Det er en blid Runar Bakken som viser frem huset sitt, et steinkast fra togstasjonen i Porsgrunn. Han forteller at det ble designet av Jørgen Berner, sønn av Carl Berner, på begynnelsen av 1900-tallet. Et av seks hus i engelsk stil, midt i den lille byen. Her har Bakken bodd siden midten av nittitallet.
Akkurat dette med hus og hjem er noe den nå pensjonerte forskeren interesserer seg for i disse dager. Etter en karriere hvor han har forsket på kjønn, sykepleie og alderdom, vil han nå knytte trådene sammen i et nytt bokprosjekt.
‒ Jeg ser ikke på meg selv som kjønnsforsker, sier Bakken.
‒ Jeg har aldri vært så opptatt av kjønn i seg selv, men kjønn i forhold til et avgrenset tema. Kjønn og omsorg, eller kjønn og arbeid for eksempel.
Svartelista
Det hele startet med boka Modermordet tilbake i 2001.
‒ Da jeg kom ut med den, ble jeg omtrent svartelista innenfor sykepleierfaget, forteller Bakken.
‒ Jeg har utdannet helsefolk i tretti år ved universitetet, men fra da av leste nesten ikke sykepleiere og sykepleievitere meg i det hele tatt. For den boka her skapte så mye rabalder. Tidsskriftet Sykepleien hadde debattinnlegg i over et halvt år etterpå.
60 prosent av de som begynte på sykepleien på tidlig 2000-tall var jenter fra lavere sosiale lag.
Grunnen til at boka ble kontroversiell, var at Bakken kritiserte nestorene i sykepleiefaget. Omsorgstenkningen i faget var basert på det han kaller en forskjellsfeministisk tankegang, hvor man tilkjenner kvinner en særegen evne til omsorg. Med andre ord utfordret Bakken tanken om at kvinner er bedre egnet til å være sykepleiere enn menn.
‒ Den som slo meg hardest i trynet var professor Kari Wærness, sier han.
‒ Hun snakket om «omsorgsrasjonalitet», som hun knyttet til kvinner. Og hun gikk i strupen på meg. Jeg problematiserte konsekvensene av den tenkningen som tilskriver kvinner en særegen evne til å yte omsorg. Jeg mener den kvinnelige og mannlige sosialisering legger opp til dette historisk sett. Og når den sosialiseringen endrer seg får det konsekvenser.
Debatten kulminerte i et seminar kalt «Omsorgsbildet etter Modermordet» i 2003, hvor Bakken og Wærness la fram sine syn. Frontene var steile, men Bakken understreker at de har blitt venner i ettertid.
En varslet krise
I boka spådde Bakken at vi kom til å få en rekrutteringskrise i omsorgsyrkene. Han understreker at det på den tiden var spekulasjon uten empiri, basert på en endring i hvem som søkte seg til sykepleiefaget. Allikevel fikk han snart rett.
‒ Før var det kvinner fra middelklassen som ble sykepleiere, men nå blir de leger, økonomer og jurister, sier han.
‒ Likestillingsprosjektet endret bildet av kvinnelighet, men vi ser ennå rester igjen av det gamle. Endringen skjer tidligst i borgerskapet og middelklassen, og senest i arbeiderklassen. Sistnevnte har fremdeles noen mer konservative holdninger, med en rest av «husmoderen» som grunninnstilling. 60 prosent av de som begynte på sykepleien på tidlig 2000-tall var jenter fra lavere sosiale lag.
I bøkene Mann i Ingenmannsland og Englevakt fortsatte han å skrive om hvordan omsorgsyrker fremdeles var dominert av kvinner, og ikke minst om rekrutteringskrisen som stadig ble tydeligere. Han fattet også interesse for de kommunale tjenestene.
‒ Det er jo der folk bor, og det var der jeg så at menn ikke fantes, forklarer Bakken.
‒ Samtidig så jeg at inntakskvaliteten gradvis ble senket. Da jeg begynte å undervise på Sykepleiehøgskolen i Telemark i 1988, hadde vi 2000 søkere på 75 studieplasser, og snittet for å komme inn var 5,5. I dag er det 815 ledige plasser på sykepleierutdanningene rundt omkring i Norge. Da har man virkelig et rekrutteringsproblem.
