‒ Hijaben er et verktøy for å utvide grensene for hva norsk er

‒ Hijaben er et verktøy for å utvide grensene for hva norsk er

Kvinner med hijab blir utsatt for rasisme og sexisme, men bruker også posisjonen til å sette sin egen standard for hva det vil si å være norsk. Det skriver Tonje Baugerud om i sin doktoravhandling.
Mer om Islam
Mer om Rasisme
‒ De føler seg ikke «norsk nok», og heller ikke for eksempel iransk, pakistansk eller somalisk «nok», sier Tonje Baugerud om kvinnene hun har intervjuet. (Kvinnen på bildet har ingen tilknytning til saken.)

‒ Kvinnene jeg har intervjuet befinner seg i et kroppslig og sosialt «grenseland», sier Tonje Baugerud.

Hun har skrevet doktoravhandling om hvordan det er å være ung kvinne med hijab i Oslo.

Kvinnene befinner seg i en mellomposisjon som er tett knyttet til «norskhet», forklarer Baugerud.

‒ De føler seg ikke «norsk nok», og heller ikke for eksempel iransk, pakistansk eller somalisk «nok». Det er en posisjon det er strevsomt å være i, i tillegg er det sårbart og potensielt farlig.

Opplever rasisme

I avhandlingen var Baugerud opptatt av «kroppsliggjøringen» av hijaben, og hvordan bruken av hijab henger sammen med rasisme.


‒ I Norge snakker man ofte om rase på en «skjult» eller unnvikende måte, sier Tonje Baugerud. Foto: UiO

‒ Deltakerne beskriver hijaben som en «second skin», og noe som er en del av dem selv, sier Baugerud.

Hun forklarer at hijaben er et symbol og en identitetsmarkør som fører med seg assosiasjoner hos dem kvinnene møter.

‒ Hijaben er et kjønnet og rasialisert symbol, i tillegg til en kroppslig situasjon som kvinnene ikke unnslipper.

Noe som gikk igjen i intervjuene var at kvinnene fortalte at de var utsatt for diskriminering og rasisme som de selv knyttet til at de bruker hijab.

‒ Religion kompliserer rase. Også kjønn og Islam spiller inn på hvordan kvinnene blir møtt. De opplever en interseksjonell, eller sammensatt form for rasisme.

Baugerud forklarer at hijabens symbolske og kroppslige rolle blir tydeligere for kvinnene i møte med andre mennesker og i ulike sosiale sammenhenger.

‒ Kvinnene er klar over hvordan de blir oppfattet, noe som også påvirker hvordan de bruker offentlige rom.

Å snakke om rase i Norge

‒ I Norge snakker man ofte om rase på en «skjult» eller unnvikende måte. Vi bruker ofte andre ord og uttrykk når vi snakker om rase og rasisme.

Baugerud sammenligner Norge med for eksempel USA og Sør-Afrika, som har et tydeligere språk for å snakke om temaet.

‒ Den norske måten å se på rase speiler seg også i måten deltakerne snakker om rase og rasismen de har opplevd.

At det er vanskelig å snakke om rasisme i Norge gjør det også komplisert å ytre seg om ting man har opplevd, tror Baugerud.

Kvinnene er klar over hvordan de blir oppfattet, noe som også påvirker hvordan de bruker offentlige rom.

‒ Det kan være vanskelig enten fordi man selv ikke har ord for å snakke om rasisme, eller fordi det ikke lander hos noen som forstår.

Det er også potensielt svært risikabelt å snakke om rase og opplevelser med rasisme, påpeker Baugerud.  

‒ Det at det er så uvant for mange å snakke om rasisme i Norge, gjør det også problematisk å tolke. Kan jeg som hvit bestemme hva som er rasisme ut fra datamaterialet?

‒ Jeg synes likevel det var nødvendig å tolke og gjøre et oversettingsarbeid for å tydeliggjøre rase-aspektet ved det å bære hijab.

