Kvinner i lignelsene har blitt glemt, ignorert og stereotypt fortolket

Martin Luther var mer opptatt av kvinner i lignelsene enn moderne forskere, mener Ellen Aasland Reinertsen. I sin doktorgradsavhandling retter hun blikket mot Bibelens marginaliserte jomfruer og slavekvinner.

De ti jomfruer
Bildet ovenfor er malt av Phoebe Anna Traquair (1852-1936), og forestiller de fem «dumme» og fem «gode» jomfruene, noen av de kvinnelige lignelseskaraktene som ikke når ut til kirkelandskapet. Illustrasjonsfoto: Wikimedia Commons

Mange har hørt om den barmhjertige samaritan.

– Den er en av de mest populære lignelsene, som går på repeat i trosopplæringen i Den norske kirke, forklarer teolog og bibelforsker Ellen Aasland Reinertsen.

Men hva med kvinnen med surdeigen? Eller hun som mistet sølvmynten sin? Hvem vet egentlig hva som skjedde med de fem dumme jomfruene?

Hvilke fortellinger som blir servert i dagens trosopplæring er neppe tilfeldig, mener Reinertsen.

– Jeg synes det er interessant at noen av de lignelsene som hadde kvinnelige hovedkarakterer, og som var så viktige i antikken og under Reformasjonen på 1500-tallet, blir glemt i vår tid.

Denne observasjonen ga opphav til doktorgradsavhandlingen «Props in the Parable Plots», hvor Reinertsen spør om kvinnene i lignelsene først og fremst er rekvisitter. 

– I den nyere fortolkningen har de enten blitt ignorert, ansett som mindre viktig, eller er veldig stereotypt fortolket.

Kirkefedrene, Luther og ikke-feministiske forskere

Mens store deler av Det Nye Testamentet handler om Jesus, er lignelsene metaforiske fortellinger som Jesus selv skal ha fortalt.

–  Personene og gjenstandene i lignelsene har ofte en symbolsk betydning som kan åpne for ulike tolkninger, sier Reinertsen.

Hun legger til at mange av lignelsene er hverdagslige fortellinger som tilhørere før i tiden kunne kjenne seg igjen i.

Også i den feministiske forskningen har marginale kvinnelige karakterer blitt ignorert.

Alle som leser eller lytter til, og tolker lignelser, kaller Reinertsen for lignelsesfortolkere.

– I avhandlingen har jeg vært særlig opptatt av historiske fortolkninger i tre ulike perioder. Jeg har sett på teologer i antikken, 1500-tallets Martin Luther, og på nåtidige forskere.

I den siste gruppen skiller hun mellom feministiske og ikke-feministiske fortolkere.

Hvor ble kvinnene av?

Det begynte som et feministisk prosjekt.

– Først het prosjektet «lost in reception». Jeg trodde at de kvinnelige karakterene i lignelsene, som det i utgangspunktet er færre av enn mannlige, var borte fra hele resepsjonshistorien.

Ellen Reinertsen
Kvinnelige lignelseskarakterer ble løftet frem av Luther, men glemt, fortrengt og karikert i nyere forskning, mener Ellen Aasland Reinertsen. Foto: Universitetet i Oslo. 

Resepsjonshistorie handler om hvordan mennesker til ulike tider har fortolket og brukt bibeltekster. Den er nyttig for å forstå hvorfor noen fortellinger blir videreført, mens andre blir glemt. 

I sin analyse av resepsjonshistorien, kom Reinertsen til en overraskende konklusjon:

– Det var særlig i den nyere forskningen at kvinnelige lignelseskarakterer var utelatt!

– Ifølge en sentral mannlig lignelsesforsker på 80-tallet, ville folk i antikken sett det som en skandale at en kvinne skulle være hovedpersonen i en lignelse om gudsriket, sier Reinertsen.

Feministisk forskning har fokusert langt mer på kvinnelige lignelseskarakterer, og kritiserer annen forskning for ikke å gjøre det, sier Reinertsen. 

– Men også i den feministiske forskningen har marginale kvinnelige karakterer blitt ignorert, for eksempel slavekvinner.   

Hun tror at overgangen til en mer vitenskapelig tilnærming var en av årsakene til at kvinnene ble mindre sentrale i nyere forskning. Her ble fortolkningsrommet snevret inn, og kvinnelige karakterer ble skjøvet til siden. 

– Man skulle ikke drive med sånne allegoriske, svevende fortolkninger som tidligere. For eksempel der kvinnen kunne tolkes som en metafor for Gud.

Kvinnene ble derimot mindre oversett i antikken og under reformasjonen på 1500-tallet.

– Her blir de kvinnelige karakterene viktigere, og gis en mindre negativ, stereotyp tolkning. 

Én kvinne på topp

I tidligere feltarbeid på trosopplæringen i norske menigheter, fant Reinertsen at nesten alle lignelsene handler om menn. På topp 10-listen til menighetene, var kun én av hovedkarakteren en kvinne.