Han stiller seg bak Sykepleierforbundet, som ønsker høyere lønn og bedre arbeidsbetingelser for å gjøre yrket mer attraktivt. Men han mener problemet stikker dypere.
‒ Kulturen endrer seg, og dermed også innstillingen til kvinner. De synes ikke lenger det nødvendigvis er så interessant å stille livet sitt til rådighet for andre.
Fra teater til omsorg
Bakken mener rekrutteringspotensialet blant menn er stort i omsorgsyrkene. Allikevel er det tilsynelatende en barriere for at menn skal velge den retningen. Mange mannlige sykepleiere har bakgrunn i helt andre fagfelt, ham selv inkludert.
Etter å ha tatt et mellomfag i pedagogikk, var Bakken på 70-tallet medlem av Perleporten Teatergruppe.
‒ Sammen med Tramteateret var vi de første friteatergruppene i Norge, forteller han.
‒ Jeg jobba med teater i ti år rundt omkring i landet, med utgangspunkt i Oslo. Men det ble vanskelig å kombinere med ansvar for barn, så da begynte jeg på teatervitenskap i Bergen. Det syntes jeg var utrolig blodfattig, og bestemte meg for å begynne på nytt igjen. Dermed utdannet jeg meg til sykepleier tidlig på åttitallet.
Hvem skal trå til? Pårørende. Og hvem blant de pårørende? Kvinner.
Bakken jobbet på sykehus i noen år, og hadde senere tilsyn med et sykehjem på sommerstid parallelt med undervisningen på Sykepleiehøgskolen. Men han fortsatte også å skrive dramatikk.
‒ Jeg fikk et teaterstykke som het «Hunden er løs» antatt på Torshovteateret i 1987. Det å være en vanlig sykepleier i Porsgrunn som ble antatt på en av de eksperimentelle avleggerne til Nasjonalteateret, var helt utrolig, smiler han.
Selv merket ikke Bakken fordommer som mannlig sykepleier, men han så at kjønnsbalansen var dårlig.
‒ Situasjonen er fremdeles at det er 80 til 90 prosent kvinner i omsorgsyrker, sier han.
‒ Man har prøvd å endre språket, for eksempel ved å gjøre sykesøster til sykepleier, men jeg synes det blir for naivt. Da har man ikke forstått at det sitter noe i kroppen etter årtier med sosialisering, som ikke kan endres med navn.
Å redde synkende skip
I en studie Bakken gjorde, fikk de en sykehjemsavdeling til å ansette like mange menn og kvinner, for å se hvordan de utførte arbeidet. Kvinnene hadde gjerne hatt sykepleie som førstevalg og hadde lenger erfaring, mens mennene tok med seg holdninger fra andre yrkesbakgrunner. Det gjorde at de taklet arbeidet forskjellig.
‒ Mennene er vant til at de må ha arbeidsbetingelser som lar dem gjøre det arbeidet de selv mener er best, forklarer Bakken.
‒ I sykepleien har man i lang tid ikke stilt krav om arbeidsbetingelser, så de har blitt mestere i å gi akkurat nok til at alle får likt. Gutta fikk veldig gode tilbakemeldinger fra pårørende og beboere, men det kom til en konflikt, da kvinnene på avdelingen mente de burde jobbe raskere. De pekte på alle som ikke fikk hjelp fordi mennene brukte lang tid.
De mannlige sykepleierne ville da sende brev til kommunen for å få mer arbeidskraft, noe kvinnene ikke ville være med på.
‒ Kvinnene har blitt mestere i å redde synkende skip, og det ville nesten blitt et nederlag å si ifra at ting ikke virket helt som de skulle, mener Bakken.
‒ Den tradisjonelle holdningen i sykepleien er at man skal greie seg uansett hvor dårlig betingelsene er. Det endte med at mennene sluttet. Så menn og kvinner hadde forskjellige strategier for å håndtere situasjonen.
Bakken mener idéen om husmoren lå til grunn for rekrutteringen i sykepleien, men at den nå har gått i oppløsning og at kulturen har beveget seg videre.