Les også: – Vi mangler et språk for å snakke om rasisme

Den produktive mellomposisjonen

Mellomposisjonen kvinnene er i, at de hverken er «norsk nok» eller del nok av et annet lands kultur er ikke bare et negativt sted å være, påpeker Baugerud.

‒ Det er også et produktivt, kreativt og styrkende sted å være.

‒ I dette «grenselandet» kan de sette sin egen standard og norm for hva det vil si å være norsk. De kan endre den firkantede boksen som bestemmer hva «norsk» er. Hijaben er et viktig verktøy for å utvide de grensene.

I Norge snakker man ofte om rase på en «skjult» eller unnvikende måte.

Baugerud mener det også er viktig å forstå hvordan religion spiller inn her.

‒ For flere deltakere var religionen et hjem når man ikke tilhørte en kategori «nok». De fant en trygghet og støtte i religionen som gjorde at de tålte å stå i mye vanskelig.

‒ Alle deltakerne så på det som positivt å bruke hijab.

Les også: Hvithet og rasisme i skandinavisk poesi

Ville vise de komplekse erfaringene

For å analysere datamaterialet har Baugerud lent seg på fem teoretikere innen feministisk, postkolonial og kritisk raseteori.

‒ Jeg kunne nok holdt meg til færre teorier, men jeg ville gjenspeile kompleksiteten i datamaterialet. Jeg ville også få frem bredden i erfaringene til kvinner med hijab, og få frem at de opplever både mye negativt, men også positivt ved å gå med hijab.

Sara Ahmed, som er en av teoretikerne Baugerud har brukt, bruker begrepet «hvite rom».

‒ Det handler om hvordan rom blir produsert som hvite. Her er det åpenbart at det trengs mer forskning på hvordan hvithet blir normativt i Norge. Hva gjør det med mennesker som bryter med den normen? Hva koster det for dem, og hvilke potensialer ligger i det?

Baugerud knytter dette til det kvinnene hun har intervjuet opplever i Oslo.

‒ Oslo er mangfoldig og det finnes tusenvis av sosialt produserte rom i Oslo.

‒ Kvinnene jeg intervjuet snakket om forskjeller på Oslo øst og vest, som spilte opp mot hvordan man stereotypisk er vant til å forstå disse stedene.

Fulgte kvinnene i hverdagssituasjoner

Baugerud har også skrevet masteroppgave om å bære hijab i Oslo. Da tok hun selv på hijab og beskrev de erfaringene hun kjente på kroppen. I arbeidet med masteroppgaven skjønte hun at det var nødvendig å belyse tematikken ytterligere.

‒ Jeg fikk en følelse av at det var en spenning mellom kjønn, religion og rase knyttet til muslimsk kroppslig identitet i Oslo.

I doktorgradsarbeidet intervjuet Baugerud 14 kvinner, i tillegg til såkalte «go-alongs» med åtte av deltakerne. Da fulgte hun kvinnene rundt i byen mens de gjorde ting de vanligvis ville gjort i dagliglivet i såkalte mobile intervjuer.

Jeg fikk en følelse av at det var en spenning mellom kjønn, religion og rase knyttet til muslimsk kroppslig identitet i Oslo.

‒ Disse to formene for intervjuer ga en del overlappende data, men det ble lettere for mange av deltakerne å åpne seg da vi gikk rundt i byen.

‒ Å gå rundt sammen skifter maktdynamikken mellom forsker og intervjuobjekt. Det var de som forklarte meg ting, og jeg som måtte følge etter dem.

I motsetning til et «sterilt» intervjurom, som er en kunstig situasjon, ga de mobile intervjuene en annen nærhet til situasjonen, forklarer Baugerud.

‒ Det gjorde det også lettere for kvinnene å snakke om sårbare temaer. Mange hadde opplevd rasisme og sexisme, som kan være vanskelig å snakke om.

Les også: Kjønnsavdelingen 15 - Er gud feminist? Kjønn og religion