Journalist og forsker Thea Storøy Elnan har skrevet kapittelet «How the #metoo 2.0 Campaign Changed the Way Norwegian Journalists Write About Rape» i boka Reporting on Sexual Violence in the #metoo era, utgitt i 2022. Elnan hadde dekket flere #metoo-saker for Aftenposten før hun ble Journalist Fellow ved Reuters Institute i 2019.
– #metoo-bevegelsen, som nådde toppen i Norge i slutten av 2017, økte bevisstheten rundt omfanget av seksuell trakassering og seksuell vold, sier Elnan.
– Mengden av alle sakene som dukket opp under #metoo gjorde et sterkt inntrykk på meg som journalist. Jeg ville finne ut om det også hadde satt spor i andre journalister.
Voldtektsmyter i norsk media
– Jeg tok utgangspunkt i det som kalles voldtektsmyter. Det vil si mytene media har en tendens til å formidle om voldtekt når de unnlater å gi et helhetlig og sannferdig bilde av hva seksuell vold er, sier hun.
Elnan forklarer at det er tre hovedtrekk i dekningen av seksuell vold som bidrar til voldtektsmyter i Norge.
– Den ene handler om offerklandring, altså at man klandrer den voldtektsutsatte på grunn av hvordan hen var kledd, hens seksualitet, eller fordi hen var beruset. Den andre er myten om at personer som er blitt utsatt for voldtekt lyver fordi de ønsker å ta avstand fra sex de angrer på. Til sist har vi fremstillingen av at den som utøver voldtekten er syk, annerledes, eller et monster og fundamentalt forskjellig fra oss andre, sier hun.
– Den siste myten kommer gjerne til uttrykk ved at journalister oftere påpeker bakgrunnen til den som forgriper seg om de er av utenlandsk opprinnelse enn om de er etnisk norske.
Elnan forklarer at dette skaper et bilde av at seksuell vold er noe eksepsjonelt og at overgripere er personer som står utenfor samfunnet. Dette stemmer ikke med statistikken som viser at voldtekt er utbredt og at gjerningspersonen som oftest er en bekjent av offeret.
– Jeg ville finne ut om #metoo førte til færre voldtektsmyter i norsk mediedekning.
I hele verden har media for vane å forenkle og trivialisere seksuell trakassering og seksuell vold, noe som fører til å opprettholde såkalte voldtektsmyter i samfunnet. Begrepet stammer fra Diana Payne, Kimberly Lonsway og Louise Fitzgerald’s «Rape Myth Acceptance Scale» fra 1999. Man kan dele medias bidrag til å opprettholde voldtektsmyter i samfunnet i fire ulike kategorier:
- Journalister har en tendens til å sensasjonalisere voldtekt og beskrive seksuell vold som noe eksepsjonelt som sjeldent forekommer, på tross av at seksuell vold faktisk er relativt vanlig.
- Media har en tendens til å dekke saker om seksuell vold og seksuell trakassering utført av en mannlig leder med mye makt i større grad enn seksuell trakassering mellom for eksempel kollegaer. Dette bidrar til at seksuell vold blir fremstilt som noe eksepsjonelt.
- Seksuell trakassering blir fremstilt som noe både den som begår overgrepet og den som er utsatt for overgrep er ansvarlig for. Dette forsterker ideen om at man «fortjener» å bli utsatt for seksuell vold og fører til offerklandring, altså at den voldtektsutsatte er ansvarlig for det gjerningspersonen har gjort.
- Når nyhetssaken legger den utsattes forklaring til grunn, blir overgriper fremstilt som et «monster» og et utkast i samfunnet. Det blir gjerne også nevnt hvis overgriper er av utenlandsk opprinnelse. På tross av at overgriperen som oftest er en venn, bekjent eller kjæreste med den som blir utsatt.
