Delt bosted ved skilsmisse blir stadig vanligere

Fra 2012 til 2020 gikk andelen foreldre som valgte delt bosted for barna sine etter samlivsbrudd dramatisk opp. Fra 25 prosent til 43 prosent. 

Før var det vanligere at barna ble boende hovedsakelig hos mor. Dette er en stor normendring. Hvordan opplever småbarnsmødre dette skiftet, spør sosiologene Jeanette Skoglund og Renee Thørnblad fra Universitetet i Tromsø i en nylig artikkel. 

– Dette er en ny foreldrepraksis, forklarer Renee Thørnblad over Teams. Hun har forsket på barne- og familievern i flere år.

Andelen var svært lav rundt år 2000, sier hun. Tidligere anbefalte meklere kun delt bosted til dem med barn over tre år. Nå har det endret seg. Stadig flere velger delt bosted, også foreldrene til de minste barna.  

Og det er foreldrene til de minste forskerne har fokusert på i denne artikkelen. Tidligere stod den såkalte morspresumpsjonen, altså at barna ble boende hovedsakelig hos mor etter samlivsbrudd, særlig sterkt for de små barna.

Far mer tilstede i barnas liv

Morspresumpsjonen var den vanligste løsningen på 70- og 80-tallet da skilsmissetallene begynte å stige. Men på 90-tallet ble det lagt større vekt på delt foreldreskap. Siden har far blitt mer og mer tilstedeværende i sine barns liv.  

Det har også vært en politisk utvikling. Fra de første ukene far fikk i barselpermisjon på 90-tallet til barneloven som ble vedtatt i 2025. Her var «likestilt foreldreskap» et av de uttalte politiske målene der en av de store endringene var «delt daglig myndighet» etter samlivsbrudd.  

– Tidligere var det uvanlig for små barn under tre år med en uke her og en uke der. Den anbefalingen har ikke like sterk kraft lengre. Så da ville vi undersøke hvordan dette ble erfart av mødrene, sier Thørnblad.

– Vi har lang tradisjon for skilsmisseforskning i Norge. Men ikke så mye forskning som fokuserer spesielt på de minste, utdyper medforfatter Jeanette Skoglund.

Thørnblad beskriver normendringen fra å anta at mor skal ha hovedansvar for barna til delt bosted som en omsetting av politiske likestillingsidealer praktisert på individnivå.

– Hva krever det, og hva gjør det med barn, foreldre, foreldrerollen, og i dette tilfellet, med mødre, spør Thørnblad.

– Hva finner dere at det gjør med mødrene?

– Dette er en kvalitativ studie, og det betyr at våre funn ikke lar seg generalisere. Men det vi har sett er at for noen er delt bosted en lettelse, for andre en byrde. Men hvordan man skal fordele omsorgen i en familie, er et komplisert spørsmål. Ifølge likestillingstankegangen skal man dele på oppgavene og byrdene, men dette er jo ikke bare en arbeidsoppgave.

Har intervjuet mødre

De tre forskerne har intervjuet både mødre og fedre som har vært til mekling i løpet av de to siste årene, som en del av forskningsprosjektet sitt. 

De har intervjuet foreldre med barn mellom null og tre år, som står i et samlivsbrudd, eller som nylig har gjennomgått et slikt brudd. Til sammen har de gjort 21 intervjuer, hvorav 14 var med mødre. Og det er mødrene den aktuelle artikkelen fokuserer på. 

I parene hadde fars deltakelse i omsorgen for barna variert fra svært tilstedeværende, til lite til stede. 

– Generelt kan vi si at fedre er mye mer til stede i barns liv nå, og vi ser det samme i hele Norden, sier Skoglund. 

– Når vi ser på tidsbrukundersøkelsen, er det fortsatt slik at kvinnene gjør mest omsorgsarbeid statistisk sett. Men det er stor variasjon. I vår studie fortalte både mødrene og fedrene som deltok at mor hadde vært hovedomsorgsgiver for de små barna før samlivsbruddet.

Det ble begrunnet ulikt. For noen handlet det om biologiske faktorer som amming, for andre manglende interesse fra far. 

Men da mor og far gikk fra hverandre, kom fedrene på banen, og ba om 50/50-omsorg. 

– Mange av kvinnene ble veldig overrasket da far ville ha delt fast bostedsordning, sier hun. 

– Flere av kvinnene vi intervjuet antok at mor hadde «forkjørsrett» når de har små barn, men fant ut at slik er det ikke lengre.

De fleste finner ut av dette, understreker de. 

For noen er det også en stor lettelse at far blir mer tilstedeværende. For andre er det en stor byrde, forteller forskerne. Grunnene til det, er sammensatte.