‒ Man har alltid tenkt at kvinnene skal redde de synkende skipene, og at hvis de går til streik blir det tvungen lønnsnemnd med en gang, sier han.
‒ Slik er det til dels ennå.
Tilbake til familien
Spesielt eldreomsorgen blir rammet av mangelen på sykepleiere, og slik fant Bakken veien videre til å skrive om eldre. Han merket seg at det var forsket mye på bemanning og organisering, men ikke på dem tjenestene er til for.
Han peker på det han mener blir fremtidens store konfliktlinje: Nå er det én million pensjonister i Norge, og etter hvert vil de trenge helsehjelp. Også her vil kjønn spille inn, mener Bakken.
‒ Hvem skal trå til? Pårørende. Og hvem blant de pårørende? Kvinner, sier han.
‒ Allerede nå er det slik at det som ytes av omsorg av det offentlige og pårørende er cirka likt fordelt. Det kommer til å bli et større press på pårørende, og da spesielt kvinner, som i dag yter 70 prosent av familiær bistand. Så skal de kombinere det med arbeid og eget liv, så her er det allerede store konflikter, som vil akselerere.
Omsorgen blir altså flyttet over i hjemmet, og mer ansvar legges på familien. I tillegg vil også de offentlige tjenestene i større grad tre inn i hjemmene.
‒ Det er politisk bestemt at det er i hjemmet man skal få tjenestene, fordi det er mye billigere, sier Bakken.
‒ Vi er i ferd med å få et todelt helsesystem, hvor de rike kan kjøpe seg tjenester, mens de som ikke har råd, blir henvist til de kommunale tjenestene, som blir dårligere og dårligere. Det avspeiler ulikheten i samfunnet.
Slutt på velferden
For Bakken er utviklingen et tegn på en kritisk situasjon, hvor vi på sikt bygger ned velferdsstaten. Hovedansvaret for eldre føres tilbake til familien, slik det var tidlig på 1900-tallet.
‒ Vi har penger nok, men ikke folk nok, mener han.
‒ Hvis ingen politisk er villige til å kanalisere flere inn i omsorgen for å opprettholde tjenestekvaliteten, vil det krakelere. Der andre kulturer ofrer seg, ofrer vi oss over skatteseddelen for å finansiere offentlig omsorg. Spørsmålet er om vi er villige til å betale så mye i skatt som skal til.
Liggetiden på sykehjem er allerede under to år. Bakken ser dem som hospitser, hvor man kommer for å dø. Det gjør allerede 60 prosent av den norske befolkning. Også dette vil i større grad foregå hjemme, spår han, og frykter at det fort kan bli kvinner som får et hovedansvar.
Omsorg er en kunst.
Ideen om å føre omsorgen tilbake til hjemmet og familien er ikke bare god, mener Bakken. Han har hørt mange historier fra den familiære omsorgen som ikke tåler dagens lys, og mener forestillingen om kårbolig hvor gamle mennesker kunne leve sine siste dager er idealisert.
‒ Omsorg er en kunst, sier Bakken.
‒ En som kan vaske et annet nakent menneske uten at vedkommende føler seg blottstilt, har en egen type personlighet. Selv om det bare er hender og vann og såpe, skal du gjøre det på en måte som gjør at den eldre beholder sin verdighet.
Kjønnede hjem
Bakkens nye prosjekt, som har tittelen «Hjem», og vekker entusiasme når han snakker om det. For Bakken er hjemmet en kjønnet arena, også i vår tid. Normen har vært at far er utenfor hjemmet og mor innenfor. I prosjektet har han lange feltsamtaler med ti eldre i Porsgrunn, spesielt de som ikke kommer ut av hjemmet sitt fordi de er for syke.
‒ Innsiden av hjemmet er kvinnens domene, særlig for den generasjonen som nå er i 80- og 90-årene, sier han.
‒ Det var blant annet en kvinne som hadde et voldsomt utfall mot de som kom for å hjelpe henne med husholdet, fordi hun ikke likte å ha fremmede i huset. Mens mennene synes det er kjempegreit, de er vant til at noen gjør husholdet for dem. Sånn kommer kjønn til uttrykk.
