Vil ha kvinnelig sykehusimam

I 2021 søkte jeg på en stilling som muslimsk samtalepartner ved Oslo universitetssykehus OUS. Verken jeg eller de andre kvinnelige søkerne til stillingen ble kalt inn til intervju. Begrunnelsen vi fikk i ettertid var at det var mest naturlig for dem å kalle inn søkerne med bakgrunn som imamer eller tilhørte en sendermenighet. Altså en islamsk organisasjon, en moské eller en annen gruppe som har etablert en formell struktur for å sende ut samtalepartnere til helseforetaket.

Dermed ble kvinner utelukket stillingen på sykehuset. OUS hadde i utgangspunktet tenkt å lyse ut stillingen som sykehusimam, men endret utlysningen etter mye press fra fagmiljø og kvinnelige muslimske teologer til muslimsk samtalepartner. Blant annet stilte førstelektor ved Det teologiske fakultet og leder av hikmah-huset Amina S. Selimovic spørsmål om hvorvidt stillingen som sykehusimamen kunne gå til en kvinne.  

Resultatet ble at OUS ansatte en mannlig imam og senere ble stillingen internt omgjort til å hete sykehusimam. Signalet OUS sendte var at det var helt greit å ekskludere kvinner fra å fylle en rolle som muslimsk samtalepartner. Sykehuset begrunnet dette med at forsvaret tidligere hadde ansatt en feltimam, som er forsvarets betegnelse for noen som gir åndelig, eksistensiell eller religiøs veiledning til soldater. 

Med dette som bakteppe bestemte jeg meg for å skrive en masteroppgave om muslimsk samtaletjeneste i norske sykehus. Særlig undret jeg meg over hvorfor ikke muslimske kvinner får lik mulighet som menn til å jobbe som samtalepartnere i norske offentlige institusjoner.

Samtaletjenesten i helse- og omsorgsinstitusjoner

Oppgaven var en kvalitativ undersøkelse, der mine informanter var de som har ansvar for preste- og samtaletjeneste i helsevesenet, og brukere av muslimsk samtaletjeneste: muslimske pasienter og pårørende. Jeg ønsket å finne ut om en mannlig «sykehusimam» var mer foretrukket enn en kvinne, og om det var viktig å tilhøre en sendermenighet.  

I Norge har prestetjenesten i Den norske kirke hatt det overordnede ansvaret for åndelig, eksistensielle omsorg i offentlige institusjoner. Det gjelder blant annet kriminalomsorgen, helse- og omsorgsinstitusjoner, forsvaret og på universitetet. 

De siste tiårene har det imidlertid skjedd store endringer i tro- og livsynslandskapet med et økende tros- og livssynsmangfold, og dermed sett behovet for å utvide tilbudet med samtaletjeneste utenfor Den norske kirke. Det er også opprettet en egen masterutdanning til å betjene det behovet. Den heter «lederskap, etikk og samtalepraksis» og tilbys ved Det teologiske fakultet UiO. Utdanningen og tar sikte på å utstyre religion og livssynsledere fra alle tros- og livssynstradisjoner med den nødvendige kompetansen til å betjene åndelig og eksistensiell omsorg innenfor offentlige institusjoner.

Omsorg i islam

Åndelig og helhetlig omsorg er ikke en eksplisitt, men heller en implisitt del av islam.Det er gjennom koranen og væremåten til profeten Muhammed man har fått inspirasjon til åndelig og helhetlig omsorg. Denne implisitte formen for omsorg reflekteres i profetens lære og uttrykkes gjennom metaforen «å være en hyrde for alle». Det har derfor ikke vært naturlig å oppsøke en imam eller muslimsk samtalepartner i en institusjonell kontekst for åndelig eller helhetlig omsorg. Det begrunnes blant annet med at å gi omsorg er en del av den muslimske identiteten, og bør være en integrert av del av hverdagen.

Hva er en sykehusimam? 