Opplevde å ikke ha noe valg

En av overraskelsene kvinnene stod overfor når de skulle til den obligatoriske meklingen alle foreldre går til ved samlivsbrudd, var at de ble forventet å starte på nytt med blanke ark når samlivsbruddet skjer, sier Skoglund. 

Om en av foreldrene hadde brukt mer tid og vært mer til stede i barnets liv, ble ikke det tatt hensyn til i meklingen.

– På tross av tiden de har lagt inn i foreldreskapet; henting og levering i barnehage og så videre.

Ved brudd står foreldrene fritt til å velge bostedsløsning selv, forklarer forskerne. 

Men slik opplevdes det ikke for mødrene de to forskerne har intervjuet. Snarere erfarte flere mødre at de ikke hadde noe annet valg enn å godta 50/50. Om de kom med motargumenter, fryktet de å bli oppfattet som vanskelige i meklingen og sett på som lite samarbeidsvillige. En rettssak ville på den annen side koste, både økonomisk og sosialt.

Positive til delt bosted

Mødrene de tre har forsket på kan grupperes i tre hovedgrupper. Det var dem som hadde delt bosted, og som syntes dette var positivt. Et slikt case var «Betsy». Mannen hennes hadde reist mye i jobb, og hun hadde måttet ta seg av barnet mye alene. Da de skilte lag, byttet mannen til en annen jobb og ønsket 50/50. Flott at han ville være mer til stede, mente hun. 

For denne gruppen var delt fast bosted det «åpenbare» valget. Likevel var det motstridende følelser: Mor ønsket at far skulle få mulighet til å finne ut av det på egen hånd, samtidig som barnet savnet mor mye mens det var hos far. 

– Noen mødre fortalte at de gjorde seg svært tilgjengelige når det var fars dager, som at de fant påskudd til å komme innom med ting barna manglet. 

Liten tiltro til fars omsorgsevner

En annen gruppe var ikke positive til 50/50-ordning. De hadde liten tiltro til fars omsorgsevner. De så på ordningen som svært stressende, og en løsning der de i realiteten bidro langt mer enn 50/50. 

En av informantene hadde uttrykt vantro da far ba om 50/50 for den tre måneder gamle babyen. Etter flere meklingsrunder konkluderte de med at far skulle få delt fast bosted når barnet fylte tre år. 

Noen av mødrene oppga at det var 50/50 på «papiret», men at de i realiteten tok en større del av ansvaret. Andre ble enige om 50/50, men at det skulle skje som en gradvis prosess etter hvert som barna ble litt eldre. 

Man skal huske at dette er par som gjennomgår eller nylig har gjennomgått et samlivsbrudd, sier Thørnblad.

– Det gjør vondt uansett. 

Ønsket ikke 50/50 på grunn av vold

Den tredje kategorien ønsket ikke 50/50 på grunn av voldsanklager mot far, enten mot mor, barn eller begge to. En av informantene var sjokkert over hvor lite de ble hørt i meklingen, og hevdet i intervjuet med forskerne at mekleren hadde vært mest opptatt av å sikre fars rettigheter. 

Disse mødrene sitter ofte igjen med en følelse av skyld overfor barnet, og opplever å ikke kunne beskytte det som de ønsker. 

– Skal man ikke uansett legge barnets beste til grunn i disse vurderingene?

– Jo, hele meklingssystemet er innrettet mot å forebygge konflikter og utfordringer. Men samtidig vil det alltid være ulike oppfatninger om hva som er barnets beste, sier Thørnblad. 

Jeanette Skoglund beskriver det som en rettighetstankegang. En slik tankegang kan komme i konflikt med et omsorgsetisk perspektiv når to foreldre blir uenige og man velger å se helt bort i fra hvordan det har fungert i foreldreskapet fram til samlivsbruddet, mener hun.

– Man kan velge å tenke på hva som er best for alle parter. Eller man kan tenke på hvilke rettigheter man har, noe som tillegger forhistorien liten verdi.

Vanligst å bo fast hos mor

I 2022 publiserte Statistisk sentralbyrå en studie som viste at andelen barn som har delt bosted har steget fra åtte til 43 prosent fra 2002 og 2020. En av forskerne bak studien er Kenneth Aarskaug Wiik. 

– Hvordan har nordmenns holdninger til delt bosted endret seg de siste 25 årene?

– Holdninger er ikke noe vi har undersøkt, men studien viser at andelen har mer enn firedoblet seg fra 2002 til 2020.

 Det er en utvikling som er i tråd med andre vestlige land.

– Tror du det vil fortsette å øke?

– Ja, det kan fortsette å øke. Men det er fortsatt vanligst at barn bor fast hos mor etter samlivsbrudd. Andelen som bor fast hos far er på sin side stabilt lav.

Den vanligste forklaringen på dette er at mødre og fedre har blitt mer likestilte på hjemmebane, og at fedre involverer seg mer, ifølge Wiik. 