Den handler om en kvinne som har ti sølvmynter.

– Hun mister en av myntene, og leter i hele huset med lampe og kost. Når hun finner mynten, inviterer hun nabokoner og venninner til fest for å feire.

Selv om lignelsen brukes noe i trosopplæringen, har ikke-feministisk forskning ofte redusert kvinnen til en karikatur, mener Reinertsen.

– Når kjønn ikke blir oversett i nyere fortolkning, blir det gjerne stereotypt. Da må det handle om at kvinnen er «fattig», som kvinnen med sølvmyntene – eller at hun er «uren», legger hun til.

Her henviser Reinertsen til kvinnen som bakte med surdeig.

– I fortolkninger helt opp til 90-tallet ble kvinnen med surdeig ansett som uren både fordi hun var kvinne — men også på grunn av surdeigen, som moderne fortolkere tolket som et symbol på urenhet.

Dette er feil, sier Reinertsen, som mener at disse forskerne hadde en manglende forståelse for antikkens matkultur.

– Å bake med surdeig var den vanligste bakemetoden på denne tiden, hvor man hverken hadde bakepulver eller gjær slik vi kjenner det.

Mange teologer i antikken ser ut til å ha forstått surdeig som noe stort og fint, og at måten den sveller på kan være en metafor for himmelrikets vekst.

– I forlengelse av dette anser de den bakende kvinnen som Kristus, den inkarnerte gudommelige visdommen som «baker evangeliet inn i verden», for eksempel. 

Bruker historie og fantasi

Innsikt i ulike historiske kontekster har vært avgjørende for Reinertsens egen analyse. Hun er også inspirert av nyere teorier om kjønn, som interseksjonalitet, som gjør det mulig å forstå bibeltekstene på nye måter:  

–  I avhandlingen foreslår jeg det jeg kaller «mulige fortolkere», hvor jeg bruker historisk informert fantasi for å se for meg hvordan vanlige personer som ikke har etterlatt seg noen kilder, ville tolket lignelsene.

Disse imaginære fortolkerne kaller Reinertsen speillyttere.

Hun er særlig interessert i følgende spørsmål:

Hva ville en person som identifiserte seg med de mer marginale kvinnelige i lignelsen, få ut av fortellingen?

Fem dumme og fem kloke jomfruer

For å vise at lytternes sosiale posisjon påvirker fortolkningen, tar Reinertsen blant annet utgangspunkt i lignelsen om de ti jomfruer, en svært populær fortelling i gammel tid.

I antikken og tidlig middelalder var jomfruen et ideal.

– En av de viktigste metaforene for det å være kristen på 300–500-tallet, var å være en ren jomfru som skulle leve livet i forlovelse med Kristus, og gifte seg med ham etter sin død.

Varierte lyttere som kunne ha kjent seg igjen i de interseksjonelle kvinnelige karakterene, ville trolig tillagt disse karakterene større vekt.

I prinsippet kunne alle leve som kyske jomfruer, selv gifte menn og kvinner, som var ferdige med å få de barna de ville ha.

– Lignelsen om de ti jomfruer begynner med at det er ti jomfruer som venter på en brudgom, forteller Reinertsen.

De fem «kloke» jomfruene har med seg ekstra olje til lampene sine, mens de dumme har det ikke.

Så blir brudgommen forsinket.

– Alle jomfruene sovner. Midt på natten lyder et rop: «Brudgommen kommer, gå ham i møte». De dumme jomfruene blir stresset fordi de ikke har olje. De sier til de kloke, «gi oss av oljen din». De dumme jomfruene blir avvist, og går for å kjøpe mer olje. I mellomtiden kommer brudgommen, og de kloke jomfruene går inn til bryllupet sammen med ham og døra blir stengt.

De ti jomfruer
Maleri av en tysk kunstner som viser hvordan de fem «dumme» jomfruene ble stengt ute fordi de hadde gått tom for olje i lampene sine. Foto: Zenodot Verlagsgesellschaft / Wikimedia Commons

Hvordan ville unge kvinner i antikken med ulik sosial bakgrunn  det Reinertsen kaller «interseksjonelle jomfruer»  tolket denne fortellingen?

I avhandlingen foreslår hun tre muligheter:

– På Jesu tid kunne en jomfru både bli forstått som en ugift jente, og kanskje også en asketisk jomfru som ikke ville gifte seg fordi hun ventet på himmelriket.

– Noen av jomfruene var dessuten slaver.

Slavejomfruene ville ifølge henne relatert seg til lignelsen på en annen måte enn de frie ugifte kvinnene og asketene.

Samtidig har disse perspektivene noe til felles, ifølge Reinertsen:

– Varierte lyttere som kunne ha kjent seg igjen i de interseksjonelle kvinnelige karakterene, ville trolig tillagt disse karakterene større vekt. 

