– Ideen med å løfte frem kvinnelige designere kom med 1915-huset, forteller Else Braut, konservator ved Lillehammer museum, Maihaugen, mens hun åpner porten til friluftsmuseet.
Huset kom til Maihaugen for noen år siden. I dag inngår det i friluftsmuseets boligfelt; en rekke eneboliger som representerer ulike tiår på 1900-tallet.
Det er ettermiddag og uvanlig klart novembervær. Braut låser opp døren til den staselige gråmalte villaen.
– I stedet for å gjenskape huset som et hjem for en spesifikk familie, har vi innredet med møbler og tekstiler fra Th. Lundes møbelforretning i Lillehammer. Produktene ble designet av kunstnere, men i dag er mange av de kvinnelige kunstnerne glemt, forklarer hun.
Denne artikkelen er en del av Kilden kjønnforskning.nos bidrag til prosjektet Kjønnets verdi i et museumshierarki: Om representasjon av kvinner, kjønn og mangfold på museum.
Prosjektet skal gjennomføres av Museumsnettverk for kvinnehistorie og er ledet av Kvinnemuseet. Målet er å endre museenes praksis og tenkemåte når det gjelder kjønn. Arbeidet bygger på erfaringer fra prosjektet: «Nå begynner ‘a med det der igjen» – om kjønnsrepresentasjon i museenes samlings- og formidlingspraksiser.
Kilden følger opp prosjektet med en artikkelserie, der vi skriver om kjønnsperspektiver i museenes virksomhet. Vi vil skrive om utstillingene, formidlingsopplegg og forskningen i prosjektet og intervjue forskere med kunnskap på området. Artiklene har som mål å belyse forholdet mellom kjønn og museer.
Prosjektet er støttet av Kulturrådet.
Inspirert av Arts and Craft-bevegelsen
Braut forteller at firmaet TH. Lunde ble etablert i 1862. Mens møbelforretningen ble startet opp av Einar Lunde i 1905. Han satset på håndverksproduserte møbler og knyttet til seg arkitekter og kunstnere fra Lillehammer som formgivere og designere.
At Einar Lunde var opptatt av gammel folkekunst og tradisjoner, kan man også lese i Sigrun Knutruds hovedfagsoppgave i kunsthistorie fra 2005. Ifølge Knutrud samlet Lunde på gjenstander og tekstiler som han brukte som forbilder til å utvikle egne varer. Han var dessuten i et miljø som arbeidet for å ta vare på det nasjonale uttrykket i språk og materiell kultur, blant annet med Olav Aukrust og Bjørnstjerne Bjørnson.
Tanken var å bringe kunsthåndverket inn i hjemmene til folk flest.
– Th. Lundes møbelforretning var det eneste norske firmaet som ble drevet etter inspirasjon av Arts and Crafts-bevegelsen i England, forteller Braut.
Bevegelsen la grunnlag for stilarten art nouveau som ble populær på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, og var preget av estetiske, sosiale og romantiske idealer.
– Tanken var å bringe kunsthåndverket inn i hjemmene til folk flest, forteller Braut.
– Einar Lunde og kona Eva, som var en viktig samarbeidspartner, var opptatt av å skape møbler i tråd med folkekunst og tradisjoner, men i ny drakt. De hadde også nære bånd til Anders Sandvig, en stor samler av kunst- og bruksgjenstander og grunnlegger av Maihaugen.
Det var også kvinner blant kunstnerne og formgiverne tilknyttet Th. Lunde. De er ikke like godt kjent i dag som mennene, men nå skal de løftes frem. Braut er i gang med å skrive en artikkel om disse kvinnene, som en del av prosjektet «Kjønnets verdi i et museumshierarki», ledet av Kvinnemuseet og Anno museer.
– Det handler om hvem som er tatt med i historiebøkene, og om hvem som har skrevet dem. I tillegg ble det å jobbe med tekstiler ikke regnet som kunst på samme måte som for eksempel maleri og skulptur, et felt dominert av mannlige kunstnere, understreker hun.
– Samtidig er det et paradoks at billedveving, som hadde sin storhetstid i Gudbrandsdalen mellom 1650 og 1750, ble sett på som kvinnearbeid i Norge, mens internasjonalt var det hovedsakelig menn som vevde.
En historie om eksklusjon
Jorunn Veiteberg peker på flere årsaker til at mange kvinner, som var kjente tekstilkunstnere og designere i Norge på 1900-tallet, i dag er glemt.
Veiteberg er kunsthistoriker og kurator, og tok doktorgrad i 2000 om norske plakater. Fra 2000–2015 var hun ansatt som professor II ved Kunsthøgskolen i Bergen.
– For det første må man skille mellom kunstens historie og Kunsthistorie som fagtradisjon, understreker hun
– Det har alltid vært aktive kvinner i kunstens historie. Men på 1900-tallet utviklet kunsthistoriefaget seg i Norge som akademisk disiplin, og mange ble ekskludert fra kanon – særlig kvinner, men også menn. Historien ble preget av modernismens dyrking av det nyskapende og av det romantiske synet på kunstneren som et geni. Kvinnelige kunstnere har aldri passet inn i denne definisjonen. Dyktige, ja. Men ikke genier.
En annen medvirkende årsak er hvilke sjangre som er blitt regnet som fri kunst og hvilke som er sett på som anvendt kunst eller håndverk, mener hun.
