Dette påvirker også kjønnsbalansen i toppledersjiktet.
– Flere kvinner i styrene har ikke nødvendigvis ført til flere kvinnelige toppledere, forteller Sogn.
Sendt på motivasjonskurs
Så man har prøvd andre ting:
– Det har vært vanlig å sende kvinner på mentorprogrammer og kurs. Det er «kvinnene vi må gjøre noe med» for at de skal liksom tørre å ta plass. Bli trygge nok til å ta lederposisjoner.
– Men problemet ligger dypere. I selve organisasjonens kultur og ledelsesidealer, mener Sogn.
Møtepress
Mye handler om hvordan hverdagen til en leder er organisert.
For å forstå den, må man se på strukturen han eller hun er del av.
Hverdagen består av mye møter:
– Idrettsorganisasjoner beskrives gjerne som hybride organisasjoner som står i et spenn mellom stat og frivillighet, marked og sponsorer. Det er mange aktører som virker på en toppleders hverdag.
Et enormt antall oppgaver havner derfor i fanget på en generalsekretær, president eller idrettskretsleder, forteller Sogn.
– Jeg fant at hverdagen til disse topplederne bærer preg av å være kriseorientert.
For å koordinere de ulike organisasjonsleddene og norsk idrett i stort arrangeres det også veldig mange møter, også på kveldstid og i helger, som topplederne må være med på.
– Og møter tar tid. Noe som jo krever at man har slik tid tilgjengelig, påpeker Sogn.
Høy konkurranse
I tillegg kommer konkurransen mellom organisasjonsleddene, også om makt på idrettstinget, forteller Sogn
I Norge har vi 55 særforbund og 11 idrettskretser, organisert under Norges Idrettsforbund (NIF).
– Disse kjemper om medlemmer, penger og status, og de kjemper om medieoppmerksomhet. Noe som også preger organisasjonskulturen. Lederne må «spille spillet», forteller Sogn.
Maktkamper i korridorene
Måten idretten er organisert på skaper en del konflikt.
– Lederne kan være ganske stygge med hverandre. Flere forteller om vonde maktkamper og «backstabbing».
– Det er mye som foregår bak lukkede dører.
Og her er Sogn sitt poeng:
– Dette bidrar til at en maskulin «styringslogikk» opprettholdes. Som igjen kan føre til at idrettsorganisasjonen ikke vil nå sitt mål om økt mangfold og likestilling i toppledersjiktet. Mange velger seg bort fra organisasjonskulturer som dette.
Påvirker utøverne
Line Dverseth Danielsen er faggruppeleder for kroppsøving, idrett og friluftsliv ved Nord universitet, og skrev doktorgrad om trenere og coaching i kvinnelig toppfotball.
Hun er opptatt av hvordan man kan skape en lagkultur der utøverne trives og presterer.
Selv om Danielsen ikke har forsket på toppledelsen i idretten, tror hun at den kan ha mye å si for utøvernes hverdag.
– Mer maskulin ledelse kan bety sterkere vektlegging av konkurranse og tøffere disiplin, sier Danielsen.
Dette kan være utfordrende, spesielt for kvinnelige utøvere, mener hun.
– I min forskning fant jeg at kvinnelige utøvere ofte har lavere selvtillit og mental tøffhet enn de mannlige. Det kan gjøre det vanskeligere for dem å føle seg trygge i møte med en slik kultur. Noe som igjen går ut over prestasjonene.
Mer omsorg
Danielsen understreker viktigheten av omsorg i ledelse.
– Det innebærer å se hele personen, ikke bare utøveren.
Dette er ifølge henne oppskriften på suksess:
– For at spillere skal prestere, må de ha en god hverdag og trives med det de gjør, i et inkluderende miljø. Det viktigste er å bli godt kjent med utøverne, forstå dem så godt at man vet hvilke «knapper» man skal trykke på for å trives, oppleve mestring og prestere sitt beste.
– Må diskutere lederidealer
Hanne Elisabeth Sogn understreker at kjønnsbalanse er viktig.
– Kjønnsbalanse i toppledersjiktet i norsk idrett burde vært en selvfølge i 2023, understreker hun.
Men flere kvinner i ledelsen er ikke nok, ifølge Sogn.
Vi blir nødt til å diskutere lederidealer.
Hun foreslår tre tiltak.
Det første er å diskutere hvilke ledere vi vil ha.
– Vi blir nødt til å diskutere lederidealer. Hvilke verdier vil vi at de som leder idretten skal ha? spør Sogn.
Hun mener styrene må engasjere seg aktivt i lederutvikling. Og reflektere over hva som er organisasjonens formål og visjon.
Avgrense oppgaver
Sogn advarer videre mot å dytte alle slags oppgaver inn i én en og samme idrettsorganisasjon. Da er det få som takler jobben eller vervet.
– De fleste toppledervervene er ikke betalt. Likevel må de være tilgjengelig for uforutsette hendelser og saker som må håndteres
Det er et krav som ikke lar seg kombinere med så mange yrker.
For å være leder bør du helst være en uavhengig og langt på vei «fristilt» mann.
– Det vil for eksempel være veldig vanskelig å være president i et særforbund og samtidig jobbe som sykepleier, sier Sogn.
Hun legger til:
– Idretten har på mange måter gjort seg helt avhengig av at et tradisjonelt kjønnsrollemønster opprettholdes. For å være leder bør du helst være en uavhengig og langt på vei «fristilt» mann, eller en som har et bakkemannskap hjemme.
«Aksjonsforskning»
Det bør derfor også igangsettes «kunnskapsbaserte endringsprosesser»:
– Helt spesifikt foreslår jeg at man får på plass et kjønnsorientert aksjonsforskningsprogram, slik man blant annet har gjort ved UiO.
– Det vil si at man samarbeider med forskere for å få kunnskap om kjønn og likestilling inn i organisasjonen, konkluderer Sogn.
Hanne Elisabeth Sogn ved Norges idrettshøgskole disputerte 2. februar 2023 med avhandlingen: «Spillets gang! En institusjonell etnografisk undersøkelse om kjønn, makt og styring i idrettsorganisasjonen i Norge».
