I Masterbloggen inviterer vi personer som har skrevet masteroppgave om kjønn eller med kjønnsperspektiver til å skrive et innlegg om masteroppgaven sin. Skribenten er ansvarlig for meningsytringer og faglig innhold. Ta kontakt med redaksjonen dersom du ønsker å skrive: post@kilden.forskningsradet.no.
Hvordan reflekterer skeiv litteratur det virkelige skeive miljøet? For å besvare dette spørsmålet i masteroppgaven min landet jeg raskt på ‘The Harlem Renaissance’, en epoke i amerikansk kulturhistorie fullspekket av minoritetslitteratur og skeive kunstuttrykk. Jo mer jeg leste fra denne tiden, jo tydeligere så jeg at skeiv legning i tekstene hang sammen med et ambivalent, ofte negativt forhold til homofili hos forfatteren. Denne observasjonen ga støtet til en oppgave om internalisert homofobi i Harlemrenessanselitteratur med fokus på fofatterskapene til Richard Bruce Nugent, Wallace Thurman og Nella Larsen.
- Masteroppgave: «So why would you get on the roof and say ‘I loved prick’»: A Literary Study of Internalized Homophobia in the Harlem Renaissance in the Works of Richard Bruce Nugent, Wallace Thurman, and Nella Larsen
- Studiested: Institutt for Litteratur, områdestudier og europeiske språk ved Universitetet i Oslo.
- År: 2022
Harlem-renessansen, ca. 1920-tallet
På starten av 1920-tallet blomstret det vi kaller Harlem-renessansen, en litteratur- og kulturbevegelse drevet frem av afroamerikanske kunstnere. Skeiv kultur florerte i Harlem, en bydel nord i Manhattan i New York, med drag-ball og private lesbiske fester. Men selv om homofili var vanlig i Harlems nattemiljø forble seksualitet et tabubelagt tema.
Det kompliserte forholdet til homofili viste seg tydelig i litteraturen, ettersom «Harlemittene» skrev skeive karakterer fremstilt i et utelukkende negativt lys. Jeg mistenkte at disse fremstillingene var et uttrykk for at for at forfatterne hadde internalisert samtidens homofobi.
Internalisert homofobi i litteraturen
Internalisert homofobi er et fenomen der en homofil person forakter sin egen legning, og dermed også seg selv. Jeg oppdaget raskt at det er lite forskning på internalisert homofobi i litteraturen, og enda mindre blant afroamerikanske forfattere. Jeg anvendte derfor sosiologiske og psykologiske rapporter om internalisert homofobi for å forstå fenomenet bedre og finne begreper jeg kunne bruke når jeg analyserte de skeive tekstene. For å komme nærmere inn på forfatterens forhold til egen seskualitet, supplerte jeg analysen med annen biografisk litteratur.
Videre spurte jeg hvordan kjønn påvirker internalisert homofobi. Forut for prosjektet spekulerte jeg i at menn ville uttrykke sin internaliserte homofobi utover, og dermed gjøre den mer åpenbar, mens kvinner ville rette selvforakten innover, slik at den ble mindre synlig. Jeg undersøkte også hvordan litteraturen til hver enkelt forfatter hang sammen med deres egen seksualitet og identitetsoppfatning.
Richard Bruce Nugent – litteraturen som ventil
Jeg tok først for meg tekster av Richard Bruce Nugent. Nugent ble ofte kalt en bohem – han hadde ofte ikke noe fast plass å sove, han var kunstner, men viktigst av alt var han åpent homofil. Nugent påsto senere i livet at «ingen var i skapet» under Harlemrenessansen, ettersom det ikke var noe skap å være i. Likevel skriver Nugent om problemer med internalisert homofobi og skammen av å være «hemmeligheten» til en tilsynelatende heterofil partner.
For å navigere denne skammen tydde Nugents karakterer til uortodokse midler. I teksten Geisha Man, utgitt posthumt i boken Gay Rebel of the Harlem Renaissance i 2002, utforsker Nugent skeive kjønnsuttrykk gjennom en selvbiografisk hovedperson. Hovedpersonen prøver å forføre en mann samtidig som han lengter etter å «være født som en kvinne», og opptrer feminint rundt elskeren sin ved å kle seg i kjole og oppføre seg seksuelt passivt. Her opptrer Nugents karakter feminint slik at han og kjæresten speiler rollefordelingen i en typisk heterofil relasjon og dermed gjør seg mer akseptert som et homofilt par.