Blant de som nå er pensjonister er forskjellene tydelige, og oppleves nærmest som selvfølgeligheter. Husmoridealet former fremdeles mye av kulturen deres.
‒ Å være kvinne litt oppi åra og være full, er verre enn å være mann litt oppi året og være full, forklarer Bakken.
‒ På samme måte er det nærmest moralsk forkastelig hvis en eldre kvinnes hjem er skittent, fordi det er hennes domene. Men hvis en mann sitter ustelt og det ikke ser ut på kjøkkenet, er det mer synd på ham.
Samtidig er det forskjeller i hvordan intervjuobjektene håndterer det huslige. Bakken sporer disse forskjellene til bakgrunn og sosialisering. Han forteller om en mann som har jobbet i industrien og er skilt, og som «ikke vil slippe et damemenneske innenfor disse fire veggene».
‒ Han hadde ikke engang et spisebord, og spiste som regel ute, eller stående på kjøkkenet eller foran TV'en, forteller Bakken.
‒ Hjemmet var fullstendig i oppløsning. Et eksempel på en mann som har overlatt alt i hjemmet til kvinnen. En annen hadde tatt fullstendig kontroll i hjemmet. Han fortalte at moren hans alltid fikk ham til å gjøre husarbeid i oppveksten på Vestlandet, mens kameratene hadde måttet vente utenfor. Da han pensjonerte seg, hadde han og kona hygget seg med å lage mat sammen.
Kjønnsroller i endring
Bakken ser at likestillingen over tid har bidratt til at arbeidet er mer jevnt fordelt blant kjønnene i yngre generasjoner. Dette gjelder også når det kommer til omsorg. Han var selv blant de første mennene i Oslo som bar sitt eget barn på brystet, tilbake i 1978.
Når jeg nå ser at menn med den største selvfølge tar vare på barn, får jeg nesten tårer i øynene.
‒ Jeg gikk rundt i svart skinnfrakk, og da datteren min tittet frem, reagerte folk på trikken, ler han.
‒ Når jeg nå ser at menn med den største selvfølge tar vare på barn, får jeg nesten tårer i øynene. De som har gjort dette mulig, er jo kvinnene som kjempet for endring. Det er ikke mennene som har gått i bresjen for dette.
‒ Og vi kan håpe at noe lignende kan skje med forholdet vårt til eldre, at det blir mer enn en forpliktelse, en aksept av at vi må ta vare på hverandre. Hvis så skjer, ville det vært fantastisk.
På den annen side ser Bakken en reaksjonær bevegelse, hvor figurer som Jordan Peterson på ny snevrer inn kjønnsrollene.
‒ Da jeg våkna opp i forhold til kjønn på 70-tallet, stod kampen om å gjøre rommene for menn og kvinner større, sier han.
‒ Man kunne være menn og kvinner på forskjellige måter. Ha de store rommene som tolererer forskjellighet. Mange av de moderne, polariserte debattene gjør disse rommene mindre.
Aldrende aldersforsker
I 2019 pensjonerte Bakken seg fra undervisningen, men jobber fortsatt. Han holder foredrag, er med i en forskningsgruppe, og skriver altså nå på en ny bok.
‒ Jeg gjør akkurat det samme som før, men uten å bli malt istykker av mastodonten universitetet er, forteller han.
Aldring er noe som skjer oss alle, stadfester Bakken. Boka hans får slik sett en slags dobbeltfunksjon: en aldrende aldersforsker som skriver om å eldes. Selv ble han mer bevisst på aldring da han skulle invitere til selskap da han var rundt femti år.
‒ Jeg åpnet døra for en jeg ikke hadde sett på veldig lang tid, og det første han sa var «Nei, har du fått hengekinn?», humrer Bakken.
‒ Da begynte jeg å tenke på at ting forandrer seg. Alderen kommer utenfra. Innenfra gjør du ikke noen store erfaringer i midten av livet. Men plutselig begynner en degenerering som du merker. Jeg stupte fra det høyeste stupetårnet i Drøbak, og har ikke sjans i havet til å prøve det nå.