Kilde: Elnan 2022
Henviser oftere til forskning
Elnan gjorde en kvantitativ innholdsstudie av nyhetssaker publisert i Norge mellom oktober 2017 og mars 2018 som nevner ordet «voldtekt». Dette førte til et utvalg på 400 artikler, som hun deretter analyserte for å avdekke om de reproduserte voldtektsmyter, og i så fall hvilke.
– At den som er anklaget for voldtekt blir beskrevet som utlending eller fremmed er den vanligste voldtektsmyten, forteller hun.
– Samlet sett ser man en liten nedgang i fremstillingen av voldtektsmyter fra før til etter #metoo. I artiklene som ble publisert før #metoo inneholdt 44 prosent også voldtektsmyter. I artiklene som ble publisert senere var dette tallet 39 prosent.
Seksuell vold blir fremstilt som et strukturelt problem, heller enn en sensasjonell enkelthendelse.
Som forklaring på nedgangen peker Elnan på at journalister har blitt flinkere til å henvise til forskning og statistikk når de skriver om voldtekt.
– I tillegg trekker de oftere linjer til andre tilfeller av seksuell vold, utdyper hun.
– Dette bidrar til at seksuell vold blir fremstilt som et strukturelt problem, heller enn en sensasjonell enkelthendelse.
Et uventet funn var at det ble mindre vanlig å inkludere kilder som støttet opp om den utsattes fortelling etter #metoo.
– Det er vanskelig å si hvorfor dette er tilfelle. En mulig årsak er at den som er blitt utsatt for voldtekt har fått mer legitimitet og at hens forklaring derfor står seg godt alene, sier hun.
Blir ofte dekket av krimjournalister
Elnan sier at studien har enkelte begrensninger.
– For det første har jeg valgt artikler med ordet «voldtekt», noe som ikke nødvendigvis fanger helheten av hvordan seksuell vold blir dekket.
– I tillegg er det nødvendig med forskning som ser på senere tidsrom enn det jeg tok for meg for å finne ut om #metoo førte til varige endringer i pressedekningen av seksuell vold, sier hun.
Ordet «voldtekt» er dessuten et juridisk begrep, som krimjournalister vegrer seg for å bruke før det foreligger en dom. De fleste saker som omhandler voldtekt er referater fra rettsaker. Elnan påpeker at dette fører til at antallet artikler er lavt.
– Disse artiklene er også kortere enn gjennomsnittslengden til andre nyhetsartikler. Dette handler blant annet om at krimjournalistikken ikke har vært opptatt av å skrive om voldtekt og hvorfor det forekommer, forklarer Elnan.
– Det er kritikkverdig at flere av sakene som refererer til rettssaker, ikke har ekstra kilder. Man kan intervjue advokatene eller partene i saken for å skape et bredere bilde av hendelsen, selv om det ikke foreligger en dom.
#metoo handlet også om presseetikk
– I tillegg til å handle om seksuelle krenkelser og maktforhold på arbeidsplassen handlet #metoo også om presseetikk, sier Anja Sletteland.
Sletteland er førsteamanuensis i samfunnsfag ved OsloMet. Hun har gitt ut to bøker om seksuell trakassering, én av dem om medias dekning av Giske-saken.
– #metoo påvirker hvordan vi dekker vanskelige temaer og hvordan man fremstiller både den som blir utsatt og den som blir anklaget for å ha gjort noe, sier hun.
– I begynnelsen ble #metoo i stor grad dekket innen kulturjournalistikken, fordi #metoo-bevegelsen fikk grobunn i kulturbransjen, sier hun.
– Da det etter hvert ble rettet anklager om seksuell trakassering mot politikere, ble #metoo i større grad dekket innen politisk journalistikk. Da ble også journalistikken mer sensasjonell.
Sletteland forklarer at dette fører til et etisk dilemma. På én side er det å dekke seksuell trakassering en form for systemkritikk: Man skal grave i ulike bransjer, avdekke varslingssystemer og være bevisst på sammenhengen krenkelsene skjer i.