Reinertsen legger til at lytterne også kan ha tilført flere nyanser til fortellingene enn de mer tradisjonelle fortolkningene.

Vanskelige, men viktige fortellinger

Selv om lignelsen om de fem dumme og kloke jomfruene var enormt populær i antikken, har man i dag sluttet å benytte den i trosopplæringen.

– Da jeg undersøkte dette i tidligere feltstudier, var det kun én menighet på Sørlandet som fremdeles brukte den i undervisningen.

En av grunnene til at denne lignelsen ikke er med lenger, er ifølge Reinertsen at den ofte har blitt brukt for å si at noen mennesker kommer til himmelen mens andre stenges ute.

– I Den norske kirke er det ikke lengre så mange som står for et slikt synspunkt. 

Fortolkninger av denne lignelsen har dessuten problematisk seksuelle undertoner:

– Unge jenter sammen med en mann bak en stengt dør, er det vanskelig å skape god teologi av i våre dager. I tillegg har mye tidlig resepsjon ment at de de kloke jomfruene på mystisk vis gifter seg med Jesus — alle sammen.

Anna Rebecca Solevåg
Strukturelle problemer har gjort det vanskelig å få bibeltekster med kvinnelige karakterer inn i trosopplæringsplanen og ut til kirkelandskapet, mener Anna Rebecca Solevåg. Foto: Arne Morten Rosnes / VID

Reinertsen mener det er synd om man slutter å bruke de politisk ukorrekte lignelsene. Bibelen er full av vanskelige historier, poengterer hun.

 Ved også å inkludere de lignelseskarakterene som er problematiske, kan det gi en større mulighet for mennesker i dag til å kjenne seg igjen i fortellingene.

– Eller finne karakterer som står i kontrast til dem selv, legger Reinertsen til.

Til syvende og sist er det menighetene som bestemmer hvilke lignelser som skal brukes i gudstjenestene og trosopplæringstiltak, sier Anna Rebecca Solevåg, professor i Det nye testamentet ved VID vitenskapelig høyskole.

Solevåg er enig i at det er for få kvinnelige lignelseskarakter i trosopplæringen i Den norske kirke, og tror at det kan være flere grunner til det.

– Det kan handle om lite bevissthet ute i menighetene, at det er lite refleksjon rundt betydningen av representasjon, og at man griper til de fortellingene man er vant med.

Strukturelle problemer i Den norske kirke

Den lave kvinneandelen skyldes også et strukturelt problem innad i den kirkelige organisasjonen, mener Solevåg, som viser til Den norske kirkes Plan for trosopplæring, vedtatt av Kirkemøtet i 2009.

Planen gir en oversikt over det utvalget anser som de viktigste tekstene, som skal være kjernetekstene i trosopplæringen.

Det er veldig få bibeltekster i det hele tatt som fokuserer på kvinner.

– Oversikten nevner tre lignelser, som alle handler om menn. De har ingen viktige kvinnelige skikkelser, sier Solevåg.

– Det er veldig få bibeltekster i det hele tatt som fokuserer på kvinner, tilføyer hun.

Problemet ligger ikke bare i bibelen. Hvis man hadde gjort en skikkelig jobb, så finnes det fortellinger man kunne løftet frem.

– Feministteologer har lenge prøvd å synliggjøre disse fortellingene, men det har vært vanskelig å få tekstene inn i trosopplæringsplanen og ut til kirkelandskapet.

Ny plan for trosopplæring

Stine Kiil Saga
Stine Kiil Saga fra Kirkerådet er enig i at Den norske kirkes plan for trosopplæring bør styrkes når det kommer til kvinnelig representasjon og mangfold. Foto: Kirkerådet, Den norske kirke

Ny plan for kirkelig undervisning og læring ble behandlet på Kirkerådsmøte 9.–10. februar 2023, og er for tiden ute på høring. Frist for å sende inn høringssvar er 15. mai 2023.

Stine Kiil Saga, seksjonsleder for barn, unge og trosopplæring i Kirkerådet, er enig i at dagens plan for trosopplæring har for få kvinner:

– Vi ser at det absolutt kunne vært et større mangfold av tekster både når det gjelder kjønn og andre faktorer, skriver Saga i en e-post til Kilden.

Den nye planen som er på høring nevner ikke konkrete bibeltekster i sin overordnede del, men understreker at «Det er viktig at kirkelig undervisning og læring tar i bruk et mangfold av tekster fra både det gamle og det nye testamentet».

– Bibelen inneholder et stort spekter av spennende fortellinger der blant annet et interseksjonelt blikk åpner for nye lesninger, sier Saga.

– De finnes og de bør brukes enda mer!

Siste saker

Kalender

Nyhetsmagasinet

Vårt nyhetsmagasin er en uavhengig nettavis og medlem i Fagpressen.