– Delt bosted-foreldre rapporterer mindre konflikt

En dansk studie fra 2025 har sett nærmere på delt bosted og foreldresamarbeid, og hvordan dette påvirket barn. Forskeren bak studien, Peter Fallesen, argumenterte for at foreldrene som valgte delt bosted, i utgangspunktet samarbeidet godt. – Det er ikke tilfeldig hvilke foreldre som kan bli enige om en 50/50-ordning, sier han til forskning.no.

Hvis delt bosted blir normen, hvordan vil dette slå ut for barn og foreldre som ikke samarbeider så godt?

– En vanlig innvending mot delt bosted har vært at dersom det blir normen, og flere enn de foreldrene som samarbeider aller best velger denne bostedsordningen, vil dette kunne få uheldige konsekvenser, sier Wiik. Han mener det er for lite forskning på foreldresamarbeid og særlig endringer over tid.

 Spørreundersøkelsene Wiik har sett på som ble gjennomført mellom 2002 og 2020, antyder imidlertid at konfliktnivået faktisk går ned i det store bildet. 

– Våre foreløpige resultater gir et klart bilde der delt bosted-foreldre rapporterer lavere konflikt og er mer fornøyde med bostedsordningen gjennom hele perioden. Til tross for at det har vært mer enn en firedobling i andelen foreldre med delt bosted etter et samlivsbrudd. 

Med andre ord er ikke dette en like selektert gruppe foreldre som tidligere, sier han. 

– Selv om vi med våre data ikke kan si noe sikkert om årsakssammenhenger, tyder dette faktisk på at bostedsordningen i hvert fall legger til rette for at mange foreldre kan samarbeide bedre generelt, sier Wiik.

En viktig årsak til konflikt blant separerte foreldrepar er jo nettopp samvær med barna. Når samværet er jevnere fordelt mellom foreldrene, er ikke dette lenger en like stor kilde til konflikt. 

– Delt bosted-foreldre rapporterer mindre konflikt, det kan faktisk tyde på at foreldre samarbeider bedre generelt, sier Wiik.

Skal også forske på far

I sin neste artikkel fokuserer Jeanette Skoglund mer på fedrene. Flere har oppgitt i intervjuer at det er mor som har tatt hovedansvar for barna. 

– Likevel sier de i neste sekund at de skal ha 50/50-fordeling, og at de nekter å være med på noe annet. 

Hva er det som gjør at de nærmest automatisk krever 50/50? Det lurer jeg på, sier Skoglund. 

– Det har på mange måter blitt det rette å gjøre, å fordele likt. Det er det mest sosialt akseptable valget. 

Hva helt likt fordelt foreldreomsorg, innebærer i praksis, varierer også, forklarer forskerne. 

Det kan særlig gjelde foreldre som samarbeider dårlig, og her er det også lite kontakt mellom foreldrene. 

– Det er en veldig god ting at pappa kommer mer på banen, også for de minste.

Den sensitive mammakroppen 

– Dette er en veldig interessant studie, sier Sunniva Rivedal. 

– Og viktig!

Rivedal holder på med en doktoravhandling om småbarnsmødre og «mammakroppen» i småbarnsfasen ved VID vitenskapelige høgskole.

Hun observerer at det det likestilte foreldreskapet står sterkt blant dem hun har intervjuet i sin forskning. 

– Min studie viser at småbarnsmødre opplever denne fasen som svært krevende. Her mener jeg nok at likestillingskampen, der begge skal ut i full jobb, har sviktet litt, fordi det kroppslige og relasjonelle arbeidet særlig belaster mødre i denne perioden.

Det er en periode hvor mammakroppen «står i en skikkelig skvis», ifølge Rivedal. De som velger å jobbe redusert mislykkes i likestillingsprosjektet, jobber man fullt, gjør man det kanskje på bekostning av egen kropp.

– Jeg tenker at det er en veldig god ting at pappa kommer mer på banen, også for de minste. For de fleste mødre oppleves nok det veldig godt.

Hun har likevel et men å legge til. Hun tror det er stor forskjell på hvordan det oppleves for de minste barna kontra dem som er litt større.

– Mor-barn-relasjonen er veldig kompleks de første årene. Mange tenker på graviditet, fødsel og amming som veldig «rene» biologiske opplevelser. Men det er også unike relasjonelle og levde kroppslige prosesser som kan ha betydning senere. For eksempel belyser jeg i min forskning en mammakroppslig sensitivitet ovenfor barna. Og den lar seg ikke nødvendigvis bytte ut og fordele like lett som middagslaging og henting eller levering i barnehagen.

Mødre får slik en stor oppgave i likestillingsprosjektet når far skal få slippe mer til, sier Rivedal .

Hun tror spennet er stort når det kommer til delt bosted for de minste barna.

– Jeg vil tro det oppleves veldig varierende, akkurat som studien viser.