– Men når man dekker #metoo-saker innen politikken, som Giske-saken, blir det også et spørsmål om politikerne er verdige vår tillit. Da fokuserer man fort på maktkamp, noe som gjør at dekningen blir mer sensasjonalistisk og at den som er utsatt for krenkelsen forsvinner, sier hun.
Sletteland sier man kan bedrive systemkritikk selv om #metoo-saker i politikken fort blir sensasjonalistiske «skandale»-saker.
– All strukturell kritikk forsvinner ikke med sensasjonalisme, men systemet man ser på blir begrenset til politiske partier og måten de håndterer slike saker, sier hun.
Sletteland påpeker også at ansvaret for å avdekke #metoo-saker til tider står i konflikt med prinsippet om at man er uskyldig til det motsatte er bevist.
– Dette har alltid vært et dilemma, men #metoo førte til at denne presseetiske debatten faktisk fant sted, sier hun.
Mer empati for den utsatte
I likhet med Elnan påpeker Sletteland at journalister er blitt flinkere til å fange sammenhengen seksuell vold og seksuell trakassering inngår i.
– Dette har også bidratt til at vi har fått mer empati med den som er blitt utsatt, sier Sletteland.
– Vi er blitt mer bevisste på at makt og seksualitet er vanskelige temaer og at det kan være vanskelig å sette grenser overfor personer med makt, sier hun.
– Jeg tror for eksempel at saken med Sumaya Jirde Ali og Atle Antonsen ville sett annerledes ut uten #metoo. Både fordi vi har fått større empati for den utsatte og fordi #metoo avdekket hvor komplisert lovverket rundt maktmisbruk og trakassering faktisk er, sier Sletteland.
Større bevissthet rundt språkbruk
Elnan peker på bevisstheten rundt språkbruk som en viktig konsekvens av #metoo.
– «Voldtektsoffer» er et veldig stigmatiserende begrep. De som er blitt utsatt for voldtekt ser ikke nødvendigvis på seg selv som et offer. På engelsk bruker man gjerne begrepet «survivor» om folk som er blitt utsatt for voldtekt, sier Elnan.
«Offer» og «overgriper» beskriver ikke nødvendigvis opplevelsen til de involverte.
– «Overgriper» er også et stigmatiserende begrep. Noen ganger er det helt åpenbart at det handler om en voldtekt, men andre ganger er det snakk om tilfeller som ligger i gråsonen. «Offer» og «overgriper» beskriver ikke nødvendigvis opplevelsen til de involverte, fortsetter Elnan.
Elnan sier at ordet «overgriper» kan oppleves fremmed for den som er blitt utsatt for voldtekten, spesielt når den som har begått overgrepet er en venn eller en kjæreste av vedkommende.
– I tillegg kan det å bli stemplet som overgriper i media gjøre det vanskelig å ta innover seg den andres fortelling om hva som har skjedd, sier hun.
Elnan forteller at bevissthet rundt begrepsbruk også er viktig for at kildene skal ha tillit til journalistene.
– Når overgrepssaker blir presentert på en mer nyansert og helhetlig måte, blir også de som er utsatt for overgrep mer villige til å snakke med journalister.
Fremdeles rom for endring
Elnan mener journalistikk om seksuelle overgrep og trakassering fremdeles trenger å bli bedre.
– Det finnes fremdeles voldtektsmyter i norsk mediedekning og seksuell trakassering på arbeidsplassen er fremdeles et problem, sier hun.
#metoo var i stor grad sentrert rundt hvite privilegerte kvinners opplevelser av seksuell trakassering. Elnan mener dette begrenset perspektivene i debattene som fulgte.
– Det interseksjonelle perspektivet var ikke et tema i norsk #metoo. I tillegg unnlot vi å snakke om menn som ofre for krenkelser og overgrep.
– Men selv om det fremdeles er rom for forbedring, tror jeg #metoo førte med seg varige endringer både i samfunnet og i media, avslutter hun.