Hva er en sykehusimam, en samtalepartner og en sykehusprest? Dette har blitt etablerte begreper i dagligtalen. Men rollene og titlene er forskjellige. En imam kan ha mange betydninger på arabisk og innen islamsk teologi. Imam betyr i generell forstand en som leder muslimer i bønn. Professor i Midtøsten-ogislamstudier Marion Holmes Katz beskriver de ulike betydningene i boken Prayer in Islamic Thought and Practice (2013). Ifølge Katz er en imam en som leder en forsamling i bønn ved å stå først i rekken og har i prinsippet ingen maktposisjon. (Al-Nahi, 2022, s. 11)

Imamer har en annen utdannelse og oppgaver enn prester i Den norske kirke. En imam er først og fremst bønneleder i en moské. Vanligvis har vedkommende også en viss utdanning i muslimsk teologi. Men det er ingen formelle krav til utdanningen, og de vil vanligvis ikke ha den utdannelsen i psykologi og sjelesorg som en sykehusprest vil ha. 

Kirkeliggjøring av islam

Imam-tittelen som brukes på sykehusene bygger på rollen som prester fra Den norske kirke har i offentlige institusjoner, som for eksempel sykehusprester. Å kalle det for sykehusimam kan ses på som «kirkeliggjøring» av islam, og det viser ulike måter islam og muslimer sementeres i kirkens eksisterende institusjonelle rammeverk på. 

Kirkeliggjøring kan foregå på ulike måter, og er en måte å tilpasse islam den vestlige religionsdiskursen. En slik kirkeliggjøring vil først og fremst bidra til å ekskludere kvinner i norsk arbeidsliv fordi muslimske kvinner tradisjonelt sett ikke er imamer, og islam har ingen tradisjon for sjelesorg. 

Hittil har alle samtalepartnere fra ulike tro- og livssyn vært tilknyttet en senderorganisasjon eller STL (samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn). Jeg er den første og hittil eneste muslimske samtalepartneren som ikke har noe tilknytning til et trossamfunn. 

Jeg skrev masteroppgaven min fra et innefra- og utenfra perpektiv. Med innenfra perspektiv innebærer det at jeg er en muslimsk kvinne som jobber med muslimsk samtaletjeneste og har kjennskap til feltet og helsevesenet. Jeg er også en aktiv samfunnsdebattant og skriver regelmessig i landsdekkende aviser. Ut fra dette var jeg kontinuerlig bevisst og reflektert over min rolle gjennom hele masteroppgaven. Andre utfordringer jeg møtte underveis i prosjektet var at spørsmålene mine handlet blant annet om tro- og livssyn, samt pårørende- og pasientperspektiv. Det krevde strenge personvernkrav og sikkerhet. Det medførte at jeg hadde et stort ansvar for å ta vare på deres menneskeverd og integritet. Noe jeg følte jeg gjorde gjennom hele masteroppgaven.

Ønsket kvinnelige samtalepartnere

Jeg ble mest fornøyd med konklusjonen. Jeg fant ikke noe støtte for at en mannlig imam var mer foretrukket enn en muslimsk samtalepartner i min studie. Derimot fant jeg mye støtte for at det er stort behov for å møte en kvinne som muslimsk samtalepartner eller sykehusimam, og at en tradisjonell muslimsk imamtittel, hvor personen må være en mann, kan virke begrensende. Jeg jobber i feltet per idag og ser ikke noe behov for å løfte opp en imamtittel eller menn framfor kvinner. Dette er noe jeg vil jobbe med videre i feltet mitt og løfte opp kjønnsperspektivet.

Jeg fant heller ikke støtte for at det at samtalepartneren tilhørte en senderorganisasjon var viktig fordi muslimske trossamfunn er fragmenterte og det ene trossamfunnet ikke nødvendigvis har legitimitet hos den andre. Etter mastergraden min har jeg søkt på en stipendiatstilling for å jobbe videre med kjønnsperspektivet og religiøs lederskap innen islamsk tradisjon.