Det er tydelig at Nugent bruker femininitet i sin litteratur utelukkende for å minske tabuet knyttet til å være i et homofilt forhold, og ikke som et utrykk for en skeiv kjønnsidentitet. Ved å etterape den hetereofile rollefordelingen og undertrykke egen kjønnsidentitet, viser Nugent at det å ha en åpen homofil legning ikke skjermer deg fra internalisert homofobi.
Wallace Thurman – metaforisk selvmord
Som en rak motsetning til Nugent har vi romkameraten hans, Wallace Thurman, en Harlemitt som bestandig proklamerte seg som heterofil. Til tross for at både konen og Nugent åpent anklaget Thurman for å være homofil, sammen med politianmeldelser for homofili, var Thurman bastant i sin fornektelse.
Dette ser vi tydelig i litteraturen hans. I boka Infants of the Spring fra 1932, skriver Thurman om en homofil karakter. Karakteren er morsomt nok basert på Nugent – som er utelukkende negativt fremstilt. Karakteren er lat, sjuskete, og ikke minst seksuelt upassende ovenfor menneskene rundt seg. For Thurman var homofili på nivå med seksuell forgripelse. I likhet med utallige skeive karakterer i moderne medier, begår den homofile karakteren selvmord mot slutten av boka – tilsynelatende uten mål og mening. Min tolkning er at Thurman drepte hovedkarakteren som et uttrykk for sin egen latente selvforakt. Samtidig distanserte forfatteren seg fra karakteren ved å antyde at eneste dydige man kan gjøre som homofil, er å ta livet sitt.
Noen av karakterene er også selvbiografiske. I romanen skriver Thurman om en selvbasert karakter og hans lidenskapelige vennskap med en annen mann, sannsynligvis en elsker fra Thurmans eget liv. Venneparet erklærer hverandre som den viktigste personen i hverandres liv før de på dramatisk vis «slår opp» som venner mot slutten av romanen. De to karakterene fungerer som bevis på at menn kan ha en homoerotisk relasjon med hverandre uten å være homofile. Slik bruker Thurman litteraturen sin for å distansere seg selv fra en homofil identitet. Selv om Thurman skrev litteratur som omhandler homofili, ble skeivhet fordømt som noe syndig i hans tekster.
Nella Larsen – femininitet som skalkeskjul
En annen Harlemitt, Nella Larsen, hadde derimot en sterk tilknytning til det homofile miljøet i bydelen – men uten å bli stemplet som homofil. I motsetning til sine mannlige kollegaer, hadde Larsen mindre mulighet til å utforske homofili i litteraturen og livet ettersom kvinner i større grad ble oppfattet som aseksuelle i samtida. Dette er tydelig i romanen Passing (1929), der to afroamerikanske barndomsvenninner møtes som voksne og fornyer vennskapet med sterke homoerotiske undertoner.
Romanens forteller, Irene, møter på sin venninne Clare, som straks begynner å flørte med henne. Selv om Clare ikke kunne vært tydeligere, hun kysser Irene, sender kjærlighetsbrev og tilstår tiltrekning, forblir Irene i villrede. Hun oppfatter kun et vagt ubehag rundt venninnen. Denne følelsen etterfølges alltid av sterk selvforakt, samtidig som Irenes heterofile ekteskap går stadig mer til grunne, jo mer tid hun tilbringer med Clare.
Irenes følelser for venninnen blir for mye for henne, og handlingen kulminerer i en tvetydig slutt der Clare – på mystisk vis – faller ut av et vindu og dør. I likhet med Infants of the Spring, dør den mest åpenbart skeive karakteren, men denne gangen fordi hun potensielt blir drept av Irene i et forsøk på å eliminere homofil fristelse.
Noen siste bemerkninger
Selv om jeg trodde at internalisert homofobi hos kvinner ville holde seg mer skjult, viser min analyse at Larsens tekster ikke var mer subtile enn det hennes mannlige kollegaer skrev – snarere tvert imot. Det var også et tydelig forsterket utrykk for internalisert homofobi i afroamerikansk litteratur, da det var – og til en viss grad er – mer tabubelagt. Masteroppgaven motiverte meg også til å arbeide videre med tekster som ofte blir glemt i akademia.
Nugent ordla seg godt i et intervju fra 1983: «Homofili har alltid vært et skittent ord. Men på den andre siden, homofili, praktiseringen av det, var ikke en skitten ting. Det skitne ved det var å vise det frem». Selv om homofili var og forblir normalt, er det ofte åpenheten rundt temaet som er vanskeligst for folk å akseptere.