– Mannsdominerte sjangere som maleri og skulptur ble sett på som kunst, mens tekstilkunst, som hovedsakelig ble utøvet av kvinner, ble betraktet som håndverk.
Synliggjøring av kvinner viktig
Det er et poeng i seg selv å få løftet frem flere historier i norske kunst- og kulturhistoriske museer, som for eksempel synliggjøring av kvinner, mener Veiteberg.
– De kvinnelige utøverne man kjenner til er ofte dem man kan sette i forbindelse med en allerede kjent mannlig kunstner, forteller hun.
– Ugifte kvinner er derfor ofte mindre kjent, men de var gjerne del av et større kvinnenettverk. Å forske på disse nettverkene kan fungere som et viktig korrektiv og gi kunnskap om kvinners arbeidsliv og kulturhistoriske innsats.
Veiteberg viser til arkivstudier som har vektlagt fravær og hull i arkivene.
– De siste årene har jeg sett spennende prosjekter om hvordan man kan jobbe med fravær og fragmenter i like stor grad som synlighet og tilstedeværelse, sier hun.
– Tekstiler har så mange bruksområder og har levd så mange liv opp gjennom historien, og med det endret status: Fra festklær til arbeidstøy og til slutt som isolasjon i en trekkfull vegg. Gjenstandenes biografi kan være like spennende som kunstnerens.
Fra museumsarkivet
Kilder til disse kvinnenes historier, hvem de var og hva de gjorde, har Else Braut funnet i museumsarkivet på Maihaugen. Blant annet i katalogene til Th. Lunde, fra 1912 og fra møblene ble stilt ut på Kunstnerforbundet i Oslo. Katalogene gir innblikk i hva som ble produsert og hvem som var designerne.
– Kvinnene var både kunstnere, designere og kunsthåndverkere. De tegnet og utformet møbler, lagde tekstiler og flettet kurver, for å nevne noe. De var ikke så mange, men det er viktig å synliggjøre dem, sier Braut.
Haavardsholm var den første kvinnen som fikk produktene sine representert i katalogen. Hun var da 22 år gammel.
Vi går gjennom en okergul gang og inn i en av de to stuene i villaens først etasje. Rommet er innredet med to spisegrupper. Braut peker på seks stoler malt i rødt og blått med seter trukket i et rutete stoff, og et bord i samme stil. En fargerik vevnad og en flettet kurv står midt på bordet. Vinduene i rommet er rammet inn av luftige, hvite gardiner.
– Gardinene veves fortsatt og er nyinnkjøpte, men var tidlig med i sortimentet til Th. Lunde.
Et transparent stoff i blått med okergule og rosa blomster henger i døråpningen mellom stuene.
– Disse portierene stammer fra samme periode, men er nyinnkjøpt hos Blomqvist auksjoner, forteller hun.
I den andre stuen troner et langbord med hvit damaskduk omkranset av tolv stoler. Nypusset sølv står på skjenken. Foran peisen i klebersten står to vakkert utskårne lenestoler.
Kvinnene i produksjonen
I tillegg til møbler, produserte Th. Lunde en rekke tekstiler som gulvtepper, bordtepper, veggtepper, duker, ulltepper, møbelstoff, kjolestoff og gardiner. Kvinnene spilte en sentral rolle som formgivere og i produksjonen av disse produktene.
Blant andre Ragnhild og Karen Prestgard fra Heidal, forteller Braut.
– Søstrene var kjent, også utenfor Norge. De drev vevskole og hadde eget veveri hvor de produserte for salg, i tillegg til at de vevde for Lunde.
Braut trekker også frem Marit Jotun, som ledet Lundes eget veveri i flere år frem til hun døde 55 år gammel i 1922, og Frøydis Haavardsholm (1896–1984).
– Jotuns arbeider fikk den fyldigste omtalen i en anmeldelse av en utstilling Einar Lunde arrangerte på Lillehammer i 1921, forteller hun.
– Vevnadene hennes blir beskrevet som vakre og virkningsfulle i all sin dristighet.
I 1918 fikk Frøydis Haavardsholm en gyngehest og et møblement med i Lundes kataloger. Den blå gyngehesten inngår i Maihaugens faste utstilling Impulser.
– Haavardsholm var den første kvinnen som fikk produktene sine representert i katalogen. Hun var da 22 år gammel, sier Braut.
Haavardsholm gikk på Statens håndverks- og kunstindustriskole fra 1913 til 1917. Hun var også elev av malerne Erik Werenskiold og Oluf Wold-Torne. Hun reiste til Danmark, Italia og Frankrike, blant annet for å studere middelalderens glassmaleri og italiensk ungrenessanse.
– Haavardsholm var en allsidig og produktiv kunstner. Det var glassmaleri, kirketekstiler og bokillustrasjoner som var hennes sentrale arbeidsfelt, men hun designet også frimerker, telegramblanketter, tapeter og plakater for å nevne noe.
Braut trekker også frem Gunvor Ingstad, som var ansatt på Maihaugen som assistent og samarbeidet med Haavardsholm. Ingstad var utdannet fra Kunst og håndverksskolen i Oslo og jobbet med oppbygging og katalogisering av samlingen.
– Ingstad jobbet særlig med håndverk og tekstiler. Hun fikk også et vitenskapelig stipend og reiste til Nordiske Museet i Stockholm hvor hun hospiterte noen måneder, forteller hun.
Vi går ned trappen fra andre etasje. Braut lukker døren bak oss, til huset og alle historiene det rommer.
